Nødstrøm

Jeg pleier å skrive en del om dette som handler om regler og retningslinjer og rammeverk og prosessbeskrivelser og hva det ikke kalles, stort sett basert på inntrykk fra enkelte mennesker som jeg treffer i mitt daglige virke og som er så opptatt av at «ting skal gå riktig for seg» at de rett og slett glemmer at de i virkeligheten fratar andre mennesker deres evne til å påta seg et eierskap, mandat, handlingsrom eller personlig ansvar, kall det hva du vil, men på den annen side så kan det kanskje være noe i det med at flere og flere mennesker ikke ønsker noe personlig ansvar eller eierskap.
– «Det dekkes av forsikringen, gjør det ikke …?»

Det skjer noe med mennesker når de blir fratatt ansvaret og eierskapet for sine egne handlinger, det er ikke bare det at det åpner opp for at det er lettere å gi faen, men det går så langt som at de mister selvrespekten. Det er noe av det tristeste jeg ser hos mennesker og jeg ser en del mennesker.

Mennesker gjør feil.
Det er en del av dette med å være menneske.
Det som er så synd når mennesker gjør feil er at de bruker så mye tid og plass på dette som ble litt feil.
Ja, jeg vet at det kan være et spørsmål om å lære noe av den feilen som er begått men samtidig blir det litt feil når andre mennesker som ikke har vært i nærheten av å begå denne feilen tror at en eller annen evaluering eller anvisning kan tilføre den samme erfaringen.
Ja, jeg vet også at dette er en påstand som svir litt for en del mennesker.
Det er bra.
Det er meningen.
Det er nemlig ikke så smart når mennesker er så «preppa» at de kommer til å gå så til de grader på trynet når det dukker opp noe som ikke står beskrevet i manuskriptet deres.
Det er du som spiller hovedrollen i dette skuespillet som handler om livet ditt.
Det er ditt navn som står på plakaten og det er dine replikker og handlinger som fyller det store lerretet.
Faren med manuspugging og frafall av improvisasjon merker du når jernteppet senker seg eller strømmen blir borte, du er så fokusert på maskespillet ditt at du rett og slett faller ut av rollen og karakteren din mister troverdighet.

Jeg pleier å skrive om disse menneskene som i denne sammenheng kan oppfattes som manusforfattere, disse som mediene elsker å kalle for «eksperter» og som messer om alt mellom himmel og jord og mange andre steder men mest om idealvekt og drømmejobb og hva du skal ha på deg og hvordan det skal se ut i stua di, disse som får presentert propagandaen sin i beste sendetid på TV og som får din egen plakat til å se ganske sliten og blass ut. Jeg lurer noen ganger på hva som ligger bak denne idolifiseringen eller glorifiseringen når resultatet ikke blir noe annet enn et dårlig plagiat.

Jeg er sikker på at du kjenner noen som bare gjør noe for å gjøre noe som alle andre gjør og som ikke helt har skjønt hvorfor de gjør som de gjør.
Jeg håper ikke det er deg.
Jeg håper samtidig at du kjenner flere som klarer å sikre en form for egen forankring.
Jeg håper det er deg.
Det er når handlingene dine styres innenfra.
Det er når man vet at man «har noe» som bare er der og som alltid har vært der men som dessverre blir tynnet ut med noe som jeg er fristet til å sammenligne med kunstige tilsetningsstoffer.
Noen snakker om viljestyrke som en evne til å ofre kortsiktige mål for å nå de langsiktige.
Noen tjener til og med mange penger på å fortelle andre at de kan klare seg, men glemmer å sette seg inn i hva de egentlig skal klare. Jeg tror at viljestyrke henger litt sammen med innstilling, men er samtidig klar over at det er en påstand som henger sammen med forutsetninger, muligheter og selvfølgelig begrensninger. Det siste er for øvrig et begrep som er ganske vanskelig å si for enkelte, og jeg er nesten fristet til å invitere deg til å reise deg opp av stolen og si det høyt og tydelig:
Alle har begrensninger.

Den største feilen blir som regel begått av alle andre.
Den setningen er sikkert kjent for de fleste, kall det gjerne for en fluktkommentar eller kall det for hva du vil, men jeg er av den oppfatning at den største feilen blir begått av de som peker og gliser og som velger å blåse opp andres feil og mangler og gjerne trekke de ut av sine proporsjoner og dimensjoner.
Noen kaller det hovering.
Noen kaller det en falsk tilfredsstillelse av å finne en dekkhistorie som flytter fokus fra dem selv.
Tygg på den.

Jeg har en kunde som driver med nødstrøm og sånne avanserte løsninger som sørger for at tingene funker selv om de andre tingene som man forventer skal funke har sluttet å funke. Nødstrøm er en perfekt metafor for denne urkraften som bor i enkelte mennesker, men dessverre så virker det som om det er færre og færre som er klar over at den finnes. Du må gjerne kalle det for reservekraft, kall det hva du vil, men det funker på den måten at den hjelper deg til å ta tilbake utfordringen og bruke den til forandring.
Jeg har truffet mennesker som blir sittende å vente på at «noen» skal gå i «dialog» for å komme med en eller annen «løsning» i stedet for at de finner ut at de faktisk må starte med seg selv. Jeg syns disse er ganske triste, og noen ganger har jeg faktisk bedt dem om å late som om de gjør noe om ikke annet – mest av respekt for de andre som ønsker å gjøre et tappert forsøk på å holde seg i live. Jeg har derimot stor respekt for mennesker som klarer å hente fram denne urkraften, disse som reiser seg opp og som går videre.
Det er alt for mange valg i livet og da sier det seg selv at noen av dem kommer til å bli feil.
Sånn er det bare.

Jeg treffer en del mennesker som nesten har et fanatisk forhold til eget manus og ikke minst kulissene som de beveger seg på, som regel er det arbeidsplassen det er snakk om, og de fremstår som så hjernevasket og indoktrinert at de hengir seg til en firmalogo som lyser så sterkt at de blendes for sine egne tanker og vurderinger og handlinger. Det er en grunn at at mange arbeidsgivere tilbyr det ene og det andre, men så er det som om forføringen i jobbintervjuet og ikke minst talene på julebordet skaper en slags forståelse for at det er til de ansattes beste.
Tygg på den, også.
Noen ganger må man faktisk utforme kulissene selv, lys og lyd og hele pakka som hører med.
Noen ganger kan det være sånn at det skjer noen som ikke blir sånn som det kanskje var forventet, men det er da du skal tenke på at alle de menneskene som står bak dørene og venter på at de skal få slippe inn ikke kjenner dine kunstneriske friheter.
Det eneste som er sikkert er at det bare er du som kan spille rollen som deg selv.
Det er bare du som kjenner hele historien.
Tenk på den.

Dette er en tekst som er skrevet som gjesteblogger i et annet forum.
Regelmessige lesere vil dra kjensel på deler av innholdet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s