Casting og Storytelling

Jeg fikk en melding fra en som mente at jeg skrev så fint om arbeidsliv og karriere og liv og død og krig og fred og sånt, en dame fra et ledende mediehus som trakk fram dette med å la utleverende og ironiske ord og setninger slippe løs for å utfordre en del av disse etablerte «sannhetene» som er med på å prege en del karrierevalg preget av ambisjonsjag og patetisk press fra andre.
Jeg fikk et oppdrag.
Jeg skal forsøke å finne noen virkelig smarte mennesker som skal få sin egen tekst som senere blir innspill til et manus om dette som handler om å velge yrkesretning basert på den eneste fornuftige påvirkningsfaktoren – indre verdier og sannheten om fornuft og følelser, muligheter og begrensninger.
Jeg tar den, svarte jeg tilbake.
Jeg tar den.
Usett.
Urørt.
Ubesudlet.
Ha, det siste er egentlig et ganske spennende ord, et sånt ord fra gamle dager og som ikke brukes så ofte i språket vårt lenger, et ord som minner litt om epler og pærer som ligger på et fat og venter på at tiden skal komme og besudle dem, få dem til å råtne og bli til noe som oppfattes som motbydelig.
Jeg tar den.

Min første tanke går til de som velger sånne jobber som det er alt for mange mennesker som ikke tenker på, disse jobbene som får samfunnet til å gå rundt men som de ikke har lyst til å identifisere seg med.
Det er da ingen karriere.
Det er da ingen ordentlig jobb.
Deretter kom jeg til å tenke på når jeg selv begynte å tenke tanken på hva jeg skulle bli, husker ikke når det var men det spiller ingen rolle, men jeg vet at jeg alltid har hatt en slags trigger fra dette med å betrakte mennesker som kan jobben sin og som trives i jobben sin og som funker fint med andre mennesker.
Jeg vil jobbe med sånne ting, tenkte jeg.
Det er jo i og for seg det jeg gjør i dag.
Når jeg var liten gutt, mye mindre enn jeg er nå for det hender at jeg fremdeles oppfatter meg selv som ganske liten, så pleide jeg å se på gutta som jobbet som søppeltømmere. Jeg syns det var så kult når søppelbilen kom nedover gata og de sto bakpå og hoppet av, i fart, og løp inn i portrommene for like raskt å komme tilbake med rullende søppelbøtter.
De var utrolig effektive.
Det var sånn schmakk schmakk som noen pleier å si når noe går veldig bra.
Jeg sier det selv, også.
Scmakk.
Scmakk.
Jeg husker at de hadde det så fint sammen, spøkte og lo og slang meldinger til hverandre.
Jeg hadde lyst til å bli søppeltømmer.
Jeg husker når jeg var med faren min på Fornebu for å se på flyene, det var kult med fly men jeg syns det var litt kulere med alle menneskene som jobbet med alle de tingene som sørget for at alle flyene kunne fly med alle menneskene og alle tingene som de hadde med seg.

Jeg husker at jeg husket på alt dette når jeg begynte med rekrutteringsfaget på nittitallet, det som ganske raskt ble noe av det viktigste for meg var å forsøke å finne ut hva som trigget de ulike menneskene fra å velge den eller den karriereveien.
Jeg har aldri vært opptatt av hvordan de har kommet dit, men hvorfor.
Dette som noen kaller motivasjon.
Jeg treffer mange folk som snakker om disse ytre tingene, bling og boller og brus, og blir ganske glad hver gang jeg treffer noen som er seriøst opptatt av det som de har på innsiden.
Det er de jeg vil ha med meg videre.
Det er de som ofte blir definert som et «wild card» og som har ett eller annet ved seg som ingen klarer å skrive i stillingsannonsene sine.
Det er de som går inn.
Det er de som gjør meg glad og som får meg til å gidde å jobbe med det som jeg gjør.

Denne damen fra mediehuset fortalte at hun likte hvordan jeg skriver tingene sånn som jeg oppfatter dem, denne mangelen på sosiale sperrer som kombinerer en ledig balanse av alvor og humor med vissheten om at det funker ganske bra å utfordre fordommer og provosere frem en refleksjon som får leserne til å utfordre sine egne oppfatninger. Hun skrev også at hun regnet med at det var noen som ikke likte det like godt, men at det var akkurat det som gjorde det så bra.
Greit.
Hun hadde allerede truffet meg med innledningen sin, men jeg lot henne gni det inn før jeg kom til den siste setningen hennes:
Verden er full av mennesker som liker å bedra mennesker som liker å bedras.
Det var min egen setning, hun hadde funnet den i en tidligere tekst og klippet den inn i en replikk som rettet seg mot sånne som hadde kommet fram til at de ikke lenger ønsket å være en av de som blir bedratt. Hun var ganske direkte og jeg tenkte hvor deilig det er med mennesker som kan være direkte, hun var akkurat som jeg ønsket at hun skulle være, bekreftet av virkeligheten over en kaffekopp noen dager senere.

Jeg trenger innspill og tips om mennesker som kan kontaktes, og denne teksten går ut som en invitasjon til deg som vet om en som ligner og som sitter der han eller hun sitter fordi de smiler for at hjertet deres slår litt ekstra når de sitter der og ikke fordi de tror at sjefen deres ser dem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s