Måned: september 2014

Tanker om ledelse fra en raddis

Aftenposten har en god tekst om ledelse i dag, – det er serien «Livet på toppen» hvor de har kommet fram til Aslak Sira Myhre som er en fyr som jeg har stor sans for.
– «Jeg er veldig skeptisk til folk som sier at de vil bli ledere …»

Jeg har møtt en del ledere gjennom et langt arbeidsliv, og de beste lederne har vært disse som har dette ubestemmelige inni seg som gjør at de klarer å få med seg mennesker.
Det er jo det som er poenget med hele rollen.

Jeg er ikke redd for å si at jeg ikke liker all denne industrialiseringen som preger et utdanningsmarked som tror det er mulig å dyrke fram disse menneskene – eller talentene, som de liker å kalle dem – ledelse er ikke et fag eller et yrke, og Myhre forteller at litteratur om ledelse ikke står så høyt i kurs på Litteraturhuset. Jeg skjønner han godt, og deler synspunktet om at ledelse ikke er en generell teknikk som kan læres.
– «Å være atten år og ville bli leder, er for meg like innholdsløst som å ville bli rik …»

Det oser respekt av en fyr som har klart å lede en gruppe som er kjent som anarkister med et rimelig anstrengt forhold til ledere. Han forteller at det handlet om å vinne dem, han snakker om tillit og byr på seg selv med å bekrefte at han er relativt kjent som en konfliktorientert person i det offentlige rom og tilsvarende konfliktsky privat, to sider av en personlighet som møtes i lederrollen. Han forteller at han ser hva som må gjøres for at ting skal virke, begrunnet med egen kunnskap om området og faget som kjennetegner menneskene som skal ledes mot noe.

Det finnes mange mennesker som leser bøker med piler og symboler og bokser, tekster som er produsert i lukkede rom av mennesker som ikke forstår seg på menneskelige relasjoner.
Bruk tiden på noe annet, sier jeg. Kom deg ut og treff mennesker som funker med andre mennesker, de som står fram og peker i den riktige retningen og som sier noe som ligner på kom igjen, folkens – vi skal dit, og så begynner han eller hun å gå mot målet.
Det, mine venner – det er ledelse.

Jeg holdt en foredrag i går for en flott gjeng med mennesker som har brukt et år av livet sitt i grønne klær for å forsvare alt vi har og alt vi er. Jeg avsluttet med å si at de skulle ignorere en del av de formaningene som snart vil dukke fra sånne som tror de sitter med kartet som viser terrenget på den andre siden, den som de har vært med på å forsvare og som domineres av mennesker som ikke ser verdien av et papirløst samfunn.
Du husker historiene fra teltet.
Du husker historiene fra skyttergropene.
Du vet hvordan du skal pakke sekken din og vet at det er trygt å snu ryggen til laget når du skal dekke en annen flanke.
Du vet hva du skal gjøre når det smeller.
Du vet hvem du vil ha med deg i krigen.

Men, poengterte jeg.
Det skal ganske mye til for å ignorere noen av de formaningene, men dere skal vite at de kommer.
Det er da dere skal tenke på hvem dere er.

Uten noen som helst sammenligning for øvrig, – her er Alina Baraz:

Tuklepapirer

Jeg traff en fyr her om dagen som spurte om sertifisering av rekrutteringspersonell, han var invitert på et foredrag hvor dette var et tema og spurte om dette var noe som jeg kjente til.
– «Ja», svarte jeg.
– «Det er flere som tror at det er smart».
– «Er det smart?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», poengterte jeg.
– «En sertifisering kan være like bra som den kan være dårlig, den kan gi en slags falsk trygghet i likhet med de som tar førerkort og som ikke skjønner trafikkbildene».
Han nikket.
– «Hadde egentlig tenkt å gjøre noe annet den dagen …»
– «Da syns jeg du skal gjøre det», smilte jeg.

Formålet med de fleste sertifiseringer er ment som en slags bekreftelse på at man har relevante forkunnskaper og dokumentert kompetanse i henhold til en viss standard. Det betyr likevel ikke at man kan noe om det, kompetansebegrepet har blitt rimelig utvannet siden vi brukte definisjonen «evne og vilje til å utføre en oppgave», og det er enkelt å sammenligne noe av dette med et kursbevis eller diplom som bekrefter at man har vært tilstede på noen samlinger.

Jeg jobbet med en jente en gang som ble sendt på kurs i London etter at bedriften vi jobbet for kjøpte inn noen skrivere som ingen fikk lov til å ta på, til nød legge inn papir, men det skjedde titt og ofte at hun ble sur fordi noen hadde tuklet med den.
Det var sånn hun sa det.
– «Noen har tuklet med den».
Det var derfor hun ikke kunne gjøre noe, hun skyldte på at det var noen andre som har tuklet, en fluktkommentar som bekreftet at hun egentlig ikke hadde lært noen ting i den uken hun var i London, hun visste ikke bak fram på en skrutrekker en gang og begynte nesten å grine når hun fikk fargepulver under neglene, men de som betalte regningen ville selvfølgelig ikke høre på noe sånt.

Sett i ettertid, så var hun litt forut for sin tid. Hun kom seint og gikk tidlig og brukte treningsrommet i arbeidstiden, frustrasjonen fra oss andre i avdelingen gikk ikke så mye på de tingene siden vi var glad til for å slippe å se henne, men det var vi som fikk kjeft av brukerne når skriveren var tom for toner eller når noen hadde slått av faenskapet som sto og peip, da sa vi at vi ikke fikk lov til å ta på den siden vi ikke hadde vært en uke i London. Liten digresjon kanskje, men dette var et selskap som også hadde svidd av en del kroner på å få de fleste i ledergruppen HMS-sertifisert, noe som medførte en del sirkus hvis man dristet seg til å ta initiativ til å skifte en lyspære siden man brukte mer tid på å plassere ut skilt som informerte om at det pågikk vedlikehold enn tiden det tok å skifte pæra. Alternativet var å sitte i mørket og vente på en sertifisert vaktmester …

Rekruttering som fag utøves ulikt avhengig av person, miljø og organisasjon.
Det skulle jo bare mangle.
Det er jo det som er poenget.
Det sies at standardisering av minimumkompetanse bidrar til en profesjonalisering av rekrutteringsfaget og bransjen.
Det er feil.
Det er menneskene og deres kunnskap, verdisyn og kultur som gjør forskjellen, og den forskjellen er noe som bør forherliges siden det er dette som er hele poenget når man skal velge en ting i stedet for noe annet.
Det handler ikke om prosesser og verktøy.
Det handler om mennesker i møte med andre mennesker.

Det er ikke så rent sjelden jeg får kandidater i fanget som bare er så bra, med ekstra lang «å» for å bekrefte hvor bra vedkommende tydeligvis er. Jeg forsøker å holde meg langt unna de som sorterer kandidater basert på titler og grader og nisser og troll på en CV, men det er ikke så enkelt når det er så mange av dem …
Et godt intervju med faglig fokus vil som regel avdekke gapet mellom kropp og papir, forsterket med seriøse referansesamtaler og en oppgave.

Standardiseringer kan være bra når man snakker om forbruksvarer og dingser og duppeditter, men ikke når det kommer til rekrutteringsprosjekter som handler om hvordan man skal oppføre seg som et menneske i møte med et annet menneske.
Kardemommebyloven fungerer minst like bra.

Dansing til andres pipe

Det er kanskje flere av dere som følger med på aktuelle tekster og debatter som handler om mavefølelse og trynefaktor i rekrutteringsprosjekter. Det vises til rapporter og eksperter og den ene etter den andre, jeg har sluttet å kommentere disse og velger i stedet å lene meg tilbake og ser at dette er noe som allokerer nye kunder og mer butikk til min egen virksomhet.
Gratis PR, med andre ord.
Hvis jeg begynner å kommentere for å forsterke eget ståsted, så må jeg utvide virksomheten min og det vet jeg ikke om jeg har lyst til …

Det virker som om det har blitt en trend eller en hype å underbygge en del av denne påtatte «mystikken» som preger et rekrutteringsprosjekt. Begreper som «mavefølelse» og «trynefaktor» er gjengangere, og noen strekker den litt lenger og refererer til at de har opplevd prosessen som urettferdig.
– «Jeg er kvalifisert», sutres det.
– «Det er jeg som burde fått jobben …»

Det er mange som glemmer å spørre seg selv hva som egentlig menes med et begrep som «kvalifisert», de glemmer at et vellykket rekrutteringsprosjekt inneholder en del andre ting som inkluderer kultur og verdier. Det er heller ikke sånn at hele livet skal være falsifiserbart, og det er derfor jeg anbefaler seriøse jobbsøkere om å holde seg unna en del av disse tekstene som dukker opp fra forskere og eksperter som ikke forstår mekanismene i arbeidslivet og dynamikk i kollegiale relasjoner.

Jeg påstår at kjernen i denne debatten bør fokusere på at det er alt for mange som jobber med dette faget som ikke har peiling på hva de driver med hvor gjengangeren er manglende forretningsforståelse og erfaring og kunnskap til faget som det skal rekrutteres til.
Bemanningsbransjen preges av selgere.
HR-avdelingene preges av nyutdannede masterspirer.
Det sier seg selv at det går litt skeis, men det blir feil å tro at redningen ligger i verktøy når det til syvende og sist vil handle om brukeren …

Kultur og verdier overleveres fra menneske til menneske og er grunnpilarer for trivsel og stolthet, sentrale elementer i et arbeidsforhold men som oppleves som en indikator eller reseptor som ikke får være med på formelen. Når det er så mange forskere som skviser seg inn på dette feltet, så lurer jeg nesten på hvor det blir av biologene og kjemikerne.
Seriøst.

Jeg snakket med en dame før i dag, hun er på en liste som inneholder fire kandidater for en rolle som leder av et spennende selskap.
Jeg presenterer ikke flere enn tre og hun skulle ut.
Hun ble selvfølgelig overrasket, noe annet skulle tatt seg ut, men hun kom seg ned når jeg fortalte om vurderingene.
Det handler om å si det som det er.
Det handler om å være ærlig.
Det må du tåle når du er med i et rekrutteringsprosjekt, og de som stiller seg tvilende til noe av dette kan være mennesker som sliter litt med å være ærlig med seg selv.
Tenk på den.

Historien om Kjell

Keiserens nye klær frister dessverre hver gang, det er fremdeles ingen som har sett dem, men de fleste har hørt hvor bra de er, det er konsulentene som sier det og de tar for godt betalt til at de kan ignoreres. Akkurat som de fleste «moderne» retarderte hyper, er keiserens klær også uten substans. Slike ikke-verktøy (for de virker ikke, netto) har dessverre også forlengst inntatt det private miljø, men da gjerne i større konserner. Det handler om at de som styrer er for langt unna de reelle oppgavene idet de *plutselig* finner ut hva løsningen på de oppgavene de aldri utfører bør være, gjerne gjennom et kurs på et eller annet høyfjellshotell som ledere fra nabobedriften har vært på. Isteden for å løfte opp spaden og begynne å spa, for jordhaugen er der, og de vet hva som må gjøres for at den skal komme på plass der den hører hjemme, så blir slik nedverdigelse av administratorens intelligens for mye å bære, og isteden bruker man intellektuell energi på å dikedere seg frem til en mer effektiv metode å spa jordhaugen på plass.

Før hadde man en vaktmester eller liknende som gjerne het «Kjell». Han hadde fritt spillerom til å skru inn en ny lyspære, fylle i litt asfalt der hvor det var blitt et hull eller male et gjerde som var glissent. Han hadde også en forbrukskonto som han kunne bruke av, uten å først måtte planlegge og dokumentere behovet for at det faktisk kunne trenges noen vedlikeholdsmidler en gang i blant.

Forskjellen på nå og da er bare at man tror man vet bedre på forhånd hva slags utgifter man får, og så har man noen å skylde på dersom de planlagte oppgavene ikke stemmer med sluttresultatet ved årets ende. I dag må Kjell’s mellomleder bevise for sine ledere og deres ledere at Kjell skifter lyspæren på en mest mulig effektiv måte, slik at man bruker minst mulig tid og penger. For å få til det har man ansatt minst en økonom, en vedlikeholdsleder og deres støtteapparat.
Før var det bare «Kjell».
Når oppgavene hans ikke stemmer overens med det som var planlagt et halvt år tidligere, så blir Kjell sagt opp, fordi man «nå dessverre ser et behov for å harmonisere tjenesteomfanget med kapitaltilgangen«, og så trekker man inn et selskap som kan skaffe ny jobb til Kjell i et nabofirma som enda ikke har blitt korrumpert av moderne målstyringsstrategier.
I tillegg har man laget et utvidet regelverk som skal forhindre at slike feil kan skje igjen.
For å få til det har man ansatt en jurist, og enda en sekretær.

Gjeninnsett «Kjell», gi ham tilbake forbrukskontoen, spark lederne og administratorene hans, brenn de idiotiske regelverkene og la ham heller gjøre en feil eller to i løpet av året!
Så kommer jordhaugen på plass, lyspæren blir skiftet, veien blir tettet og gjerdet blir malt …

Dette er en tekst som nylig ble publisert på et fagfora for flinke mennesker som jobber med spennende ting, – initiert av mange tekster og påfølgende debatt fra de som har fått øynene opp for realkompetanse og vissheten om at det har blitt litt for mange mennesker som er mer opptatt av å måle hverandre og forvalte monopolpenger. Teksten er opprinnelig skrevet av en hyggelig fyr som heter Harald, gjesteblogger på mine sider for en god stund siden, en bra mann som tør å dele tankene sine og de er det ikke mange av i dag.
Dessverre.

Her er SCORPIONS med «Wind of Change»