Dårlige hodejegere skyter seg selv i foten

Det hender at jeg får spørsmål fra folk som lurer på hva som skal til for å bli kontaktet av en hodejeger, jeg har sikkert nevnt det i noen tidligere tekster og noen ganger finner jeg glede av å vri spørsmålet og spør hvorfor de egentlig ønsker å bli kontaktet av en hodejeger.
Det er ikke så ofte at det kommer noe smart i retur, for å si det sånn.
Jeg tror at det kan skyldes en greie med at det fremdeles finnes noen som tror at hodejegere er noe av det mest spennende man kan støte på i rekrutteringsjungelen, selv om det stort sett begrenser seg til noen som peker på deg med plastikkpiler med sugekopper i enden.
Da er det bedre å stikke fingeren i jorda og konsentrere seg om sin egen rolle, hvis du ikke liker den møkka som presser seg inn under neglene dine så kan du ikke forvente at andre skal komme og tørke deg. Det er som regel de samme menneskene som er mer opptatt av å vise at de gjør noe i stedet for å gjøre noe, de som lar seg fange av hverdagen i stedet for å skape sin egen hverdag.
Det rare er at det er så mange av dem som hevder at de trives.
Det rare er kanskje at noe annet ikke ville tatt seg ut …

Det beste karrieretipset som finnes er å gjøre en god jobb der man er.
Det er faktisk så enkelt.
Sannsynligheten for at det kommer noen og banker på døra di er ganske liten hvis de ikke vet at du befinner deg der og vet at du tilhører en definert målgruppe som de ser etter her og nå.
Det finnes noen som tror at det betyr det samme som å være høyt og lavt på de fleste arenaer.
Det blir som regel feil.
Det blir også feil hvis du går rundt og tror at hodejegere kan skaffe deg en jobb. Det er ingen vits å spørre, og jeg innrømmer at jeg blir like overrasket hvert eneste år på denne tiden når mange «hodejegere» legger seg ut på LinkedIn og et par andre steder og forteller at sommerferien er over og nå er den beste tiden for å få jobb gjennom oss.
Registrer deg i basen så tar vi kontakt.
Særlig.
Et rekrutteringsprosjekt må styres av objektiv informasjon, og det betyr at en kandidat blir identifisert for hvert enkelt rekrutteringsprosjekt. Jeg pleier ofte å skrive på disse sidene at hver eneste ansettelsesprosess lever sitt eget liv, kanskje det beste argumentet mot bruk av elektroniske rekrutteringsverktøy og gamle cv-baser.

Jeg har fått en del henvendelser gjennom sommeren etter at jeg flagget at jeg var klar for nye utfordringer. Noen av dem kaller seg hodejegere, og det kan jo være sånn at tidens tann har slipt ned rollen til noe helt annet enn hva denne yrkesgruppen opprinnelig var kjent som. Svenske lesere får ha meg unnskyldt, men det blir som når svenskeknugen jakter elg på en inngjerdet hageflekk.

Du gjenkjenner dem som telefonselgere.
Du hører at de har en spennende mulighet for deg.
Du hører en drøss med adjektiver, men fint lite om de tre viktigste elementene, – hvem, hva og hvorfor.
Du hører en drøss med buzzwords og hører at vedkommende ikke har peiling på hva de betyr.

Jeg hadde fire ubesvarte anrop fra det samme nummeret, han hadde ikke brydd seg om å legge inn en beskjed på mobilsvar og den femte gangen satt jeg på det varme svaberget og tørket meg i solen.
– «Der er du», begynte han og så ble det en del fram og tilbake med sol og sommer og bla bla bla som det ofte blir før han begynte å snakke varmt om et selskap som jeg egentlig ikke er så begeistret for og introduserte den aktuelle rollen med en spennende stillingstittel.
– «Men du», avbrøt jeg i det jeg hørte at han inviterte meg inn til et møte hvor vi kunne diskutere mer, jeg er ikke så begeistret for sånne møter hvor man skal diskutere «mer» når man ikke blir vist tillit ved å bli introdusert for hele historien, og spurte om han kunne beskrive noe av selskapskulturen og deres definisjon på dette med ledelse.
– «Eh … ledelse?»
– «Du presenterer en lederstilling», svarte jeg og trakk på skuldrene, jeg aner ikke hvorfor jeg trakk på skuldrene siden vi snakket sammen i telefonen, men noen ganger så har jeg en tendens til å leve meg inn i samtalene.
– «Hvem skal ledes og hva skal de ledes mot?»
– «Her er man en aktiv støttespiller for ledere i de forskjellige forretningsenhetene», begynte han og gjorde ingen forsøk på å skjule at han satt og ramset opp noe fra et dokument.
– «Selskapet står foran en rekke utfordringer, og rett kandidat vil få ansvar for utvikling av prosesser og implementering av systemer og rekrutteringsverktøy».
– «En operativ leder, med andre ord?»
– «Hva sa du?»
– «Du ser etter en operativ leder?»
– «Ja», nølte han.
– «Rett person har utdannelse på høyskolenivå og minimum ti års erfaring fra personalfunksjon, gjerne i internasjonale miljøer».
– «Du svarte ikke på spørsmålet mitt», forsøkte jeg.
– «Det virker som om du sitter å leser opp en stillingsannonse, og … interessante stillingsannonser klarer jeg faktisk å finne selv».
– «Vi har hatt denne teksten ute en stund», forsøkte han.
– «Så denne kan du ikke ha sett, mener jeg … nå vil vi gjerne utvide kandidatstrømmen».
– «Hvorfor det?»
– «Hvorfor?»
– «Ja», fortsatte jeg.
– «Betyr det at dere ikke har fått inn noen aktuelle søkere?»
– «Vi har mange søkere», svarte han kort.
– «Denne type stillinger allokerer hundrevis av søkere … og det er bra, det viser at vi gjør det bra … men så var det en som fortalte meg at du var klar for å diskutere nye muligheter, så derfor ringer jeg deg for å sjekke … om du er klar».

Jeg er kjent som en hyggelig fyr.
Jeg er ikke typen som hoverer eller fryder meg over andres fornedrelse.
Ha, liten digresjon, men jeg kom til å tenke på en dame som spurte meg i et intervju om jeg var konfliktsky, det begynner å bli noen år siden og jeg oppfattet det som rimelig usikkert om vi hadde lik oppfatning av dette begrepet, men jeg svarte at jeg ikke er den som lager kvalm men at jeg heller ikke er den som bakker ut når jeg treffer mennesker som kødder med meg. Hun gjorde seg klar til å avslutte med å si at hun ikke hadde flere spørsmål, og det var da jeg spurte om hun var konfliktsky, noe hun ikke kunne svare på, eller hun sa at det ikke var noe poeng å diskutere henne i dette møtet. Det var da jeg fulgte opp med å spørre om det ikke var sånn at jeg skulle rapportere direkte til henne, husker ikke så mye mer fra dette møtet bortsett fra at jeg fikk en mail noen dager senere om at jeg ikke var med videre i prosessen.
Nok om det.
Det finnes sikkert noen som oppfatter meg som konfliktsky når jeg bestemte meg for å avslutte telefonsamtalen med å takke for henvendelsen, men at dette hørtes ut som en stillingsannonse som ikke fanget min interesse.
– «Er det selskapet eller er det …»
– «Det er hele pakka som du beskriver», avbrøt jeg.
– «Utvikling av prosesser og implementering av systemer og rekrutteringsverktøy er ikke noe som jeg syns er morsomt å jobbe med».
Jeg kunne ha sagt noe om at seriøse hodejegere vet at alle mennesker er villige til å diskutere nye muligheter hvis historie og timing er riktig. Definisjonen på en god hodejeger er en som har sjekket ut disse to momentene for lenge siden i tillegg til at han eller hun har snakket med ansatte i selskapet som det skal rekrutteres til for å gjøre seg kjent med rollen og omstendighetene, noe som inkluderer flinke folk og ikke begrenset til en gjøk fra HR og en papegøye fra innkjøp.
Det starter alltid med selskapet og vissheten om at ingen selskaper er bedre enn menneskene som jobber der.
Det er dette som gir kunnskap til å begrense pisspreiket.
Jeg lot det være.

Det hender at jeg svarer litt mer omfattende til de som spør om hva som skal til for å bli kontaktet av en hodejeger, og jeg vet at det er ganske mange mennesker som tror det finnes like mange der ute som lar seg blende av at de kan fortelle hvordan de fikk ny jobb gjennom en hodejeger.
Se på meg hvor flink jeg er.
Det ligger jo i et menneskes natur.
Det beste karrieretipset er som nevnt dette med å gjøre en god jobb der man er, men man må likevel være klar over at dette ikke er noen garanti for at vedkommende vil gjøre en like god jobb et annet sted.
Det er mange som kaller seg hodejegere som tror det.
Et kildetips og to subjektive referanser, case closed.
Det er som om de glemmer å tenke på omstendigheter, forutsetninger og til og med begrensninger. Husk at gode historier har en tendens til å forandre seg når den går gjennom flere ledd, det er lett å miste noe på veien og kanskje til og med få seg til å plukke opp noe annet. Jeg har truffet en del mennesker i denne bransjen som viser større iver etter å levere eller aller helst ha noe å vise fram til oppdragsgiveren sin enn noe som kan rime med dine preferanser.
Sånn er det bare.

En god hodejeger er ikke en megler som skal forsøke å få deg på interesselisten.
En god hodejeger er heller ingen selger.
En god hodejeger er et menneske som har en genuin interesse av å vite mest mulig om hvordan andre mennesker beveger seg i arbeidslivet og hvilke signaler som får dem til å heve blikket. Det handler om rekrutteringskommunikasjon, og i likhet med all annen form for kommunikasjon så dreier det seg om å vite hvem som befinner seg i målgruppen. Det er det ikke så mange som tenker på i denne bransjen, kanskje fordi tiden går bort med å sortere kandidater basert på nisser og troll på en CV, systemer og tester og presentasjoner på glanset papir som ikke betyr en dritt hvis man ikke kjenner hverandre.

En god hodejeger jobber med vissheten om at arbeidet handler om menneskelige relasjoner, man må tro på de samme tingene, og være trygg på at begge parter vil representere hverandre på en god måte. Det er dette jeg liker å snakke om når jeg er i kontakt med nye oppdragsgivere, jeg pleier å spørre hva de vet om meg og svarene er ganske varierende og det i seg selv er ikke så bra. Det kan oppfattes som smigrende når noen sier at de har hørt at du er god, men på den annen side så betyr ikke det at jeg er god på deres fagfelt.
Noen sier at det ikke betyr noe.
Noen sier at prosessene er de samme.
Jeg lurer på hvor de tar det fra.
Det er ganske lett å se forskjell på epler og pærer, men hvis man er typen som lett lar seg blinde så kan den minste sult få deg til å grabbe grovt fra fruktfatet. Jeg har holdt på med dette så lenge at beina mine for lengst har blitt tilgriset av slim og sikkel fra de som kåter seg opp med å vasse gjennom andres verdibilder, noe som medfører at fotavtrykkene vises på en litt annen måte enn jeg kunne ønske, egentlig vil jeg ikke at fotavtrykkene skal spores i det hele tatt, men det er kanskje for mye å forlange i en verden som forvaltes av mennesker som selger sjelen sin for en pakke med smør dersom de får den billig nok.


.

Anbefalt tekst:
Pass på hodet ditt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s