Stor søkermasse betyr dårlig rekrutteringskommunikasjon

Jeg treffer en del mennesker som sliter litt med valgene sine. Det er ikke så rent sjelden at jeg sier at det kan komme av at det er alt for mange valg, men samtidig så virker det som om det er en økende del av sånne som skal ha alt og alt skal være på en helt spesiell måte. Det virker som om dette med å velge en ting eller en retning er umulig for de som ikke forstår at det betyr at man må gi avkall på noe annet.
Valg dreier seg like mye om å velge noe ut som å velge noe inn.
Hvis jeg tar den så får jeg ikke den.
Sånn er det bare.
Sånn er det også i spørsmål rundt karrierevalg, og jeg snakker med en del mennesker som forventer at en god del av tingene fra tidligere arbeidsforhold skal følge dem inn i et nytt selskap.
Ja, takk.
Gi meg mer.
Det er lett å tenke tanken på at de har valgt arbeidsgiver basert på rammer og ikke innhold, jeg sammenligner det med skylapper, og tendensen er klar fra kandidater som kommer fra selskaper som er kjent for frynsegoder og fjas og boller og brus. Paradokset dukker opp når jeg snakker med kunder som er ganske klare på at de ikke ønsker at jeg spiller inn kandidater med bakgrunn fra det eller det selskapet, ikke på grunn av klausuler men på grunn av holdninger, vaner og uvaner. Det er egentlig litt fordomsfullt, men referentene er mange og uavhengige så det kan være noe i det.

Når jeg snakker med de som signaliserer at de har lyst til å finne seg noen nye lekekamerater, så trekker jeg alltid inn dette som handler om åpne søknader, det henger kanskje litt sammen med at det finnes så mange dårlige stillingsannonser der ute som er utarbeidet av sånne som ikke vet hva de vil ha men som vil ha det. Åpen henvendelse er en ganske solid motivasjonsbekreftelse for et ønske om å jobbe der eller der. Dette forutsetter at man vet noe om bedriften, og i dag er det ganske lett å finne ut det meste om alt og alle.
Utfordringen er verifisering.
Employer Branding er et fint ord, men jeg opplever at det er mange som utarbeider dette i lukkede styrerom, gjerne basert på innspill fra en nyutdannet spire fra HR og en merkebevisst markedsperson.
Utfordringen er at det ikke stemmer med virkeligheten.
Alle snakker om spennende oppgaver og karrieremuligheter, de beste og de dynamiske, gjerne krydret med CSR og sånne ting som redder miljøet for en stemmeseddel. Jeg opplever at begge sidene av bordet er mer interessert i antagelser og førsteinntrykk og glemmer å ta en ekstra sjekk på personligheten som ligger bak. Dette er ganske tydelig når jeg treffer de som forteller at de har lyst til å jobbe der og der men som ikke klarer å konkretisere hvorfor. Det hender til og med at jeg får et sånt rart blikk, et sånt hallo, alle har jo lyst til å jobbe der, er du helt teit, eller?

Du har kanskje lagt merke til at mange selskaper har en link for åpen søknad på nettsidene sine, det står ikke så mye om hva de ser etter bortsett fra at du godt kan sende inn en søknad hvis du har lyst til å jobbe hos oss.
Jeg har lyst til å sammenligne det med hvordan mange bemanningselskaper opererer når man tar kontakt.
Legg deg inn i basen vår, så tar vi kontakt hvis det skjer noe.
Særlig.
Det skjer ingen ting.
Vi testet det med x antall dummyprofiler med erfaring og kompetanse som var etterlyst i deres egne stillingsannonser.

En åpen søknad er en ganske krevende greie som forutsetter at du klarer å få fram hva du kan og hvordan du har tenkt å bruke dette, kanskje noe av det viktigste med hele budskapet men som svært få klarer å få til.
Uvisst av hvilken grunn.
Kanskje fordi de ikke har tatt styring på sin egen karrierevei.

Gullkorn fra Karriereverkstedet

Denne teksten skulle egentlig være en slags oppfølger til en del positive tilbakemeldinger som dukket opp som respons på et gullkorn som jeg sendte ut her om dagen:
– «Stor søkermasse er i de fleste tilfeller synonymt med dårlig rekrutteringskommunikasjon …»

Jeg leser om personalkonsulenter som gliser fra øre til øre for trehundreogsekstifem søkere på en stilling som resepsjonsmedarbeider.
Jeg leser om mennesker som forteller at de liker å jobbe med mennesker men som siler den ene fra den andre med tastetrykk i elektroniske rekrutteringsverktøy.
Jeg leser om alle de som ikke skjønner hva som får et menneske i jobbsøkermodus, og noen tastetrykk på Finn bekrefter at rekrutteringskommunikasjon er et fag som ikke ligger i pensumplanene på BI.
Jeg leser om alle de som ønsker å gjennomføre effektive rekrutteringsprosjekter, men som glemmer å velge hva som er viktig for at vedkommende skal takke ja til tilbudet, gjøre en god jobb og og gjerne bli i rollen.
Det er det som er poenget.
Det er det som påvirker det viktigste valget.
Det som er litt rart, er at det ikke er noe rart i det hele tatt siden det handler om noe så enkelt som personlig egnethet og kjennskap til omstendigheter, muligheter, forutsetninger og begrensninger – faktorer som skal passe med det som står på den andre siden og som er avgjørende for det viktige valget om hvor du har tenkt å bruke mesteparten av tiden din.

Employer Branding beskriver hvordan det er å jobbe her eller der, og da er det ganske trist at det finnes så mange som ødelegger inntrykkene med å kåte seg opp for de såkalte gode talentene. Det blir som jakten på den deiligste dama eller kjekkeste fyren – stryk det som ikke passer – i skolegården, hvor det eneste som betyr noe er at han eller hun er sammen med meg og ikke deg …

De fleste kandidater er opptatt av å gi en idealisert selvpresentasjon, det er helt naturlig samtidig som de fleste er lite forberedt på å problematisere rundt sine personlige forutsetninger for jobben. Det er evnen til selvrefleksjon som kan gi indikasjoner på kandidatens personlige egnethet og da er det jo litt overraskende at det finnes så mange som oppfører seg som pyser i det første møtet.
Ikke gjør det.
Ikke vær så redd for å si noe som kan bli oppfattet som så feil at du velger å ikke si noe.
Ikke vær en sånn som fremstår som en dårlig kopi av gamle stillingsbeskrivelser og profilanalyser, du vil bare ende opp som noe som oppfattes som «perfect match» fra HR-folkene som jeg nevner litt lenger opp og det er ikke så bra med mindre det er disse du skal jobbe sammen med.
Det er sånne ting som det går litt tid før man skjønner.
Det er sånne ting som i etterpåklokskapens navn kalles feilansettelser.

Employer Branding handler om verdier, og da må man være klar over at det handler om å være og ikke om å fremstå. Dersom verdier reduseres til omdømmeprinsipper blir de ikke bare meningsløse, de blir farlige og de kan skape kynisme. Det er ikke så lenge siden jeg snakket med en dame på vegne av et selskap som skulle ansette en som hadde noe som lignet dette som hun hadde skrytt på seg. Hun var ganske rask til å fortelle at dette var jobben som ville sikre hennes videre karrierevei, det var flott å ha et sånt selskapsnavn på en CV. Hun skal ha kred for å være direkte og det sa jeg til henne når jeg fortalte at dette ikke var noe for henne, eller at hun ikke var noe for dem men det går jo ut på det samme.

Det blir litt feil når bedriftene fremstår som et sted hvor «alle» ønsker å jobbe.
Det blir jo ikke så mye identitet å snakke om.
Det er nemlig ikke sånn at alle kan lykkes på den samme arbeidsplassen og det er dette som kanskje er den største utfordringen for mange arbeidssøkere. De ønsker å bli en del av noe som de kanskje ikke har forutsetninger til å bli en del av, det blir nesten som de som går rundt og surmuler for at de ikke er med i den kuleste gjengen i skolegården.
Det er kanskje den største utfordringen for de fleste bedriftene, også. Utfordringen med å fremstå som sånn eller sånn eller aller helst ikke prøve å være noen ting bortsett fra seg selv.

.

4 comments

  1. God søknadsbehandling er den enkleste form for employer branding, dessuten er den billigere og mer effektiv enn mye av det tullet som mange arbeidsgivere får seg til å gjøre i denne konstruerte kampen om å vinne talentenes tillit.

    Slenger inn en virtuell klem til Sim i kommentaren over, og bekrefter at Manpower har en ganske stor jobb foran seg :(

    Lik

  2. Gode poenger og mye å lære for de som burde vite bedre, opplevde senest i forrige uke at jeg nisse i Manpower satt og fortalte hvor mange søkere som de hadde til en jobb som jeg hadde meldt min interesse for, jeg bestemte meg til slutt for å spørre om de i det hele tatt var interessert i meg eller ikke siden de var mer opptatt av å fortelle om alt som var rundt enn fakta for min tilstedeværelse.

    Det verste er at det finnes selskaper som betaler for dette :(

    AC

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s