Fakta fortjener klar tale

Det er mange ganger man ønsker at man kunne være flere steder på en gang, alternativt spole tiden tilbake og få lov til å velge på nytt etter at det går opp for deg at du egentlig burde vært et annet sted …
Det hadde vært noe.
Hmm.
Jeg har vært i et møte med en forlagskonsulent i forbindelse med utgivelsen av den ultimate jobbsøkerboken.
Jeg syns det virket som en god prioritering.
Snakk om nedtur.
Jeg burde i stedet har deltatt på seminar hos FAFO i forbindelse med lansering av en rapport som bekrefter at norske sjefer ansetter personer som ligner dem selv, alternativt takket ja til en forespørsel fra NRK Ekko P2 om å snakke om utgivelsen og resultatene fra denne.

– «Sannsynligheten for å kapre jobben på et jobbintervju øker dersom du deler interesser, holdninger eller meninger med arbeidsgiver …»
Dette er en setning som oppsummerer hele greia.
Takk, FAFO!

Tematikken spinner rundt hva som vektlegges i ansettelsesprosesser, og representanter fra akademia henger seg selvfølgelig opp i dette med at det er evnen til å «passe inn» som er avgjørende for en arbeidsgiver, gjerne med noe som de ønsker å forestille som en syrlig snert mot de som mener noe om «personlig egnethet».
Det er bare det at de tar feil.
Det blir til oppgulp av den samme suppa hvor representantene fra akademia bekrefter sine motforestillinger til at valget av hvem man ønsker å tilbringe det meste av livet sitt med må styres av indre verdier. Det blir kanskje litt feil av meg å bruke et begrep som «feil» med tanke på at det ikke finnes noen fasit på dette som handler om hva som skjer når mennesker møter andre mennesker hvor begrepet med å ansette «den beste» er så utvannet som det går an å bli, mye takket være industrialisering av jobbsøkerprosesser som har en tendens til å fokusere på tall og symboler med sannsynlighet for «perfect match» mot de som definerer kompetansebegrepet på den samme måten men som glemmer å verifisere data mot virkeligheten.
Det er som om de tror det er en menneskerett å få en jobb som de er kvalifisert for.
Det er det ikke.

Dette er min bok oppsummert.
Dette er det jeg skriver om i «Den ultimate jobbsøkerboken?» hvor jeg tar for meg de virkelige utfordringene i en jobbsøkerprosess, den som handler om at seriøse jobbsøkere vet at en jobbsøkerprosess inkluderer mye mer enn en søknad på en side og en CV på to, med bilde og uten hull, og vissheten om at det går an å snakke om andre ting enn dine dårlige sider på et intervju, servert som akademisk pjatt fra «veiledere» som ikke kjenner mekanismene i det virkelige arbeidslivet og som tror at man kan pugge seg til en formel for hvordan du kan «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben …
Grøss.

Jeg klarer ikke å være flere steder på en gang og er heller ikke så flink til å spole tiden tilbake. Jeg skal i stedet bruke denne rapporten for alt den er verdt, snakk om PR liksom, og regelmessige lesere har kanskje allerede lagt merke til at de bruker puslespillsymboler på omslaget …

Tilbake til mitt eget møte på morgenkvisten hvor jeg ble presentert for en dame som snakket varmt om deres utgivelser og sin egen fortreffelighet, fikk følelsen av å være på en blanding av jobbintervju og kundemøte hvor man treffer en av dem som er litt for glad i seg selv og sitt.
Hun var så godt utdannet, må vide.
Hun snakket deretter om det store salgspotensialet med tanke på at min vridning av stoffet ble oppfattet som unikt, det er noe av dette jeg pleier å kalle «egomassasje», før hun gikk over til å snakke om omfattende jobb med konsulenthjelp med språkvask.
– «Eh, språkvask?»
– «Ja», bekreftet hun.
– «Du benytter et språk som enkelte kan oppfatte som eksplisitt, noen kan risikere å føle seg … støtt».
– «Det er bra», nikket jeg.
– «Det er jo det som er noe av poenget med måten jeg skriver på … det handler om å utfordre fordommer og provosere fram en refleksjon».
– «Men det er en faktabok», forsøkte hun.
– «Ja», svarte jeg.
– «Og fakta fortjener klar tale …»
Hun ble stille.
Hun la kanskje inn en liten kunstpause, eller så kan det være så enkelt som at hun tenkte.
– «Det er mye … luft … i setningene dine».
– «Ja», smilte jeg.
– «Jeg legger inn luftepauser etter et punktum for å gi leseren en kort stund i stillhet, det er her dette med tid for refleksjon kommer inn … og så er det noe som med tiden har blitt mitt grafiske uttrykk, for å si det sånn … jeg skriver som jeg snakker, hvis du skjønner hva jeg mener … det vil du legge spesielt merke til i dialogen mellom de ulike karakterene … en framstillingsform som er bevisst med tanke på å få fram dette som du nevner om eksplisitt ordbruk … det er sånn mennesker snakker og en leser vil oppleve en gjenkjennelseseffekt … du må huske på at det finnes alt for mye litteratur om dette som inneholer for mye fjas og kos i stedet for klar tale … er du med?»
– «Ja».
– «Jeg er litt usikker på dette med språkvask», fortsatte jeg.
– «Det blir som om jeg vil miste eierskapet til min egen tekst … noe som blir rimelig paradoksalt med tanke på at det er en bok som handler om dette med hvordan man presenterer seg og sitt … personlig varemerke og formidlingsevner … jeg vil ikke presse teksten min inn i en sjablong når jeg skriver at det nettopp er denne bruken av sjablonger og maler og rammer som flytter fokus fra det som betyr noe i en jobbsøkerprosess …»
– «Jeg viser til våre rutiner og våre egne prosesser», fortsatte hun.
– «Det er sånn vi gjør det her …»
Jeg nikket.
Jeg ble sikkert oppfattet som at jeg ble litt stille, som om jeg hadde lagt inn en liten kunstpause eller om det var så enkelt som at jeg rett og slett tenkte.
Det var det jeg gjorde.
Jeg tenkte at jeg måtte gå til et annet forlag eller rett og slett publisere den selv gjennom et av de mange selskapene som popper opp med «print on demand».
Genialt.

Jeg går inn i helgen med spørsmålet om hva som får enkelte mennesker til å hevde at det er «best» om alt er så likt som mulig, at man ikke skal skille seg ut og at det er dette som skal tilrettelegge for en slags rettferdighet.
Et spørsmål som raskt spinner over til et nytt som lurer på om det er de samme menneskene som oppfordrer til variasjon og mangfold og at det er noe som bør prege alle jobbsøkerprosesser, mest med vissheten om at det snart er på tide at man må skjønne at noe som kan være feil på et sted kan være riktig på et annet.
Noe som får deg til å bli valgt ut på et sted kan få deg til å bli valgt inn på et annet sted.

Det er trist at man til stadighet gir talerør til de som fortsetter å messe om vangforestillinger og tvangstanker.
Det er trist at det finnes mennesker med litt for stor tillit til alle som tør å stå foran en forsamling og messe fra gamle tekster som forteller om hvordan ting skal gjøres og hvordan livene skal leves og som i ren frustrasjon søker hjelp i rosa selvhjelpslitteratur og laster ned en eller annen app som kan forsikre dem om at det er trygt å løfte på rævva.

Ja ja, resten av helgen er i hver fall spikret. Det er tid for det årlige loppemarkedet, og jeg har hverken lyst eller anledning til å være på et annet sted enn Ulsrud videregående skole. Her kan du finne mange skatter, og når du går inn på «elektrisk» så finner du den største av dem alle … der er jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s