Tanker om ledelse fra en raddis

Aftenposten har en god tekst om ledelse i dag, – det er serien «Livet på toppen» hvor de har kommet fram til Aslak Sira Myhre som er en fyr som jeg har stor sans for.
– «Jeg er veldig skeptisk til folk som sier at de vil bli ledere …»

Jeg har møtt en del ledere gjennom et langt arbeidsliv, og de beste lederne har vært disse som har dette ubestemmelige inni seg som gjør at de klarer å få med seg mennesker.
Det er jo det som er poenget med hele rollen.

Jeg er ikke redd for å si at jeg ikke liker all denne industrialiseringen som preger et utdanningsmarked som tror det er mulig å dyrke fram disse menneskene – eller talentene, som de liker å kalle dem – ledelse er ikke et fag eller et yrke, og Myhre forteller at litteratur om ledelse ikke står så høyt i kurs på Litteraturhuset. Jeg skjønner han godt, og deler synspunktet om at ledelse ikke er en generell teknikk som kan læres.
– «Å være atten år og ville bli leder, er for meg like innholdsløst som å ville bli rik …»

Det oser respekt av en fyr som har klart å lede en gruppe som er kjent som anarkister med et rimelig anstrengt forhold til ledere. Han forteller at det handlet om å vinne dem, han snakker om tillit og byr på seg selv med å bekrefte at han er relativt kjent som en konfliktorientert person i det offentlige rom og tilsvarende konfliktsky privat, to sider av en personlighet som møtes i lederrollen. Han forteller at han ser hva som må gjøres for at ting skal virke, begrunnet med egen kunnskap om området og faget som kjennetegner menneskene som skal ledes mot noe.

Det finnes mange mennesker som leser bøker med piler og symboler og bokser, tekster som er produsert i lukkede rom av mennesker som ikke forstår seg på menneskelige relasjoner.
Bruk tiden på noe annet, sier jeg. Kom deg ut og treff mennesker som funker med andre mennesker, de som står fram og peker i den riktige retningen og som sier noe som ligner på kom igjen, folkens – vi skal dit, og så begynner han eller hun å gå mot målet.
Det, mine venner – det er ledelse.

Jeg holdt en foredrag i går for en flott gjeng med mennesker som har brukt et år av livet sitt i grønne klær for å forsvare alt vi har og alt vi er. Jeg avsluttet med å si at de skulle ignorere en del av de formaningene som snart vil dukke fra sånne som tror de sitter med kartet som viser terrenget på den andre siden, den som de har vært med på å forsvare og som domineres av mennesker som ikke ser verdien av et papirløst samfunn.
Du husker historiene fra teltet.
Du husker historiene fra skyttergropene.
Du vet hvordan du skal pakke sekken din og vet at det er trygt å snu ryggen til laget når du skal dekke en annen flanke.
Du vet hva du skal gjøre når det smeller.
Du vet hvem du vil ha med deg i krigen.

Men, poengterte jeg.
Det skal ganske mye til for å ignorere noen av de formaningene, men dere skal vite at de kommer.
Det er da dere skal tenke på hvem dere er.

Uten noen som helst sammenligning for øvrig, – her er Alina Baraz:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s