Folk ofrer identiteten sin for å passe inn

Jeg har i ganske lang tid snakket med en del mennesker som viser forundring over det økende omfanget i bruk av sosiale medier i rekrutteringsprosjekter. De som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så begeistret for å differensiere de ulike arenaene med tanke på at en profesjonell rekrutteringsrådgiver er interesert i å verifisere alle bevegelsene til kandidatene som ligger på blokka.
Sånn er det bare.
Jeg leser tekster om mennesker som tydelig viser en form for angst for at «noen» skal se hvilke spor de legger fra seg på digitale arenaer , og her om dagen kom jeg over en tekst hvor det var en som mente at data fra disse kildene kunne oppfattes som diskriminerende.
Det er feil.
For det første så er det ikke noe som heter «diskriminerende» i et rekrutteringsprosjekt, siden dette er en prosess som dreier seg om å velge en person basert på bestemte kriterier som skal være dekkende under fire ulike faner som kan merkes med henholdsvis Kompetanse, Resultater, Personlighet og Motivasjon.

Jeg ansetter et helt menneske og oppfatter virkeligheten som den beste referansen. Man kan like det eller ikke, men nå er det en gang sånn at alle midler benyttes av de som ønsker å kartlegge om kandidaten oppfattes som riktig eller ikke. Spørsmålet om hva som defineres som “riktig” kan være så mangt, men det kan handle om selskapskultur, visjon og verdier eller helt andre ting. Det er hele totalbildet som skal stemme – en god miks av kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon. De to første er mer eller mindre “målbart” mens kartlegging av personlighet og motivasjon – som tross alt er de viktigste punktene – krever en viss form for kreativ research. Det er her dette med sosiale medier kommer inn i bildet, og søkeresultatene forteller ganske mye om kandidatens verdier, intellekt og ikke minst vurderingsevne.
Når man velger å offentliggjøre “private ting” så må man faktisk regne med at det finnes noen som vurderer din person ut fra opplysningene som man publiserer om seg selv.

Jeg er ganske opptatt av integritet og identitet og verdisyn, og derfor bruker jeg sosiale medier for alt det er verdt når jeg sjekker kandidatmarkedet. Når noen spør hvorfor, for det hender fremdeles at det er noen som gjør det, så svarer jeg at det er så enkelt som at dette med sosiale medier er en arena som for lengst har blitt til noe som tar en veldig stor del av de fleste menneskers liv og da skulle det nesten bare mangle at jeg ikke sjekker hvordan de oppfører seg der ute.
– «Hjelpe meg», var det en som sa på et arrangement jeg var på her om dagen, holdt seg for munnen og forsøkte å gjøre seg litt morsom i ansiktet som for å skjule at hun egentlig ikke ønsket å skjule at hun hadde noe å skjule.
– «Nå må jeg rydde på face …»
Jeg gadd ikke si noe.
Jeg gadd ikke en gang si at det ikke handler om dette, siden det er som om man til stadighet glemmer at noe som kan oppfattes som feil på et sted kan være dritbra på et annet. Det er ingen som passer inn over alt, og jeg tror at det er nettopp dette som er noe av årsaken til alt dette gnålet.
Folk ofrer identiteten sin for å passe inn.
Folk glemmer at det skal foretas en utvelgelse, og det blir på en måte helt motsatt av sånn som det var på løkka før i tiden når det sto to stykker og plukket ut spillere til hvert sitt lag og ingen ville være den som sto igjen til slutt, den eneste forskjellen er at dette var en forbanna ærlig måte å gjennomføre utvelgelsen på.
De som kanskje ikke var så gode i fotball var kanskje gode i noe annet.
De visste det.
Vi visste det.
Alle visste det.
Det finnes mennesker som er så redd for å være på utsiden at de til og med glemmer at det kanskje ikke er så hyggelig på innsiden.
Tenk over den.

Jeg skriver om indoktrinering og talentfabrikker som masseproduserer klonedukker, vi produserer en skammekultur hvor det mest paradoksale er hvordan mennesker låses inne i de fine glitterburene hvor man blir fortalt hvordan virkeligheten bør oppfattes. Jeg legger heller ingen pinner i kors får å si at det norske kandidatmarkedet er i ferd med å bli jævlig kjedelig, og sier til og med at jeg bruker trynefaktor som en viktig del av en utvelgelse.
Ting som funker på et sted funker kanskje ikke på et annet.
Hvis du ikke har funnet ut dette, så er det kanskje på tide at du begynner å røre litt på deg.
Og bare så det er sagt, – trynefaktor i min begrepsverden handler ikke om å være «pen» …

Jeg jobber med en kunde som er så krystallklar som det går an å bli i kandidatbeskrivelsen sin, han sier til og med at han vil ha en voksen person, gjerne femti, som seriøst belager seg på å bli i rollen i femten år og som har skjønt at de kjønnsløse blærene som lar seg forføre av karrierestiger og fjas ikke passer inn i bildet sitt.
Det er så jævlig bra.
Det er samtidig noe som utfordrer meg, siden det krever litt mer arbeid med å finne det riktige hodet enn om jeg skulle klikke copy paste.

Jeg nevner i en rekke tekster at jeg oppfatter dette med søknadstekst på en side og CV på to sider, uten hull men med bilde, er rimelig antikvert i et rekrutteringsprosjekt. Når noen spør hvorfor, for det hender fremdeles at det er noen som gjør det, så svarer jeg at det er så enkelt som at kandidatmarkedet er ødelagt av sjablongspikkere som tror de har et mandat til å fortelle andre hvordan ting skal være.
Kandidatene oppleves som klin like, og da må man finne alternative utvelgelseskriterier.
Det finnes noen som tror at det er så enkelt som at fire års erfaring er bedre enn tre.
Det er det ikke.
Det er ikke tall og symboler eller farger som skal påvirke et rekrutteringsprosjekt.
Det finnes ingenting som er bedre når man skal skille et menneske fra et annet enn dette som handler om personlig egnethet, det er faktisk snakk om et menneske og det er det ganske mange som glemmer i sin iver med å vise hvor flinke de er i talentjakten.
Du ser det i en stillingsannonse.
Du ser det i en firmapresentasjon.
Du ser det i en studiekatalog og ser at det egentlig ikke står en dritt, men du er så redd for å si det at du produsererer den samme dritten selv for å passe inn.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er visst det.
Det har til og med blitt sånn at mennesker som kaller seg «veiledere» på jobbsøkerkurs sitter på den samme skåla og presser ut noe av det samme.
Form og farge stemmer.
Lukta, også …

5 comments

  1. Sterke ord, men det er kanskje det som skal til for å legge debatten død.
    Som man reder, så ligger man.

    Jeg jobber med noe av det samme som deg og forsøker etter beste evne å formidle hvordan søkeresultater påvirker det totale verdibildet (på godt og vond) og det er ganske tydelig hvor mye energi som legges ned for å dempe frykten for å ikke passe inn. Det er trist å se tilsynelatende sunne og friske mennesker som tar kvelertak på seg selv.

    Lik

  2. Alt man sier og alt man gjør sier alt om identiteten din. Det gjelder selvsagt også på sosiale medier, og man kan jo lure på hvor lang tid det vil ta før det går opp for folk.
    Alle vil være med på moroa, men ingen vil betale.

    Jeg tillater meg å legge ut den gode teksten din på nettsidene våre, si fra hvis du skal ha betalt for det.

    // Mona

    Lik

  3. Jeg leste en annen tekst et eller annet sted om en som hadde brukt studenter til å sjekke hvordan rekrutteringsselskapene brukte Facebook og at de kom ganske dårlig ut av det.
    Teksten din er bedre fordi den går rett i kjernen, det er jo dette som du skriver om her som er poenget og ikke alt det andre. På den annen side, så er det kanskje ingen som tør å være så direkte som deg?

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s