Måned: august 2014

Blomster fra Agnes

Jeg fikk en hilsen fra en jente her om dagen. Klokka var ti på halv ni på kvelden, og jeg åpnet for en hyggelig fyr som ga meg en fin blomst og et lite kort med et sitat fra Melissa Horn:
Det finns en fara i att aldrig hitta vägen
Det finns nåt vackert
med att vandra den ändå

Det sto noe annet på det også, men det spiller ingen rolle for dagens korte snutt som går som en liten takk til en som heter Agnes og som jeg ikke aner hvem er.

Jeg kunne selvfølgelig stoppet opp litt og dratt inn noen ord om dette med ris og ros og tilbakemeldinger, statusoppdateringer og hurrarop underveis, jeg var innom noe av dette på et kurs i forrige uke hvor jeg snakket om hvilke forventninger man har til medarbeidere og ledere og kort sagt alle menneskene som surrer rundt deg på arbeidslassen din.
Jeg er ganske enkel.
Jeg forventer at folk gjør jobben sin.
Jeg må likevel innrømme at jeg oppfatter at det dukker opp fler og fler som viser at de har et ganske anstrengt forhold til dette med statusoppdateringer, som om dette sterke behovet for bekreftelser får dem til å stoppe opp for å vise hvor de er og hva de har fått til og forventer umiddelbare tilbakemeldinger.
Jeg er egentlig ikke så begeistret for sånt og forventer som nevnt at folk gjør jobben sin, at de vet hvorfor de er der de er og hva de skal gjøre.

Jeg traff en fyr en gang som mente at denne utviklingen er merkbar i homogene miljøer hvor alle har identisk bakgrunn og interesser og preferanser og sånne ting som mer eller mindre ubevisst får dem til å kikke seg rundt for å sjekke hvordan de ligger an i forhold til sine likesinnede, de er jo klin like alle sammen og da er det som om det er ekstra viktig å stå foran for at de i det hele tatt skal bli sett.
Han strakk den litt lenger enn meg på et foredrag på BI, av alle steder, hvor han snakket om disse som har oppnådd noe uten et eneste papir å vifte med og som paradoksalt nok er forbilder for puggepuckene, de som ikke klarer å beskrive valgene sine med noe annet enn et tegn på at de vil komme seg til et punkt eller et sted mens de i virkeligheten viser en stor usikkerhet på seg selv med krav om sekundering i dette tåpelige konkurransejaget deres.

Man trenger ikke å ha så stor innsikt i menneskesinnet for å forstå at det produseres ganske mange uselvstendige individer som ikke forstår at det er de selv som er den beste til å vurdere eget arbeid, det handler tross alt om selvinnsikt, noen ganger mangel på sådan, hvor de får seg til å rette blikket mot alle andre som ikke tar seg tid til å fotfølge aktivitetene deres og kline til med kommersialisert raushet som ikke blir til noe annet enn en form for ortodoksi og da blir det ikke riktig for meg.
Ha, liten digresjon, men jeg husker en dame som ga meg en del komplimenter for en kake som jeg hadde bakt på en fredag, det var liksom ikke måte på, og så var det som om det skjedde noe med ansiktet hennes når jeg sa «takk». Jeg sa kanskje noe om at det var hyggelig at hun likte den, også med visshet om at det fantes noen rundt bordet som mente at hun ikke hadde godt av det, men blås i det.
Jeg tror hun forventet noe annet, jeg visste at hun var typen som pleide å komme med lengre avhandlinger når det var hun som ble roset, eller kakene hennes, nei og nei og huff og huff, den ble jo ikke sånn som jeg håpet at den skulle bli, ja nei jo det var da bare noe jeg slang sammen.

Jeg har imidlertid fått høre at jeg er god på både ris og ros, men jeg er typen som velger å ta dette direkte med den som fortjener det.
Der og da.
Jeg vet at det finnes en del mennesker som burde bli litt flinkere til å fremheve de som presterer i det stille, de som ikke gjør så mye ut av seg men som vet hva de skal gjøre og som gjør det. Det er mine favoritter, de som ikke brøyter seg fram men som trives best i skyggen selv om det er de som skal takkes for at lyset i det hele tatt er på.

Det finnes noen som mener at ros i plenum er bra og at det er noe som får andre til å strekke seg litt lenger. Jeg mener at det er dette som kan få det til å skli ut, og det er kanskje de tankene som underbygger mine egne handlinger når jeg stikker fram en belønning i det skjulte.
Men.
For det er jo alltid et men, og denne gangen så er jeg fristet til å legge til at den som jeg roser vet at det er jeg som roser … det er det som jeg opplever som litt spesielt med blomstene fra Agnes.
Spesielt i positiv forstand, for all del.

Blomster blomstrer selv om ingen ser på.

Dagens musikksnutt er intern mellom Agnes og meg, men vit at verden hadde blitt et litt bedre sted å være hvis man kunne køle på med litt mer funk …

Stor søkermasse betyr dårlig rekrutteringskommunikasjon

Jeg treffer en del mennesker som sliter litt med valgene sine. Det er ikke så rent sjelden at jeg sier at det kan komme av at det er alt for mange valg, men samtidig så virker det som om det er en økende del av sånne som skal ha alt og alt skal være på en helt spesiell måte. Det virker som om dette med å velge en ting eller en retning er umulig for de som ikke forstår at det betyr at man må gi avkall på noe annet.
Valg dreier seg like mye om å velge noe ut som å velge noe inn.
Hvis jeg tar den så får jeg ikke den.
Sånn er det bare.
Sånn er det også i spørsmål rundt karrierevalg, og jeg snakker med en del mennesker som forventer at en god del av tingene fra tidligere arbeidsforhold skal følge dem inn i et nytt selskap.
Ja, takk.
Gi meg mer.
Det er lett å tenke tanken på at de har valgt arbeidsgiver basert på rammer og ikke innhold, jeg sammenligner det med skylapper, og tendensen er klar fra kandidater som kommer fra selskaper som er kjent for frynsegoder og fjas og boller og brus. Paradokset dukker opp når jeg snakker med kunder som er ganske klare på at de ikke ønsker at jeg spiller inn kandidater med bakgrunn fra det eller det selskapet, ikke på grunn av klausuler men på grunn av holdninger, vaner og uvaner. Det er egentlig litt fordomsfullt, men referentene er mange og uavhengige så det kan være noe i det.

Når jeg snakker med de som signaliserer at de har lyst til å finne seg noen nye lekekamerater, så trekker jeg alltid inn dette som handler om åpne søknader, det henger kanskje litt sammen med at det finnes så mange dårlige stillingsannonser der ute som er utarbeidet av sånne som ikke vet hva de vil ha men som vil ha det. Åpen henvendelse er en ganske solid motivasjonsbekreftelse for et ønske om å jobbe der eller der. Dette forutsetter at man vet noe om bedriften, og i dag er det ganske lett å finne ut det meste om alt og alle.
Utfordringen er verifisering.
Employer Branding er et fint ord, men jeg opplever at det er mange som utarbeider dette i lukkede styrerom, gjerne basert på innspill fra en nyutdannet spire fra HR og en merkebevisst markedsperson.
Utfordringen er at det ikke stemmer med virkeligheten.
Alle snakker om spennende oppgaver og karrieremuligheter, de beste og de dynamiske, gjerne krydret med CSR og sånne ting som redder miljøet for en stemmeseddel. Jeg opplever at begge sidene av bordet er mer interessert i antagelser og førsteinntrykk og glemmer å ta en ekstra sjekk på personligheten som ligger bak. Dette er ganske tydelig når jeg treffer de som forteller at de har lyst til å jobbe der og der men som ikke klarer å konkretisere hvorfor. Det hender til og med at jeg får et sånt rart blikk, et sånt hallo, alle har jo lyst til å jobbe der, er du helt teit, eller?

Du har kanskje lagt merke til at mange selskaper har en link for åpen søknad på nettsidene sine, det står ikke så mye om hva de ser etter bortsett fra at du godt kan sende inn en søknad hvis du har lyst til å jobbe hos oss.
Jeg har lyst til å sammenligne det med hvordan mange bemanningselskaper opererer når man tar kontakt.
Legg deg inn i basen vår, så tar vi kontakt hvis det skjer noe.
Særlig.
Det skjer ingen ting.
Vi testet det med x antall dummyprofiler med erfaring og kompetanse som var etterlyst i deres egne stillingsannonser.

En åpen søknad er en ganske krevende greie som forutsetter at du klarer å få fram hva du kan og hvordan du har tenkt å bruke dette, kanskje noe av det viktigste med hele budskapet men som svært få klarer å få til.
Uvisst av hvilken grunn.
Kanskje fordi de ikke har tatt styring på sin egen karrierevei.

Gullkorn fra Karriereverkstedet

Denne teksten skulle egentlig være en slags oppfølger til en del positive tilbakemeldinger som dukket opp som respons på et gullkorn som jeg sendte ut her om dagen:
– «Stor søkermasse er i de fleste tilfeller synonymt med dårlig rekrutteringskommunikasjon …»

Jeg leser om personalkonsulenter som gliser fra øre til øre for trehundreogsekstifem søkere på en stilling som resepsjonsmedarbeider.
Jeg leser om mennesker som forteller at de liker å jobbe med mennesker men som siler den ene fra den andre med tastetrykk i elektroniske rekrutteringsverktøy.
Jeg leser om alle de som ikke skjønner hva som får et menneske i jobbsøkermodus, og noen tastetrykk på Finn bekrefter at rekrutteringskommunikasjon er et fag som ikke ligger i pensumplanene på BI.
Jeg leser om alle de som ønsker å gjennomføre effektive rekrutteringsprosjekter, men som glemmer å velge hva som er viktig for at vedkommende skal takke ja til tilbudet, gjøre en god jobb og og gjerne bli i rollen.
Det er det som er poenget.
Det er det som påvirker det viktigste valget.
Det som er litt rart, er at det ikke er noe rart i det hele tatt siden det handler om noe så enkelt som personlig egnethet og kjennskap til omstendigheter, muligheter, forutsetninger og begrensninger – faktorer som skal passe med det som står på den andre siden og som er avgjørende for det viktige valget om hvor du har tenkt å bruke mesteparten av tiden din.

Employer Branding beskriver hvordan det er å jobbe her eller der, og da er det ganske trist at det finnes så mange som ødelegger inntrykkene med å kåte seg opp for de såkalte gode talentene. Det blir som jakten på den deiligste dama eller kjekkeste fyren – stryk det som ikke passer – i skolegården, hvor det eneste som betyr noe er at han eller hun er sammen med meg og ikke deg …

De fleste kandidater er opptatt av å gi en idealisert selvpresentasjon, det er helt naturlig samtidig som de fleste er lite forberedt på å problematisere rundt sine personlige forutsetninger for jobben. Det er evnen til selvrefleksjon som kan gi indikasjoner på kandidatens personlige egnethet og da er det jo litt overraskende at det finnes så mange som oppfører seg som pyser i det første møtet.
Ikke gjør det.
Ikke vær så redd for å si noe som kan bli oppfattet som så feil at du velger å ikke si noe.
Ikke vær en sånn som fremstår som en dårlig kopi av gamle stillingsbeskrivelser og profilanalyser, du vil bare ende opp som noe som oppfattes som «perfect match» fra HR-folkene som jeg nevner litt lenger opp og det er ikke så bra med mindre det er disse du skal jobbe sammen med.
Det er sånne ting som det går litt tid før man skjønner.
Det er sånne ting som i etterpåklokskapens navn kalles feilansettelser.

Employer Branding handler om verdier, og da må man være klar over at det handler om å være og ikke om å fremstå. Dersom verdier reduseres til omdømmeprinsipper blir de ikke bare meningsløse, de blir farlige og de kan skape kynisme. Det er ikke så lenge siden jeg snakket med en dame på vegne av et selskap som skulle ansette en som hadde noe som lignet dette som hun hadde skrytt på seg. Hun var ganske rask til å fortelle at dette var jobben som ville sikre hennes videre karrierevei, det var flott å ha et sånt selskapsnavn på en CV. Hun skal ha kred for å være direkte og det sa jeg til henne når jeg fortalte at dette ikke var noe for henne, eller at hun ikke var noe for dem men det går jo ut på det samme.

Det blir litt feil når bedriftene fremstår som et sted hvor «alle» ønsker å jobbe.
Det blir jo ikke så mye identitet å snakke om.
Det er nemlig ikke sånn at alle kan lykkes på den samme arbeidsplassen og det er dette som kanskje er den største utfordringen for mange arbeidssøkere. De ønsker å bli en del av noe som de kanskje ikke har forutsetninger til å bli en del av, det blir nesten som de som går rundt og surmuler for at de ikke er med i den kuleste gjengen i skolegården.
Det er kanskje den største utfordringen for de fleste bedriftene, også. Utfordringen med å fremstå som sånn eller sånn eller aller helst ikke prøve å være noen ting bortsett fra seg selv.

.

Casting og Storytelling

Jeg fikk en melding fra en som mente at jeg skrev så fint om arbeidsliv og karriere og liv og død og krig og fred og sånt, en dame fra et ledende mediehus som trakk fram dette med å la utleverende og ironiske ord og setninger slippe løs for å utfordre en del av disse etablerte «sannhetene» som er med på å prege en del karrierevalg preget av ambisjonsjag og patetisk press fra andre.
Jeg fikk et oppdrag.
Jeg skal forsøke å finne noen virkelig smarte mennesker som skal få sin egen tekst som senere blir innspill til et manus om dette som handler om å velge yrkesretning basert på den eneste fornuftige påvirkningsfaktoren – indre verdier og sannheten om fornuft og følelser, muligheter og begrensninger.
Jeg tar den, svarte jeg tilbake.
Jeg tar den.
Usett.
Urørt.
Ubesudlet.
Ha, det siste er egentlig et ganske spennende ord, et sånt ord fra gamle dager og som ikke brukes så ofte i språket vårt lenger, et ord som minner litt om epler og pærer som ligger på et fat og venter på at tiden skal komme og besudle dem, få dem til å råtne og bli til noe som oppfattes som motbydelig.
Jeg tar den.

Min første tanke går til de som velger sånne jobber som det er alt for mange mennesker som ikke tenker på, disse jobbene som får samfunnet til å gå rundt men som de ikke har lyst til å identifisere seg med.
Det er da ingen karriere.
Det er da ingen ordentlig jobb.
Deretter kom jeg til å tenke på når jeg selv begynte å tenke tanken på hva jeg skulle bli, husker ikke når det var men det spiller ingen rolle, men jeg vet at jeg alltid har hatt en slags trigger fra dette med å betrakte mennesker som kan jobben sin og som trives i jobben sin og som funker fint med andre mennesker.
Jeg vil jobbe med sånne ting, tenkte jeg.
Det er jo i og for seg det jeg gjør i dag.
Når jeg var liten gutt, mye mindre enn jeg er nå for det hender at jeg fremdeles oppfatter meg selv som ganske liten, så pleide jeg å se på gutta som jobbet som søppeltømmere. Jeg syns det var så kult når søppelbilen kom nedover gata og de sto bakpå og hoppet av, i fart, og løp inn i portrommene for like raskt å komme tilbake med rullende søppelbøtter.
De var utrolig effektive.
Det var sånn schmakk schmakk som noen pleier å si når noe går veldig bra.
Jeg sier det selv, også.
Scmakk.
Scmakk.
Jeg husker at de hadde det så fint sammen, spøkte og lo og slang meldinger til hverandre.
Jeg hadde lyst til å bli søppeltømmer.
Jeg husker når jeg var med faren min på Fornebu for å se på flyene, det var kult med fly men jeg syns det var litt kulere med alle menneskene som jobbet med alle de tingene som sørget for at alle flyene kunne fly med alle menneskene og alle tingene som de hadde med seg.

Jeg husker at jeg husket på alt dette når jeg begynte med rekrutteringsfaget på nittitallet, det som ganske raskt ble noe av det viktigste for meg var å forsøke å finne ut hva som trigget de ulike menneskene fra å velge den eller den karriereveien.
Jeg har aldri vært opptatt av hvordan de har kommet dit, men hvorfor.
Dette som noen kaller motivasjon.
Jeg treffer mange folk som snakker om disse ytre tingene, bling og boller og brus, og blir ganske glad hver gang jeg treffer noen som er seriøst opptatt av det som de har på innsiden.
Det er de jeg vil ha med meg videre.
Det er de som ofte blir definert som et «wild card» og som har ett eller annet ved seg som ingen klarer å skrive i stillingsannonsene sine.
Det er de som går inn.
Det er de som gjør meg glad og som får meg til å gidde å jobbe med det som jeg gjør.

Denne damen fra mediehuset fortalte at hun likte hvordan jeg skriver tingene sånn som jeg oppfatter dem, denne mangelen på sosiale sperrer som kombinerer en ledig balanse av alvor og humor med vissheten om at det funker ganske bra å utfordre fordommer og provosere frem en refleksjon som får leserne til å utfordre sine egne oppfatninger. Hun skrev også at hun regnet med at det var noen som ikke likte det like godt, men at det var akkurat det som gjorde det så bra.
Greit.
Hun hadde allerede truffet meg med innledningen sin, men jeg lot henne gni det inn før jeg kom til den siste setningen hennes:
Verden er full av mennesker som liker å bedra mennesker som liker å bedras.
Det var min egen setning, hun hadde funnet den i en tidligere tekst og klippet den inn i en replikk som rettet seg mot sånne som hadde kommet fram til at de ikke lenger ønsket å være en av de som blir bedratt. Hun var ganske direkte og jeg tenkte hvor deilig det er med mennesker som kan være direkte, hun var akkurat som jeg ønsket at hun skulle være, bekreftet av virkeligheten over en kaffekopp noen dager senere.

Jeg trenger innspill og tips om mennesker som kan kontaktes, og denne teksten går ut som en invitasjon til deg som vet om en som ligner og som sitter der han eller hun sitter fordi de smiler for at hjertet deres slår litt ekstra når de sitter der og ikke fordi de tror at sjefen deres ser dem.

Karakterdrap fra en hodejeger

DN har en tekst om en jente som i en alder av 25 år har kapret drømmejobben.
Hun smiler fra øre til øre.
Hun er glad og stolt, og det er bra.
Det som ikke er så bra, er hvordan teksten fyrer opp rundt dette med hvor vanskelig det er å få jobb når man er nyutdannet, en brannfakkel som underbygger en del av de valgte sannhetene som stappes ned i halsen på broilerne som legger seg på fatet til de som blir oppfattet som prestisjetunge talentjegere.

Teksten skriver om det «virkelige» arbeidslivet, og anførselstegnene er ikke bare mine. Trehundre søkere på fem stillinger høres kanskje mye ut for noen, men stor søkermasse er i de fleste tilfeller synonymt med dårlig rekrutteringskommunikasjon. Det refereres til en hodejeger som mener at det bare er ett kriterium som gjelder for de som ikke har kommet seg gjennom nåløyet, og det er karakterer.
Grøss.
Hun forteller at hun bruker hele høsten på å lete etter kandidater til kundene sine, og opplever at studentene som sitter på siste runde allerede har blitt signert. Hun må følgelig ta til takke med de som ikke har blitt plukket opp, og det er da hun kommer med karakterdrapet sitt:
– «Man har ikke rukket å gjøre noen ting, og det er ikke så mye annet enn karakterer som kan skille deg ut. Selv om du har veldig relevant internship eller arbeidserfaring, holder ikke det alene. Det kan på sin side gode karakterer gjøre …»

Det viser seg ganske ofte at «gode karakterer» er identisk med puggekompetanse som egentlig ikke forteller noe annet enn at man klarer å få med seg noe fra skrift, lyd og bilde. Det finnes fortsatt mennesker – heldigvis – som har dette i seg som en del av sin personlige egnethet, et utvelgelseskriterium som tydeligvis er en stor hemmelighet for mange som ønsker å ansette riktige mennesker.

Jeg treffer en del av disse taperne som tar opp fag for å bedre karakterene sine, disse som tror de er noe etter endt studietid men som ikke får den jobben som de forventer å få, de som setter seg ned i stedet for å finne nye veier for å komme seg ut.
En ganske ond sirkel.
Det er bekymringsverdig at mange er så fokusert på karakterer og jeg oppfatter det som litt trist at det virker som om dette er det eneste signalet som skal sendes ut mot de som burde fokusere på hva som skal legges til grunn for en profesjonell utvelgelse. Når jeg en sjelden gang har en nyutdannet person uten arbeidserfaring på den andre siden av bordet i en intervjusituasjon, så legger jeg vekt på gjennomføringsevne og samspill som kritiske suksessfaktorer for å verifisere om vedkommende i det hele tatt er i stand til å vokse med oppgavene og ta steget inn i den virkelig verden – uten anførselstegn – og se om dette danner grunnlag for å bli noe.
Hvis det finnes noen studenter der ute som leser dette, – stå på.
Vær deg selv og vær god til akkurat det.
Det er dette som vil bli fanget opp av en god hodejeger som jakter på akkurat dette med vissheten om at alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv.
Akkurat som deg.

Anbefalte tekster:
Når drømmen blir mareritt
Når spiren blir en blomst (gjesteblogger)
Når «smart» ikke er noe annet enn et tall
Gi beng i perfeksjonismen

Her får dere SAGA med «Don’t Be Late»