Blomster fra Agnes

Jeg fikk en hilsen fra en jente her om dagen. Klokka var ti på halv ni på kvelden, og jeg åpnet for en hyggelig fyr som ga meg en fin blomst og et lite kort med et sitat fra Melissa Horn:
Det finns en fara i att aldrig hitta vägen
Det finns nåt vackert
med att vandra den ändå

Det sto noe annet på det også, men det spiller ingen rolle for dagens korte snutt som går som en liten takk til en som heter Agnes og som jeg ikke aner hvem er.

Jeg kunne selvfølgelig stoppet opp litt og dratt inn noen ord om dette med ris og ros og tilbakemeldinger, statusoppdateringer og hurrarop underveis, jeg var innom noe av dette på et kurs i forrige uke hvor jeg snakket om hvilke forventninger man har til medarbeidere og ledere og kort sagt alle menneskene som surrer rundt deg på arbeidslassen din.
Jeg er ganske enkel.
Jeg forventer at folk gjør jobben sin.
Jeg må likevel innrømme at jeg oppfatter at det dukker opp fler og fler som viser at de har et ganske anstrengt forhold til dette med statusoppdateringer, som om dette sterke behovet for bekreftelser får dem til å stoppe opp for å vise hvor de er og hva de har fått til og forventer umiddelbare tilbakemeldinger.
Jeg er egentlig ikke så begeistret for sånt og forventer som nevnt at folk gjør jobben sin, at de vet hvorfor de er der de er og hva de skal gjøre.

Jeg traff en fyr en gang som mente at denne utviklingen er merkbar i homogene miljøer hvor alle har identisk bakgrunn og interesser og preferanser og sånne ting som mer eller mindre ubevisst får dem til å kikke seg rundt for å sjekke hvordan de ligger an i forhold til sine likesinnede, de er jo klin like alle sammen og da er det som om det er ekstra viktig å stå foran for at de i det hele tatt skal bli sett.
Han strakk den litt lenger enn meg på et foredrag på BI, av alle steder, hvor han snakket om disse som har oppnådd noe uten et eneste papir å vifte med og som paradoksalt nok er forbilder for puggepuckene, de som ikke klarer å beskrive valgene sine med noe annet enn et tegn på at de vil komme seg til et punkt eller et sted mens de i virkeligheten viser en stor usikkerhet på seg selv med krav om sekundering i dette tåpelige konkurransejaget deres.

Man trenger ikke å ha så stor innsikt i menneskesinnet for å forstå at det produseres ganske mange uselvstendige individer som ikke forstår at det er de selv som er den beste til å vurdere eget arbeid, det handler tross alt om selvinnsikt, noen ganger mangel på sådan, hvor de får seg til å rette blikket mot alle andre som ikke tar seg tid til å fotfølge aktivitetene deres og kline til med kommersialisert raushet som ikke blir til noe annet enn en form for ortodoksi og da blir det ikke riktig for meg.
Ha, liten digresjon, men jeg husker en dame som ga meg en del komplimenter for en kake som jeg hadde bakt på en fredag, det var liksom ikke måte på, og så var det som om det skjedde noe med ansiktet hennes når jeg sa «takk». Jeg sa kanskje noe om at det var hyggelig at hun likte den, også med visshet om at det fantes noen rundt bordet som mente at hun ikke hadde godt av det, men blås i det.
Jeg tror hun forventet noe annet, jeg visste at hun var typen som pleide å komme med lengre avhandlinger når det var hun som ble roset, eller kakene hennes, nei og nei og huff og huff, den ble jo ikke sånn som jeg håpet at den skulle bli, ja nei jo det var da bare noe jeg slang sammen.

Jeg har imidlertid fått høre at jeg er god på både ris og ros, men jeg er typen som velger å ta dette direkte med den som fortjener det.
Der og da.
Jeg vet at det finnes en del mennesker som burde bli litt flinkere til å fremheve de som presterer i det stille, de som ikke gjør så mye ut av seg men som vet hva de skal gjøre og som gjør det. Det er mine favoritter, de som ikke brøyter seg fram men som trives best i skyggen selv om det er de som skal takkes for at lyset i det hele tatt er på.

Det finnes noen som mener at ros i plenum er bra og at det er noe som får andre til å strekke seg litt lenger. Jeg mener at det er dette som kan få det til å skli ut, og det er kanskje de tankene som underbygger mine egne handlinger når jeg stikker fram en belønning i det skjulte.
Men.
For det er jo alltid et men, og denne gangen så er jeg fristet til å legge til at den som jeg roser vet at det er jeg som roser … det er det som jeg opplever som litt spesielt med blomstene fra Agnes.
Spesielt i positiv forstand, for all del.

Blomster blomstrer selv om ingen ser på.

Dagens musikksnutt er intern mellom Agnes og meg, men vit at verden hadde blitt et litt bedre sted å være hvis man kunne køle på med litt mer funk …

2 comments

  1. Spennende og garantert fortjent, selv om jeg ikke kjenner detaljene så leser jeg mellom linjene at dette er en person som er ytterst takknemlig for å få hjelp fra deg.

    // Anita

    Lik

  2. Hei i søndagskvelden :)
    No har eg lest her inne med deg ei stund i kveld, kosa meg med gode tekstar og musikk med fengande rytmer.Melissa Horns ord her og den funky musikken,har alvoret i seg.Teksta di også. Eg tenkjer at ris skal givast i det stille, ros kan delast med fleire. Spyttslikking er ein annan form for ros, som blir kvalmt.

    Marieklem
    (no skal eg innom siste innlegget ditt og høyre youtuben der igjen:))

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s