Når enkle spørsmål blir vanskelig

Jeg får en del spørsmål om hva som oppleves som det ultimate intervjuspørsmålet, ikke minst i den senere tid som følge av at jeg har skrevet en bok som heter «den ultimate jobbsøkerboken?» …
Dette er et spørsmål som ikke finnes.
Sagt på en annen måte, så finnes det i x antall ulike variasjoner. Det er det jeg poengterer i boken min, jeg sier at du ikke skal forberede deg på så veldig mye annet enn å være deg selv og tror at det er mange av disse ulike formaningene og undersøkelsene og ikke minst industrialiseringen som ødelegger evnen til å stole på seg selv og sitt.

Det blir helt feil når det dukker opp tekster som forteller om hvordan du skal gå fram for å få en ny jobb selv om du har passert femti, som om dette tallet er en magisk grense som får det meste til å stoppe opp. Mediene elsker å skrive om «Fatima» som har søkt på trehundreogførtiseks jobber uten å komme til intervju, som om det er hennes kulturelle bakgrunn som stenger henne ute. Historiene er mange og varierte med en fellesnevner som ligner forsøk på svartmaling, tekster som treffer en del mennesker og allokerer klikk og kommentarer og sponsorjubel.
Det blir feil fokus.

Jeg pleier å si at det ikke finnes noen dårlige spørsmål, men det finnes en del dårlige svar. Jeg ser at det er mange som ikke skjønner likhetstrekkene mot dette ultimate intervjuspørsmålet hvor det bygges opp en slags frykt som får flinke folk til å holde kjeft av frykt for å si noe som kan oppfattes som galt.

Jeg er sikker på at du har truffet noen av disse som har en liste på tjue spørsmål og som er mer opptatt av å stille deg disse tjue spørsmålene enn å tolke svar og skape dialog. Mange av disse har vært på kurs som paradoksalt nok kalles intervjuteknikk hvor de lærer hvordan de kan sette kryss i små firkanter som en slags avsjekk på at spørsmålene faktisk er stilt. Det er nemlig så viktig for dem at alle får de samme spørsmålene, for da er det lett å sammenligne svarene og velge den beste kandidaten.
Grøss.


– «Hva er du mest stolt av å ha utrettet i din foreløpige arbeidskarriere?»
– «Fortell meg hvorfor du sitter her …»
– «Fortell meg hvorfor du mener din kompetanse kan være riktig for denne rollen …»

Eller den beste av dem alle, og det som de fleste frykter:
– «Hvem er du?»

Det er så enkelt.
Det handler om deg selv.
Det handler om noe som du egentlig ikke trenger å forberede deg på, det er bare det at du ikke tror på det selv siden «alle» forteller hva som skal være riktig eller galt og da går det som det går. For all del, du kun selvfølgelig møte en dust som ikke vet bedre og som er mest opptatt av å komme seg gjennom en liste med spørsmål som vedkommende burde finne svarene på selv og som velger å bruke tid på å kartlegge dine dårlige sider, du syns kanskje at det er litt urimelig å ta styringen, du har jo lest ett eller annet sted at det er viktig å spille på lag og følge med i timen for å «vinne» intervjuet.

Det er noe av dette jeg skriver om, det handler om hvordan du kan se forbi alle tvangstankene om tall og farger og former, disse tingene som du leser om i forskningsrapporter og ekspertkommentarer og analyser og prosessbeskrivelser og hva man ikke får seg til å kalle mye av dette oppgulpet som ikke gjør annet enn å underbygge fordommer og myter. Det er dette jeg kaller «valgte sannheter» og som kanskje er den største utfordringen som man kan støte på i rollen som jobbsøker. Når man begynner å tro på noe, uavhengig om det er riktig eller feil, og tror så sterkt på det at man begynner å oppsøke tekster og miljøer som bekrefter det man tror på, så blir dette til et kjempehinder som forkludrer hele jobbsøkerprosessen.

De fleste mennesker som mener noe om ett eller annet har en tendens til å gå inn i en spesiell tilstand hvor man blir som en svamp som suger til seg inntrykk som tilsynelatende har den største relevans for disse meningene. Noen ganger kan man bli ukritisk og suge til seg for mye. Det høres ikke så veldig vitenskapelig ut, forskning skal som kjent være falsifiserbar, idealet er å finne moteksempler på egen hypotese, heller enn bekreftelser, men det er basert på egen erfaring i møte med mennesker som fokuserer så sterkt på dette at man opplever en indirekte konsekvens som overser motstridende fenomener. Disse inntrykkene blir som regel fulgt opp av en eller flere «fremtredende» personer som finner sitt snitt til å fortelle hvor opprørende det er å høre om flinke folk som ikke slipper til på grunn av samfunnsmessige strukturer og hva dem ikke klarer å lire ut av seg og så har man det gående.

Hvis du melder deg på et rekrutteringsprosjekt, så må du vite hvorfor du gjør det.
Hvis ikke, så er det bedre å la være.

Du skal snakke om deg selv og hva du har gjort og hvorfor du har gjort som du har gjort.
Du skal snakke om hva du kan og hva du kan gjøre med noe av det som du mener at du kan.

De som sitter på den andre siden av rekrutteringsprosjektet har allerede kommet fram til at de savner en brikke, – denne spesielt utvalgte som har en kompetanse som de enten har mistet, aldri har hatt eller rett og slett trenger for at de skal vokse videre.
Det kan være deg.
Det er det som dere skal snakke om.

Hvis du oppfatter deg som en seriøs jobbsøker eller har planer om å gjøre det, så skal du glemme alt annet som ikke handler om deg og ditt.
Stikk fingern i jorda.
Se deg selv i speilet.
Jeg vet at det er mange som syns det er skummelt, kanskje basert på en frykt for at man vil få se noe som man ikke ønsker å se, jeg vet ikke hva det er, men har erfart at samtaler med enkelte jobbsøkere kan oppleves som litt vrient, det råder et kaos og en forvirring full av forskjellige vrangforestillinger og tvangstanker som får jobbsøking til å bli så komplisert at man må gå på kurs for å skjønne hva det dreier seg om. Jeg jobber med dette, og innrømmer at jeg finner det ganske paradoksalt, jeg treffer til og med noen som tror de får studiepoeng og eksamensbevis. Det er paradoksalt fordi det rimer så godt med alt dette «kunnskapsjaget» som får det meste av hverdagslige utfordringer til å virke så omfattende og avansert at man ikke tør å komme i gang, som om jakten på all denne «kunnskapen» ikke skaper noe annet enn usikkerhet hvor man ikke tør å gjøre noe av frykt for å gjøre noe galt. Det som er skremmende er at det begynner så tidlig, og jeg innrømmer at jeg syns synd på de som vokser opp i dag som påtvinges en konstruert tillit til alle som tør å stå foran en forsamling og forteller hvordan ting skal gjøres og livene skal leves.

One comment

  1. «Stikk fingern i jorda.
    Se deg selv i speilet.»

    …og ovanfrå. Vi ser vel kanskje alle både dei tinga som er bra med oss sjølve og det som ikkje er bra, og korleis vi er i samspelet med andre. Nokre snakkar seg opp, andre ned, i høgt og i stiila til seg sjølv. Nokre er fulle av sjølvtillit, andre ikkje.Å stole på at ein er god nok. Vere ekte.
    Ein ting er å bli ansatt i ei bedrift, ein annan ting, som dukkar opp etterkvart, er om bedrifta fekk den dei trudde dei tilsette.Det er i allefall lett å kritisere i etterkant. Det beste er å stikke fingeren i jorda, sjå seg sjølv i speilet,-og ovanfrå og fundere på om eg er den ansatte bedrifta trudde dei tilsette.
    Assosiasjonar til teksta di :)
    Marieklem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s