Måned: august 2014

Bensin på bålet

Aftenposten har en tekst som handler om yrkesfagelever som hopper av.
Det er bra med bensin på bålet.
Flammene blir større og finere, og alle vet at det er de fineste bålene som tiltrekker seg mennesker, man vil jo ikke sitte alene å pirke inn i den ulmende asken som en eller annen patetisk Askepott mens alle de andre danser av glede rundt et sprakende leirbål med ansikter fylt av latter og glede mens de synger «Tom Dooley», den eneste sangen de kan synge til med sine tre grep. Etterpå, når lyset blir slått på og brenner hull i virkeligheten, vil det bare være insekter og grøssende gress igjen. Men det er ikke før etterpå, og det er ingen som egentlig vet når etterpå er, bortsett fra at det er veldig lenge til.

NAV forteller at de frykter økt pågang fra dropouts og forventer store utfordringer med å hjelpe dem inn i arbeidslivet. Det står selvfølgelig ingenting om hvordan de har tenkt å «hjelpe» dem inn i arbeidslivet, men det kommer de kanskje tilbake til etterpå …

Jeg er sikker på at det finnes flinke folk i NAV, ett eller annet sted innerst inne i en krok hvor de pusler med analysene sine og hvis og dersom og kanskje sånn eller sånn, men man må snart slutte å la de få lov til å snakke om ting som de ikke har peiling på og det er paradoksalt nok nedslagsfeltet til sitt eget kjerneområde.

Ungdommer som ønsker å komme tidligere inn i yrkesfag burde hylles, det er disse vi trenger for å få hjulene til å gå rundt, og en artig øvelse kunne vært om det offentlige hadde tatt studielånet deres.
Bazanga!
Det hadde vært interessant å sjekke prognosene fra noen økonomer eller statsvitere som kunne foreta noen beregninger – for alle vet jo at det bare er det som teller – om det hadde lønt seg eller om det er bedre å vente til etterpå, når de setter seg i den lange køen av tygdemottakere.
Hmm.
Skummelt.
Hmm.
Veldig skummelt.
Ikke bare fordi sannheten svir, men kanskje fordi menneskene som ville foretatt denne beregningen er mennesker som antageligvis liker å leke med likesinnede som sverger til den etablerte sannheten om lønnsomheten ved å sy puter under armene på de som sitter på gjerdet og venter på en bekreftelse på at alle kan bli hva man vil, spikker på karakterene sine og tror at doble mastergrader er bevis på at de er «smarte» …

Det blir ikke noe bedre når man vokser opp med konstruert tillit til mennesker som tror de har et mandat til å kalle seg «ekspert», man kan ikke akkurat forvente at det vil dukke opp så mange av de som går sine egne veier og faktisk blir til noe som paradoksalt nok ligner på forbildene til noen av de som vasser rundt med puggekompetansen sin.

Tenk at alt dette «kunnskapsjaget» fører til at det ikke er noe kunnskap igjen, det er som om det meste av hverdagslige utfordringer har blitt så omfattende og avansert at man ikke tør å komme i gang av frykt for å gjøre noe galt.
Grøss.
Det er vel snart på tide at «noen» bør lære seg noen nye grep.

Kameratslurken

Jeg republiserer en tidligere tekst til glede for nye lesere og samtidig som en takk til dere som deler og linker og sånne ting som gjør at sidene mine fanges opp av andre. Denne konkrete teksten har vært jorda rundt, kanskje litt dust å si det på den måten med tanke på at dette internettet ikke er forankret noe sted, men når jeg sier jorda rundt så er det fordi den er republisert i et sånt glanset magasin som ligger på flyplasser og i flyseter og da har den jo fått rørt litt på seg.

KAMERATSLURKEN

Sangen var akkurat slutt i det dørene gikk opp, to karer sklei inn på det glatte t-banegulvet og deiset flirende ned i de ledige setene foran meg. Jeg bladde meg nedover sporlisten på telefonen min og skulle akkurat til å sette pekefingeren på en Prince da jeg hørte at gutta begynte å snakke.
– «Fy faen», gliste han ene.
– «Så vidt vi ikke rakk det …»
– «Dagens trim», nikket han andre og trakk fram to ølbokser fra innerlomma, de åpnet og tok den første slurken på likt.
Kameratslurken.
– «Blir kult å treffe gutta».
– «Lenge siden», nikket han andre.
– «Tiden flyr …»
– «Fire år?»
– «Noe sånt».
– «Veit du hvem som kommer?»
– «Thomas kommer».
– «Thomas?»
– «Du husker Thomas?»
– «Glemmer ikke Thomas …»
– «Fy faen … husker du åssen vi holdt på?»
– «Klart det …»
– «Tror faen meg det var den beste tida … hvis jeg måtte velge så hadde jeg valgt de åra der».
– «Fin tid».
– «Ja … fin tid …»
– «Hører du på noe musikk for tiden?»
– «Ikke mye … går i det samme gamle».
– «Kjøpte noen skiver på torsdag … måtte fylle opp samlinga … mye jeg bare har på vinyl, ikke sant, sprak og faens ulyder, kjøpte noen gamle med han … faen, nå står det stille … han … samma faen, kommer sikkert på det … kommer det noen damer?»
– «Veit ikke …»
– «Hvis ikke så er det jo hun som jobber i døra, da?»
– «Hvem?»
– «Dørvakta … hun mørke».
– «Hva heter hun?»
– «Jeg veit vel ikke hva hun heter … Kari kanskje».
– «Kari … håper ikke det, for kjedelig».
– «Husker ikke».
– «Håper heller at hun heter Monika eller noe sånt».
– «Monika … bare pornodamer som heter det …»
– «Pornodamer?»
– «Ja … Monika og Isabella og Gunilla från Uddevalla».
– «Hvem var den siste?»
– «Glem det … var bare noe jeg kom på».
– «Lett å si … må få meg dame snart, er så kåt at jeg holder på å spy … tror jeg dauer om det ikke blir noe på meg snart».
– «Det var da voldsomt?»
– «Klar som faen … fy faen … dum han Thomas er lite rå, husker du … jeg har nok aldri vært borti noen som holdt på sånn som han, fatter ikke at damene gadd sånn som han holdt på … og da han var sammen med Hilde, husker du?»
– «Husker Hilde …»
– «Pleide faen meg å ringe klokka fem om morningen … du er backupen min, som han sa, du er backupen min … nå blei det heldigvis aldri noen spørsmål om det men det er klart at hvis hun hadde spurt om han var hos meg … faen, kamerater, ikke sant … pluss når vi var på byen, ikke sant … han og han andre, hva het han, nei glem det, kommer ikke på hva han het, det var dem de ville ha, damene ikke sant … faen, det gjaldt å holde seg i nærheten, ikke sant … det gjaldt å henge seg på …»
– «Håper hun står i døra?»
– «Hvem?»
– «Hun som står i døra … eller hun som pleier å stå i døra».
– «Kari?»
– «Samma faen, var nesten i forrige uke, ikke sant … fredag eller lørdag, husker ikke … drit i det … skikkelig trangt i døra, ikke sant … hadde vært ute og blåst og skulle inn igjen og stå sto hun og liksom sperra veien for meg, ikke sant … men det var bare tease, ikke sant … du skjønner tease?»
– «Ja ja …»
– «Hun bare erta, ikke sant».
– «Jeg skjønner …»
– «Akkurat på samme måte som når man skal bygge opp forventningene, man legger opp til at det snart vil komme noe spennende … eller at det kanskje vil skje noe mer, det er jo stort sett jenter som teaser, ikke sant … det er som når de viser litt av puppen sin sånn som jenter gjør når de har på seg utringede … se her, liksom, vil du se mer … de liksom skriker etter oppmerksomhet, ikke sant … skikkelig teasing … og så … du for faen, husker du hytteturene til Thomas?»
– «Glemmer ikke dem».
– «Herlig skrue … han er jo så jævlig glad i reker, ikke sant … måtte alltid mekke seg rekesmørbrød på hyttetur, husker en gang jeg satt og stirra i peisen, litt småfull … sikkert dritings når jeg tenker ordentlig etter, satt og prøvde å holde meg våken mens resten av gutta satt og røyka og så plutselig var det en annen lukt, merkelig lukt husker jeg … sterkere og sterkere … fy faen, for en lukt, det tok litt tid før gutta begynte å reagere, ikke sant, hva er dette for noe, liksom … Thomas hadde kjøpt frosne reker som han hadde lagt til tining på varmeapparatet, og plutselig kjente alle vi andre hvor jævlig det stinka … fy faen, det lukta reker i flere dager … husker at Thomas rota seg bort i en av nabojentene på hytta … typisk, husker vi måtte sitte og vente på han … skal vi snart gå av, neste stasjon … best å følge med … husker du den gangen på … ja, husker faen ikke hvor det var, samme kan det være … glemmer det aldri, det var på ettermiddagen, vi satt og pilsa … den serveringsdama, husker ikke om hun var noe spesielt fin eller noe, men Thomas ikke sant, han dreiv og flørta noe jævlig … hun ble lite sur etter hvert, ikke sant … jeg mener, vi var vel ikke akkurat noen hyggelig gjeng».
– «Sikkert ikke …»
– «Uansett, plutselig … hun hadde skjørt, ikke sant … plutselig tar’n hånda oppunder skjørtet, fy faen, hu blei lite forbanna, smelte til så glass og flasker vælva, fy faen … serveringsdama, ikke sant … lite forbanna … du skulle sett trynet på’n …»
– «Jeg var der».
– «Husker ikke om hun var noe spesielt fin eller noe, men faen heller … han bare satt og gapa … fy faen gutter … bare det uttrykket i trynet hans … fy faen, gutter, jeg bare måtte gjøre det …»
Jeg kjente en hånd på skulderen, kikket opp på det mørket ansiktet til Iram som smilte under en svart strikkelue som pakket inn håret hennes.
Det var ganske vakkert.
Like vakkert som jeg husket det.
Nå stod hun ved siden av meg og signaliserte at jeg skulle dra ut øreproppene før hun minnet meg på konserten til helgen.
– «Jeg er klar», smilte jeg og fulgte opp med at jeg kom til å drasse med meg noen kamerater.
– «Bra», smilte hun tilbake, nevnte at de var litt nervøse og håpet at de ville få støtte fra noen i salen.
– «Vi skal klappe», beroliget jeg i det hun begynte å fingre med glidelåsen på den svarte skinnjakka, trakk glidelåsen litt ned og deretter helt opp til haken før hun strakk seg glatt og glinsende mot de gule stengene i taket og minnet meg på standardsekvensen i reklamefilmer for iskrem, den scenen hvor smeltet sjokolade glir over vaniljen.
– «Jeg skal av», smilte hun og ga meg en klem, lot meg kjenne lukten hennes, minnet meg om urter, kunne ikke komme på hva, basilikum, kanskje.
– «Ses på lørdag», nikket jeg og fulgte henne ut med blikket, plugget inn øreproppene og fikk med meg at gutta foran meg hadde lagt merke til at jeg hadde hatt en slags fortrolig samtale. Jeg så mitt eget speilbilde i vinduet og følte meg plutselig litt viktigere, som en kriger blant andre krigere.
– «Det», begynte han ene på motsatt benk og tok to raske slurker.
– «Det kaller jeg tease …»
– «Hmm …»
– «Husker vorspiel hos broren til Thomas … mange år siden, glemmer det aldri, vi satt og sentra ølflasker, husker du … pælma ølet fra den ene siden av stua til den andre … det bare måtte gå gæernt til slutt ikke sant … husker du?»
– «Husker glassbordet …»
– «Glassbordet, ja fy faen … det husker jeg … det var sånn Ikea-greie med glassplate, ikke sant … seint på kvelden og vi var sikkert litt skeive i blikket hele gjengen, bomma på flaska som dura rett ned på glassplata, husker faen meg glass over alt … husker trynet på dama hans når hun kom hjem … fy faen, midt på natta og bare meg igjen i stua, ikke sant, dere hadde stikki på byen eller noe sånt mens jeg sovna i sofaen … fy faen, glass all over … og så var det jeg som fikk skylda for hele dritten, dama ble dritsur».
– «Kanskje ikke så rart …»
– «Hva da?»
– «At dama ble sur».
– «Sur?»
– «Knust glass og greier …»
– «Vi må gå av …»
– «Ikke enda … neste …»
Det var her jeg skulle gå av, hadde det ikke vært for at jeg ikke ønsket å komme for seint til en egen avtale så hadde jeg sikkert sittet på en holdeplass til, for å få med meg slutten om ikke annet.
Hmm.
Jeg reiste meg og trykket på Prince i det dørene gikk opp.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Den ultimate intervjuguiden

Dagens tekst går ut som en alternativ versjon til alle tekstene som handler om hvordan du kan «vinne» intervjuet og denne «konkurransen» om drømmejobben.
Grøss.
Dagens tekst går til «veiledere» og «eksperter» og «instruktører» og «coacher» og alle de andre som legger fokus på at man skal forberede seg på å snakke om sine negative sider og komme med noe som de mener kan bli oppfattet som veldig smart når man blir bedt om å forklare et hull i CV’en sin, du befinner deg på et jobbintervju, gjerne med en nyutdannet spire uten arbeidserfaring som bruker det meste av tiden på gjennomgang av dokumenter som vedkommende burde gjort seg kjent med for lenge siden, etterfulgt av kommentarer og påstander som antageligvis er ment som en slags styrkeprøve som skal plukke deg fra hverandre …

Nei, skal du si.
Jeg har ikke så lyst til å snakke om det.
Det er ikke derfor jeg er her.
Jeg er her fordi jeg er kvalifisert for en stilling, og nå vil jeg fortelle hvorfor jeg er riktig til rollen.

Du vil legge merke til at det skjer noe med vedkommende på den andre siden av bordet.
Det er ikke dette som er forventet.
Det er ikke sånn det skal være.
Det er i hvert fall ikke dette som det ble snakket om på intervjutreningskurset.
Det er jo jeg som skal styre samtalen, og nå har jeg kommet helt ut av det.

Du legger merke til at det blir en liten pause, en stopp i spillet som bekrefter at du har overtaket.
Du vet at det er nå det gjelder.
Det er ikke du som har behov for denne pausen og du velger å øke forspranget med å fortelle historien om deg selv og din kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon.
Du sier det eneste som er riktig og viktig.

Vedkommende på den andre siden av bordet har forsøkt å gjenvinne balansen og tar initiativ til å avslutte fornedrelsen med å spørre om det er noe som er uklart, om du har noen spørsmål, du tenker på alle formaningene fra «veiledere» og «eksperter» og «instruktører» og «coacher» og alle de andre som sier at man alltid skal spørre om noe, bekreftet som en påstand om at det vitner om interesse.
Du vet at du ikke hadde sittet her og brukt tiden din hvis du ikke var interessert.
Du vet at du er riktig for rollen.
Du svarer nei og forlenger setningen med at du har fått et godt inntrykk, det er i hvert fall som forventet selv om det siste ikke er noe som du sier høyt, før du reiser deg opp og sier at du håper det er gjensidig, legger merke til at vedkommende fremdeles sitter i stolen og strekker ut en hånd for å takke for deg.

Det finnes noen som oppfatter meg som litt krass mot likesinnede i arbeidsmarkedet, kanskje ikke en kul betegnelse å ha på seg, men jeg er ikke redd for å si at jeg er mektig lei av sånne som sitter og republiserer gammel moro som for lengst har gått ut på dato.
Ikke bruk tid på dette.
Ikke gjør deg til en sånn patetisk manuspugger.
Poenget er nemlig så enkelt som at oppegående mennesker ikke går rundt og klager over ting som de mener at de kan bli bedre på og ting som de ikke kan og sånne ting.
De fokuserer på det som er aktuelt.
Her og nå.
Det er det som betyr noe.
Små ting og bagateller er ikke noe annet enn små ting og bagateller.
Ikke gjør det større enn det er.

Nå blir det en pause fra meg.
Nå skal jeg bruke tiden på en ny bok.
Gjesteskribentene har levert innspill fra begge sider av bordet, tittelen er klar – den ultimate intervjuguiden – og det kunne jo egentlig ikke bli noe annet …
De som følger med på disse sidene vet at det vil komme noen små drypp på disse sidene, ett eller annet spontant oppgulp som bare må ut.
Sånn er det bare.


.

Det er fredag, kryp ut av hullet ditt

Jeg hadde vært på et seminar og satt og slappet av med en kaffe og en avis, god tid i forhold til en avtale som jeg hadde noen timer senere. Hun hadde spurt om det var ledig ved bordet, jeg nikket og litt senere fortalte hun at hun var ansatt som jobbkonsulent med spesielt fokus mot arbeidsledige som har hull i CV.
– «Hmm», nikket jeg.
– «Interessant … da vil jeg vel anta at de fleste som er arbeidsledige bør snakke med en som deg?»
– «Nei», smilte hun.
– «Det er nok ikke så enkelt, det finnes jo en del mennesker som er flinke til å tette hullene sine».
Jeg nikket.
Jeg var kjent med utfordringen hun refererte til, men pleide å bruke noen andre ord.
Det var derfor jeg valgte å spørre.
– «Jo», begynte hun litt nølende og så på meg med en merkelig mine, nesten som om blikket hennes spurte om jeg var dum eller noe.
– «Huller i CV er jo ikke bra, det vet jo alle … vi sitter sammen og snakker om tingenes tilstand og så er det som om noe av det som ligger i tilværelsen deres … noe av det som virkelig har skjedd kan … hvordan skal jeg si det, noe av det som har skjedd kan sminkes opp til å bli … litt mer spiselig, for å si det sånn».
Jeg nikket.
– «Jeg oppfordrer til å skrive at man har jobbet med veldedighet eller noe annet ulønnet … frivillig arbeid som ikke dokumenteres … de som har barn kan jo finne på noe med barnet, det er jo bare å være kreativ … poenget er at man ikke kan vise fram en CV med huller, de som leser en CV vil automatisk kaste dem ut … det er jo helt klart».
Ja, tenkte jeg.
Det er jo helt klart.
Det som var helt klart for meg, var at denne dama ikke hadde peiling på hva hun snakket om, ganske skremmende med tanke på at hun hadde en viktig jobb som hun misbrukte med oppfordringer til bortforklaringer og desperate usannheter.

Noen ganger lurer jeg på hvorfor det er sånn at «de som leser en CV» oppfattes som noe helt annet enn hvem de virkelig er, jeg skal ikke skrive om dem i denne teksten, kanskje bortsett fra at jeg kan nevne at jeg har truffet en del jobbsøkere med huller i CV’en som sitter på betraktelig mer kunnskap om akkurat dette enn noen av «de som leser en CV» eller noen av de som tror de vet hvordan «de som leser en CV» virkelig er …

Jeg lot som om jeg tok en slurk av kaffekoppen, den var tom for lenge siden, rettet meg litt opp i stolen som for å signalisere at jeg var veldig interessert i å høre mer.
– «Det vanligste er de som har tatt en pause i studiene sine», fortsatte hun.
– «De som har behov for et avbrekk på grunn av lav motivasjon … mange bruker litt tid på reising, og da ber jeg dem bake dette inn i studiene, der hvor de skriver om utdannelsen sin … vips, null hull … det som kanskje er mest utfordrende er disse med sykdommer og sånt, det er jo ingen som vil ansette noen som har vært mye syk, det sier seg jo selv … og så har du alle disse som skylder på omorganisering og nedbemanning, skjønner ikke at det er så mange av dem som ikke klarer å finne seg en ny jobb før de mister den gamle … de har jo lang tid og sluttpakke og det er ikke måte på … men det er jo en annen sak».
Ja, tenkte jeg stille.
Det er en annen sak.
Jeg kom til å tenke på at det faktisk finnes mennesker som sitter og klamrer seg fast til pulten hos en arbeidsgiver som de ikke trives hos, bare for å ha noe å gjøre mens de venter på en annen tid hvor de skal gidde å finne på å søke en annen jobb.
Det finnes en del som ikke vet at de finnes.
Det er faktisk ganske mange av dem.
Grøss.
– «Da må jeg komme meg videre», avbrøt jeg og kikket på mobiltelefonen min som hadde vært avslått de siste to timene og fremdeles var det. Jeg vet ikke hva som gikk av meg, jeg satt med en kjempespennende åpning men orket ikke å gjøre meg spillbar med å forandre posisjon.
Jeg vet ikke hva som gikk av meg, men noen ganger så er det jo nettopp sånn det er.
Man vet ikke hva som egentlig skjedde før det skjedde.
Det var fredag, endelig fredag, og jeg satt med et hull som jeg ikke kunne gjøre rede for.
God helg, liksom …


.

Anbefalte tekster:
Flue på veggen
Hull i CV
Nye hull
Det er hullene som lager smaken
Jeg er en rød stjerne og dette er mitt hull
Takk for den, Erna Solberg!