Redningsmannen

– «Ja, Morten», begynte han, denne hyggelige og ikke minst usedvanlige pratsomme fyren som jeg titt og ofte treffer på vei hjem, noen ganger lurer jeg på om han sitter i buskene og venter på at det skal dukke opp en eller annen som han kan snakke med, om alt mellom himmel og jord og alle de andre tingene. Jeg vet ikke hva han snakker om med alle de andre som han møter på sin vei, eller omvendt, de som møter han på sin vei, men når han treffer meg så er det fotball.
– «Tom Nordlie er klar for Sandnes-Ulf, hva tror du om det?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Jeg følger ikke så mye med på hva Sandnes-Ulf gjør, jeg … de ligger i bunn av tabellen og jeg har tippet dem på nedrykk … da regner jeg med at tipset ryker».
– «Ryker?»
– «Hvis det er noen som kan redde en klubb som ligger så utsatt til, så er det Tom Nordlie», fortsatte jeg og satt fra meg bæreposene fra matbutikken.
– «Tror du det?»
– «Ja».
– «Redningsmannen slår til igjen, mener du?»
– «Nja», nølte jeg.
– «Nå vet jeg at Tom Nordlie ikke er så begeistret for å bli presentert som redningsmann, greit at han har gjort gode grep i andre klubber i samme situasjon, men han er først og fremst en type som har denne evnen som gjør at han klarer å få laget til å funke på begrenset tid og budsjett … jeg syns han er en type som det norske næringslivet kan lære veldig mye av … skulle gjerne sett han i en lederposisjon hos noen av de sidrompa bedriftene som dominerer fjellbygda vår».
– «Så redder han Sandnes-Ulf, da», fortsatte han.
– «Og så får han ny kontrakt og fyken neste sommer … det er jo vanlig, er det ikke?»
– «Jo», smilte jeg.
– «Han har nok ikke vært noe særlig lenger enn to sesonger i samme klubb, jeg tror at det skyldes av det finnes folk i styre og stell som mener at han tar stor plass … en plass som de vil ha selv … styre og stell, mener jeg … men på den annen side så kjører han på med en ganske enkel suksessoppskrift som funker hver jævla gang, og det er dette som handler om motivasjon og innsats og alle de tingene der … har ikke tall på hvor mange dusteforedrag jeg har vært på med sånne avdanka idrettsfolk som snakker om følelsene når de sto på pallen og alle de tingene som ligger bak, historier som er helt fjernt for vanlige folk men som likevel betaler dyrt for å se og høre … Tom Nordlie, derimot … han snakker til deg på et språk som du skjønner og som du identifiser deg med, og hvis du ikke skjønner det så får han deg til å skjønne det».
– «Det», nikket han og holdt opp en pekefinger.
– «Det var egentlig … jævlig godt sagt».
– «Ja», nikket jeg.
– «Du har sikkert hørt han snakke på TV, da skjønner du hva jeg mener».
– «Ja … jo, du har rett i det».
Og så ble han stille.
Jeg kan ikke huske at han har blitt det før, jeg måtte som regel finne på ett eller annet for å komme løs, alt fra poteter som koker og barnevakt som skal hjem og bil som skal hentes på verksted før stengetid og sånne ting.
Jeg husker første gangen jeg traff han, ikke Tom Nordlie men denne hyggelige og ikke minst usedvanlige pratsomme fyren som jeg titt og ofte treffer på vei hjem, jeg hadde vært på fotballkamp og lusket hjem med skjerfet i hånda etter nok et tap, da spratt han ut av buskene og tema var satt for lenge siden.
Sånn ble vi kjent.
Sånn har det fortsatt.
Jeg skal ikke se bort i fra at det var på den tiden at nettopp Tom Nordlie var trener for det laget som jeg heier på, det gikk egentlig ikke så bra, men det betyr ikke noe for denne teksten.
Stillheten varte ikke lenge.
Det var kanskje bare en liten kunstpause.
Det var kanskje varmen.
– «Nå», fortsatte han.
– «Vært å handlet?»

Noen ganger så detter jeg litt ut, kommer ikke på noe å si og så blir jeg stående å høre på alt og ingenting, mest det siste, før jeg står og venter på det rette ordet eller omstendigheten som får tankerekken på plass og minner meg på at jeg har et annet liv og denne gangen ble jeg reddet av nabojenta som seilte opp på siden av meg som en deilig sommerbris.
– «Morten», smilte hun.
– «Jeg trenger deg».
Jeg vet at det kan finnes noen som vil mene at det vil være feil for en mann i sin beste alder å skrive noe sånt som at nabojenta er griselekker eller noe som ligner, men noen ganger så dukker det opp en slags usynlig boble mellom to menn som ikke kan forklares på noen annen måte enn noe som enkelte kan oppfatte som et begrep som virker litt ekkelt. Det er ikke sånn ment, for all del, men jeg bruker det som en slags uttrykksforsterker for å visualisere settingen.
Jeg kan tenke meg at hun er atten år, kanskje hun er tjue, ligner litt på Meg Ryan med sånn smal overleppe og lys bustefrisyre, en sånn jente som man forbinder med sol og sommer og blomstereng, timotei og snekke på Sørlandet og bunad på 17. mai. Nå sto hun så tett inntil meg at en liten bevegelse fra meg ville gjøre settingen rimelig frapperende, i hvert fall for denne hyggelige og ikke minst usedvanlige pratsomme fyren som jeg titt og ofte treffer på vei hjem og som antageligvis var i ferd med å konstruere dagens sladderhistorie i den varme hjernen sin, hun var kledd i en hvit topp som klistret seg litt til deler av kroppen som fremdeles var våt etter en dusj gjennom hagesprederen, noe jeg fikk vite litt senere i og med at det var noe av dette hun trengte hjelp til, hagesprederen, men det spiller i og for seg ingen rolle for denne teksten.
Hun fikk meg ut av settingen, og det var det viktigste.
Jeg var redningsmannen hennes, men egentlig var det omvendt.
Nok om det.

Jeg kan godt sitere noen gullkorn fra godeste Tom Nordlie når jeg kjører fotballforedraget mitt, og husker en tekst jeg leste om at han oppfatter filosofien sin som at man skal være «kontrollert sinnsyk». Det er nesten ikke grenser for hvilke følelsemessige utspill han kan komme med i arbeidet med å få flinke folk til å funke med andre flinke folk. Mye av det som oppfattes som tull og tøys og spontane utbrudd har en dypere mening, det handler om en form for psykologi som overfører ord og handlinger som kan ligne på en slags startgass.
Han har vel nevnt det i et intervju, også.
Han er et menneske som bevisst spiller på hele følelsesregisteret.

– «Glede, sinne eller frustrasjon … jeg holder ingen ting tilbake … og det er viktig, jeg mener det er essensielt at folk er seg sjøl og at de tør å være det».

Jeg tror som nevnt at det norske næringslivet kan lære mye av han, ikke minst alle disse kjedelig medarbeiderne som vasser rundt og som ikke tør å være seg selv av frykt for at det skal bli oppfattet som upassende.
Det er best å ikke si så mye, for da sier jeg i hvert fall ikke noe galt.
Det er ganske mange av dem der ute.
Jeg er sikker på at du kjenner noen.
Jeg håper ikke det er deg.

– «Når jeg var i Kongsvinger så satt alle gutta og deppa med hodet så dypt mellom beina at hvis Glomma hadde gått over sine bredde så hadde de drukna alle sammen …»

Han forteller i et intervju at han oppfatter seg selv som en type som kan være så røff at folk ikke tør å si noe, noe som kan være en utfordring for spillerne, men så lenge du er ærlig i alt du sier og gjør så håper og tror jeg at spillerne virkelig føler den friheten de har til å være seg selv.
Det er ganske godt sagt.
Det finnes sikkert noen som kan si noe lignende om meg.
Uten sammenligning for øvrig.

Det handler litt om at man må forberede seg på det uventede, et setning som egentlig er ganske misvisende men som ofte brukes om mennesker som har denne egenskapen som han besitter.
Noen syns det er spennende med sånne mennesker.
Noen syns at det ikke er bra i det hele tatt.
Jeg tilhører nok de som mener at det er spennende, og jeg har sansen for mennesker som tør å utfordre de som er rundt seg for å få til dynamikk, samspill, produktiviet og verdiskaping.
God ledelse handler ikke om å være autoritær, men å være en autoritet.
God ledelse handler om å få laget til å vite hva de skal gjøre og hvorfor de gjør det, en greie som i noen tilfeller kan få noen og enhver til å stille spørsmål om det finnes tvil blant de ansatte.
Det gjør det.
Det har jeg sett på mange arbeidsplasser.
Jeg bare jobber her, jeg.
Jeg er sikker på at du kjenner noen.
Jeg håper ikke det er deg.

– «Selv om du er sjef og setter agendaen så må du klare å vise at du er et menneske … du må ufarliggjøre det å vise følelser, og derfor bruker jeg mye tid på å komme under huden på folk siden det er viktig for meg å forstå de individene jeg jobber med …»

Han sier mye som jeg liker å høre.
Han sier også at han stoler på mavefølelsen, intuisjon handler jo om tidligere erfaring.

Sandnes-Ulf ligger på bunn av tabellen.
Hvis jeg skal være litt stygg, så kan jeg godt si at jeg driter i hvordan Sandnes-Ulf kommer til å gjøre det, ikke sånn at jeg hoverer eller fryder meg over andres fornedrelse.
Det gjør jeg aldri.
På den annen side, så heier jeg på Tom Nordlie og da vil det sikkert være noen som mener at det er det samme som å heie på laget med tanke på sammenhengen.
Nei, det funker ikke sånn.
Jeg vet at det høres selvmotsigende ut, men jeg har jo skrevet en tekst om Ronny Deila på disse sidene, også.
Bare sånn for å ha sagt det, liksom …

– «For å slanke meg, så måtte jeg innse at jeg var feit …»

Jeg har for øvrig ikke gitt opp håpet om å se Tom Nordlie som landslagstrener.
Det hadde vært noe, det.
Redningsmannen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s