Hva er galt med å være seg selv?

Jeg er med i en del brukergrupper, fagfora og sånne ting hvor man kan utveksle erfaring og kunnskap og meninger om mangt, de fleste krever brukernavn og da tenker jeg av og til på hva som egentlig ligger bak dette med at noen må ty til kreative krumspring rundt utformingen av brukernavn, jeg kan rett og slett ikke skjønne hva som er vitsen med sånne tåpelige fjasenavn som mange velger å kalle seg.
Hva er galt med å bruke sitt eget navn?
Hva er galt med å være seg selv?

Det finnes mange mennesker som er av den oppfatning at man bedre får fram meninger når man åpner for anonymitet hvor ingen stilles politisk, etisk eller rettslig ansvarlig – argumentert ved at man hverken skal bruke fancy tittel eller sosial status for å legge ekstra tyngde bak meningene sine. Mange av dem er de samme som ikke tør å mene noe annet enn sjefen eller en eller annen person som de er veldig opptatt av å vise til alle andre at de følger med på.

Det er ganske mange mennesker som ikke vet alt, og det er nesten like mange som tror de vet alt som de som er redd for å bli oppfattet som en som ikke vet alt. Jeg heier på de som ikke vet alt og som vet at det er mulig å spørre noen som kanskje vet litt om akkurat det som du der og da skulle ønsket at du visste litt om, noen av dem får seg til og med til å strekke den litt lenger og lærer seg noe av det selv.
Jeg regner med at du har hørt noen som snakker høyt om dette «kunnskapssamfunnet» …
Jeg regner med at du skjønner at det går litt ut på det samme.

Noen av dem er så redde for å bli satt i boks at de lager sin egen boks som de gjemmer seg i.
Noen av dem får seg til å med til å kalle dem ja-mennesker.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er mulig og du merker det på medarbeiderundersøkelser, strategisamlinger og andre tilstelninger hvor du vet at utfallet er bestemt på forhånd.
Du merker det på garderobepraten.
Du merker det i de fleste fora på nett hvor en eller annen ber om innspill og korrektur som skal tilrettelegge for muligheter til en lærerik meningsbrytning gjennom respons med en viss legitimitet.
Standarden settes ved å fremme anonymitet for å få fram virkeligheten.
Er det riktig?

Det hender at jeg treffer noen som lever seg så inn i samlivet med aliaset sitt at de bruker det på alternative steder utenfor den aktuelle brukergruppen, for eksempel bak en søknadsprosess hvor jeg innrømmer at jeg får en litt merkelig følelse når det dukker opp henvendelser fra @hot_mama eller @snuppa69 …
Jeg reagerer på dette.
Jeg reagerer faktisk så sterkt at jeg trykker på sletteknotten.
Noen kaller det flisespikking, mens det i virkeligheten dreier seg og identitet og selvinnsikt.
Eller mangel på sådan.
Det dreier seg som regel om mennesker som ikke har opplevd et liv uten digitale dumheter, så det er kanskje her det ligger, reaksjoner som «oops» og «omg» tyder på det ikke oppfattes som like seriøst …

Jeg heier på mennesker som tør å være seg selv, de som tør å si hvem de virkelig er og hva de står for i motsetning til de som møter opp med masker og fjas og som ikke tør å si noe av frykt for å si noe galt.
Sammenligningen er søkt, sier noen.
Sammenligningen er helt grei, svarer jeg og sier samtidig at jeg ikke har så mye til overs for de som hverken kan stå for sine egne meninger eller som kan komme med noen meninger i det hele tatt.
Hold kjeft, så sier du i hvert fall ikke noe galt.
Grøss.
Jeg har til og med truffet noen som hevder at det er først når de gjemmer seg bak noe annet at de er seg selv, og det er i og for seg ganske skremmende.

Det finnes også en del mennesker som antageligvis føler at de lever så kjedelige liv og må ty til alternative arenaer for å si og gjøre det som kommer innenfra, the call of the wild, lurer på hva som egentlig skaper denne trangen etter å finne et hemmelig sted hvor de kan leve et liv som en helt annen.
Som en flukt.
Som en pause.
Som en spenning.
Som et argument for å slippe å leve hele livet som en som de innerst inne ikke ønsker å være.
Sammenligningen kom fram på et seminar hvor vi snakket om dette med mennesker som ofrer identiteten sin for å passe inn, de som konstruerer en annen person på bekostning av seg selv med håp om at det kan gi bedre respons eller bedre vilje til å få fram det som de virkelig ønsker å få fram eller hva det er. Mye av dette henger faretruende sammen med den store økningen av mennesker som lever livet sitt gjennom andre, – da tenker jeg på det virkelige livet og ikke det virtuelle.

Jeg kan finne på å spørre «hvem er du» på et intervju og må stille det samme spørsmålet i ulike versjoner før det går opp for kandidaten at jeg ikke ønsker å vite hvem du forsøker å være men hvem du er.
Hvis du ikke får aksept for å være deg selv med alle dine plusser og minuser, så vil du slite med dette hver jævla dag og det handler ikke bare om at det kan løses ved å være «tilpasningsdyktig» og «endringsvillig» …
Jeg traff en fyr i forrige uke, en som jeg er i ferd med å få inn i en ny lederposisjon og som har følt at han kommer til kort når han treffer nisser og troll som borer i et hull som følge av at han valgte å slutte i den forrige jobben sin.
– «Jeg passet ikke inn», sier han.
– «Jeg kan sikkert si at de ikke passet til meg, men det går jo ut på det samme».
Han valgte å slutte, han sa takk for seg og dette klisset finner jeg meg faen ikke i.
Det gir respekt.
Det gir tyngde til integritet og identitet.

Det som er feil på et sted er riktig på et annet.
Det er det mange som ikke skjønner seg på.

Det virker som om det bor en frykt i mange mennesker om at rekrutteringsmennesker som meg finner ting om deg på nettet som du kanskje ikke vil at jeg skal finne. Jeg sitter med sånne ting hver eneste dag når jeg samler informasjon om kandidater som jeg trekker inn i mine rekrutteringsprosjekter, peker lang nese til de som mener at det er urettferdig og usaklig og hva de ikke kommer med, vern om privatlivets fred, liksom.
Grøss.
Noen blir tatt ut på grunn av en eller annen mening om mangt, men enda flere blir tatt inn på grunn av det.
Det er det mange som ikke tenker på.

Gode kandidater prøver ikke.
Gode kandidater har det i seg.

Det er trist at det finnes så mange som ikke tør å stå fram for noe, men mindre det er en eller annen kjendis som griner i mediene og gir et ansikt til noe ekkelt eller trist eller som får seg til å sutre over en patetisk livstilsykdom etter å ha levd livet sitt som en annen, da kommer de andre krypende etter med rosa hjerter som det etter hvert blir så mange av at en eller annen nisse finner ut at man skal gå i fakkeltog eller streike eller noe annet i stedet for at man kan stikke fingern i jorda eller aller helst se seg selv i speilet.

Spennende debatt, ikke sant?
Nesten like spennende som de som hevder at de har startet jakten på det uperfekte og som snart vil stå fram i mediene og presentere hvor perfekte de har blitt …

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s