The Sun Always Shines on TV

Her om dagen fortalte datteren min at jeg skulle på TV, jeg innrømmer at jeg ble litt overrasket og kunne ikke komme på hva jeg kunne ha gjort for å bli klistret til alteret selv om vår tid har åpnet for at den minste handling skal foreviges. Imidlertid var det bare en bekreftelse på at det noen ganger er sånn at enkelte mennesker ikke gidder å sjekke hvem de faktisk ringer til, og siden nummeret til datteren min er et av nummerne som kommer opp i disse nummerbasene så var det hennes nummer som ble oppringt, fikk ikke svar og la inn beskjed på mobilsvar.
– «Pappa», smilte hun.
– «Skal du på virkelig på TV?»
– «Nei takk», nølte jeg og visste ikke hva hun refererte til før hun spilte av meldingen sin. Det var nyhetene som skulle lage en greie til denne debatten om mennesker som ofrer identiteten sin for å passe inn når de vet at det brukes sosiale medier i rekrutteringsprosjekter, en debatt som jeg gjerne skulle tatt livet av for lenge siden og som jeg nå var i ferd med å få en anledning til å gjennomføre i beste sendetid.

Jeg ringte tilbake og fikk vite fra sentralbordet at hun som jeg skulle snakke med var i et annet møte men at hun skulle ringe tilbake så fort hun fikk anledning.
En tid som skulle skille et ja fra et nei.
Det hender at jeg opplever noe som ligner brekningsfornemmelser når jeg ser «eksperter» på TV, hører dem på radio eller leser om dem i avisene, sånne som fyrer opp denne frykten for at man skal gjøre noe som oppfattes som så galt at mange velger å ikke gjøre noe, mennesker som tror de har et slags mandat til å gi et ansikt til de som klynger seg til en konstruert tillit til alle som står foran en forsamling og messer om hvordan tingene skal gjøres og livene skal leves.
Nei, takk.
Veien er kort fra nyhetsprogrammer og videre til debattprogrammer før man ender opp som en oppsminket dust i en sofa på fredagskvelden, en som skaper twitterstorm når de promper og facebookprofil nedlesset med groupieshjerter.
Nei takk.

Titler som forsker og ekspert brukes ofte ukritisk av mediene, det henger kanskje sammen med at de ikke er kildekritiske i sitt møte med de som oppfattes som fagpersoner. Det er som om dette med å fremstå som «forsker» eller «ekspert» er med på å gjøre saken bedre, det skaper en viss troverdighet samtidig som det betyr en avgrensing mot privatpersonen og tyngde til å forsvare boblene. Det er nok av folk som mener mye rart i dette landet og det virker mange ganger som om mediene ikke bryr seg om å verifisere synspunkter fra mennesker som ikke har peiling på hva de snakker om. Det er i og for seg noe som er bra, siden det er med på å forsterke påstanden om at vi har ytringsfrihet i dette landet.

Jeg har aldri vært redd for å bomme på noe av synsingene mine eller med kommentarer som jeg slipper løs, det henger sikkert sammen med at jeg er så spontan som jeg er og vissheten om at det er denne spontaniteten som jeg verdsetter hos andre i motsetning til de som ikke tør å fremme sin oppriktige mening av frykt for at det ikke skal bli noe på dem. Jeg tror vi kunne blitt spart for mye inngrodd frustrasjon hvis flere kunne drite i dette patetiske gnålet som de tror påvirker hvordan de blir oppfattet av andre, denne umiddelbare greia som kommer rett fra hjertet eller leveren eller hvor det blir påstått at det kommer fra og som føles viktig og riktig her og nå eller der og da. Kanskje ikke på samme måte som når mediene stikker mikken i trynet på en gjøk som har gjort noe som enkelte oppfatter som en bragd og spør «hva føler du nå» og alle syns det bare er så sjarmerende med sikkel og slim og beskrivelsen av å bryte målstreken som bedre enn sex.
Grøss.
Jeg er heller ikke så begeistret for sånne som ikke tør å kommentere eller synse før de kan vifte med fasiten og løsningene i ettertid, sånne som er spesialister på å uttale seg om hvordan alle ting burde være. Jeg vet seffern at de hverken sitter med fasiten eller løsningene eller at de er spesialister på noe som helst, men det er noe med denne måten de er på som jeg ikke har så mye til overs for.
Man skal være politisk korrekt.
Man skal være dannet.
Man skal definitivt ikke skille seg ut og sklir inn i den seige massen som enkelte definerer som mangfold.
Tiden som skulle skille et ja fra et nei ble til en bekreftelse på et ørlite paradoks.
The Sun Always Shines on TV.
Ha, liten digresjon, men jeg kjenner en fyr som aldri har jobbet, han er nesten like gammel som meg og tusler rundt på skolen og forsvarer «ekspert-tilværelsen» med å fortelle at han er så utrolig kunnskapstørst. Når jeg spør om han ikke har tenkt å bruke dette til noe annet smart enn raske svar på quiz-laget, så ser han bare dumt på meg. Hvis noen skulle finne på å spørre meg eller noen andre i nettverket hans om han er smart, så vil både jeg og de andre si at han er smart på tirsdagskveldene mellom sju og ni, en påstand som kanskje kan oppfattes som uhildet med tanke på at kildene viser spor av alkohol i blodet.

Jeg kunne selvfølgelig ha stilt opp i dette programmet med noen forutsetninger og garderinger som mange pleier å glemme i sin iver etter å komme i rampelyset, men da forsvinner jo alt det morsomme fra de som arrangerer og det vil de jo ikke ha noe av. Det vil bare ødelegge underholdningsverdien og redusere mulighetene for nye klikk på nettsidene som tilfredsstiller sponsorene deres.

Johann Wolfgang von Goethe:
– «Ironi er det lille saltkornet som gjør det som serveres spiselig …»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s