Sleng på en ny tier

Her om dagen var jeg på et kjøpesenter hvor jeg la merke til en liten jente som satt i en sånn lekebil som man putter penger på og så blinker det her og der og den gynger litt og hun får følelsen av at det er hun som kjører.
Ansiktet var full av latter.
Et ganske fint bilde.
Jeg har ganske mange av dem i hodet mitt fra den tiden mine egne barn var så små at de fikk plass i sånne.
Moren satt på en benk ved siden av og var opptatt av å trykke på telefonen sin.
Det bildet var ikke like fint.
Plutselig sa det bare bssj, et litt vanskelig onomatopoetikon, men du kan forestille deg lyden av bilen som stoppet, nesten som en slags gretten promp.
Reisen var over.
Jenta ble sittende og svinge på rattet, hun trivdes i rollen som sjåfør i sin egen bil, men så skjønte hun at den hadde stoppet.
– «Går den ikke mer, mamma?»
– «Nei», svarte hun.
– «Nå er det slutt».
Der og da var det som om jeg fikk en slags merkelig reaksjon inni meg for at hun sa at det var slutt, sammen med ansiktet til datteren så ble det litt feil.
Jeg sa ingen ting.
Jeg er ikke sånn, men jeg tenkte at hun kanskje kunne sagt at hun var framme eller noe sånt siden begrepet «slutt» er så bastant og nesten på grensen til dramatisk, mest med vissheten om at alt har en slutt og at en slutt som regel blir oppfattet som noe trist, med mindre du sitter i tannlegestolen eller opplever noe annet som ikke er så veldig hyggelig, men i denne settingen så ble det nesten litt feil.
Men for all del , det var nok bare en frase.
– «Har du mere penger, mamma?»
– «Nei».
– «Kan du putte på en peng til?»
– «Nei», gjentok hun.
– «Nå har jeg ikke mer … nå må vi gå videre».
Jeg fikk lyst til å dra opp en peng, litt usikker på om det koster ti eller tjue, men jeg hadde begge deler. På den annen side, så visste jeg ikke hvor lenge de hadde vært her, med denne bilen mener jeg, og da ville det sikkert bli oppfattet som litt dust hvis en fremmed gjøk kom for å forlenge reisen.

Jeg kom til å tenke på døden.
Av alle ting.
Det har vært en sommer hvor døden har vist seg ved en rekke anledningen. Jeg har mistet fire venner og opplevd den vakre baksiden av triste ansikter i begravelser, jeg bruker begrepet «vakkert» siden synet av et menneske i oppriktig sorg er noe av det mest ærlige man kan forestille seg og jeg har alltid hatt en greie med at jeg oppfatter ærlighet som vakkert.
Sorgen er umulig å stanse.
Sorgen som presser seg ut fra langt der inne.
Innerst inne.
Der hvor sjelen er.
Jeg fikk lyst til å dra opp en peng og forlenge denne reisen som ble oppfattet som alt for kort og tenkte at det er akkurat sånn det er når døden kommer og det er slutt. Det er vi som står ved siden av og ser på som ikke orker å slippe taket, vi vil ha mer og vil gjerne betale for det hvis det er mulig.
Moren sa det som det var:
– «Nå må vi gå videre».

Jeg går ikke rundt og tenker på døden hele tiden, det er ikke det, men det er som om det dukker opp en del ting som skaper en del refleksjoner og det er i og for seg en god ting.
Jeg vet at jeg har gjort mye i livet og fått til en del bra ting, men jeg er ikke ferdig for det.
For all del.
Det er noe som gjenstår, men det er det jo ikke jeg som bestemmer.
Det er som når du gjør i stand til fest, du har skrevet på invitasjonen at gjestene kan komme klokka sju men det er alltid en eller annen som sniker seg inn og tror at de kan hjelpe til med noe, smake på velkomstdrinken om ikke annet, men det er ikke alltid man er klar for at noen kommer før dem skal. Nå har jeg på ingen måte invitert døden, døden kommer når man minst venter det, kanskje ikke som gjest i mine festlige lag selv om jeg ikke hadde blitt overrasket dersom døden plutselig skulle dukke opp en eller annen dag.
Isolert sett en litt skremmende tanke.
– «Heisan, er du klar?»
– «Nja, har noen småting som skal ordnes …»
– «Det er for sent, vi må dra nå».
– «Ja, men jeg skal bare …»
– «Nei, vi drar nå».
Det er ikke snakk om å finne fram den eller den jakka eller de skoene, siste blikk i speilet eller hvor i helvete la jeg lommeboka.
Nå drar vi.
Det er ikke sikkert at det står noen igjen i døra og vinker til deg, heller.
Ha det.
Ha det bra.

Jeg er ikke religiøs selv om det finnes en del som mener at jeg er troendes til å gjøre mye rart. Greia er at jeg går rundt og har det ganske bra med meg selv og tror ikke at jeg er redd for noen ting. Jeg snakker med fremmede og går i mørke gater, hopper fra fem’ern og er litt stolt over at jeg klarer å gi litt faen selv om jeg selvfølgelig ikke går på rødt lys og gjør noe som kan oppfattes som spesielt utfordrende.
Dersom taket plutselig skulle dette ned og knuse kroppen min, så kan jeg ikke gjøre noe med det.
Dersom en eller annen gjøk sprenger t-banen så har jeg heller ikke så mye jeg kunne få gjort.
Jeg vet at døden er der ute, nesten som en eller annen gammel venn som forsøker å finne veien hjem til meg, men jeg ser ingen grunn til å gjemme meg.
På den annen side ser jeg heller ingen grunn til å henge opp velkomstskilt.
Døden finner fram og kommer når den kommer.

Døden er den største av alle overraskelser, derfor sparer vi den til slutt.
– Carlos Casteneda

Det er mange som tror på ditt og tror på datt.
Noen tror at det bare er slutt.
Klikk.
Power off.
Noen tror at det begynner på nytt, kanskje som noe annet.
Noen tror Himmel eller Helvete, Vallhall, Nirvana eller evige jaktmarker.
Jeg kjenner en fyr, Frank, han tror han vil bli møtt av førti jomfruer når han dør.
Seriøst.
Det er ikke sånn at han har tenkt å sprenge noe, eller noe sånt – i hvert fall ikke som jeg vet – men det kom fram i en eller annen samtale at han trodde på en hyggelig velkomst når hans tid var inne.
Førti jomfruer.
Det hørtes ut som mye søl …

Her om natten drømte jeg om at jeg lå på dødsleiet, lå på en stor seng i et rom som jeg ikke tror var mitt, det var sånn møbelkatalogaktig uten for mye dill av noe slag, enkelt og stilrent og i moderne design med svart og stålblankt og med lamper som lignet på noe man kunne finne i ventehallene på internasjonale flyplasser. Rommet er fylt med forskjellige mennesker jeg har truffet gjennom et langt liv og som har hatt en eller annen betydning for meg. De står i små grupper, her og der, det som er litt rart er at det ikke er noe kronologisk mønster eller noe sånt, som om ingen bryr seg om hverken tidsepoke eller miljø. Jeg ser sporadiske møter og korte sommerforelskelser, noen fra skole og jobb og uteliv og venners venner.
Jeg ser at gutta står litt i bakgrunnen.
Det er jentene som står rundt sengen.
Jeg vet ikke hvorfor, men det er kanskje sånn det kommer til å bli.

Jeg er litt usikker på hvorfor alle damene dukker opp i denne drømmen. Nå er det sikkert noen som tenker sitt når jeg skriver «alle» damene, men det får heller slå tilbake på deres eget tankesett. De to som står nærmest senga er en som heter Tonje og en som jeg ikke husker navnet på. Tonje var en som jeg ble hengende etter i russetiden, det var en greie som strakk seg over to døgn og det var det. Den andre jenta traff jeg på et nachspiel i en leilighet som jeg av en eller annen grunn fremdeles husker lå i fjerde etasje i Industrigata på Majorstua i Oslo, dette var på begynnelsen av nittitallet og vi snakket sammen i noen timer. Det ble kanskje et kyss på kinnet og et langt blikk når hun forsvant hjem med venninnen sin, men ikke noe mer.
Hjertet mitt har tatt vare på det.
Jeg vet ikke hvorfor.

Døden er der og døden ser alt, det er noen som sier det sånn, og jeg er sikker på at de fleste vet at det er sant selv om det også er mange som mener at det ikke er sånn det burde være. Døden er noe som mennesker har vært opptatt av i alle tider, men jeg tror man kan takke nye religioner for at den har blitt til noe trist og skummelt siden de fleste kulturer som vi oppfattet som litt mer primitive betrakter døden på en helt annen måte, som den naturlige greia den er og ikke som noe man skal gå gjennom hele livet og frykte.
Jeg har en venninne som spurte om jeg var Buddhist.
Jeg svarte at jeg ikke er noen ting, men jeg har en liten Buddha-figur på hylla som jeg kjøpte på et marked i Thailand for mange år siden. På den annen side, så er jeg ganske opptatt av å ta vare på livet rundt meg, for eksempel ved at jeg kan finne på å fange en veps i vinduskarmen og ta den med ut i hagen hvor jeg slipper den løs, ikke noen stor greie, men dog …

Jeg liker en setning som står skrevet i Koranen, den slår fast at det enkelte menneskets død bestemmes av Gud og min oppfatning av «Gud» henger jo sammen med omgivelser og omstendigheter.
Ja ja.
Nok om det.
Visste du at de gamle piratene hadde gullring i øret som en slags sikkerhet ved reisens slutt?
Det var ikke for å se kul ut, for å si det sånn …
Det var snakk om en slags tillit hvor den som fant liket kunne rive den av og bruke den som betaling for gravleggelsen eller hjemsendelse eller noe annet som de hadde sittet og snakket om over en kasse med rom.
Kanskje jeg alltid burde gå med en peng i baklomma med tillit til at den som ser meg når karusellen stopper kan kjøpe en ekstra runde så jeg kan finne en grei parkering på egnet sted før det bare stopper.
Sånn bssj, liksom.
Jeg er jo ikke typen som liker tanken på å lage noe fuss for de som står og ser på, mener jeg …

Dette er en tekst som er skrevet som gjesteblogger i et annet forum.
Regelmessige lesere vil dra kjensel på deler av innholdet.

Anbefalte tekster:
Musikk på reisen – siste hilsen fra en engel
Når gråt du sist?
Sorg er kjærlighetens pris

10 comments

  1. Jeg pleier ikke å kommentere på blogger, men akkurat her fikk jeg lyst til å legge inn en setning om at dette var rett og slett vakkert.

    @~)~~~~

    Likt av 1 person

  2. Jeg hadde lyst til å skrive en kommentar til denne fine teksten, men jeg finner ingen ord som passer, de vil blekne i forhold til teksten, så jeg sier bare takk for en tankevekkende tekst!

    Likt av 1 person

  3. Det er ganske vanskelig å kommentere en slik tekst, så jeg velger å legge inn et lite hjerte.
    <3

    Takk for at du deler gode tanker, Morten!

    Vela

    Lik

  4. Gud, så vakkert.
    Jeg grøsser og gråter og er samtidig glad og takknemlig for at det er mulig å lese noe som dette.

    Mvh
    Camilla Zeiner

    Lik

  5. Meget sterk tekst! – Noe av det beste jeg har lest, faktisk.

    Når jeg er ute å sykler/trener putter jeg instinktivt en peng i lomma. Jeg har egentlig aldri tenkt på hva jeg skal bruke den til, – før jeg leste slutten av innlegget :-)

    Lik

  6. Refleksjon og ettertanke, kanskje de to tingene som tekstene dine er så gode til å frembringe.
    Jeg leste denne først på den siden som du gjesteblogger i da jeg opplevde å miste en venn og var inne på sidene til begravelsesbyrået, selv om du fremstår som anonym så skjønte jeg at dette måtte være dine ord.

    Du har en egen evne til å få fram det vakre i alt.

    Lik

  7. Jeg mistet mamma i dag.
    Litt rart å sitte foran en pc men du skjønner kanskje at det er en slags sammenheng.

    Denne teksten var fin, og hvis det er greit for deg så ønsker jeg å bruke noen av de vakre ordene dine til takketalen min.

    Mvh
    Ariane Baleix

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s