Måned: oktober 2014

Somebody that I used to know

Jeg skriver en del om nettverk på disse sidene, hvor viktig det er å vite hvem man skal spørre og hvorfor man skal spørre akkurat dem, hva man skal spørre om og selvfølgelig vite hvorfor man spør om det man skal spørre om. Det er lurt å spørre flinke folk om råd før man legger ut i ukjent terreng, og i den sammenheng pleier jeg å referere til Fjellvettregel nummer 5:
Lytt til erfarne fjellfolk.
Fjellfolk med erfaring og lokalkunnskap kan gi deg nyttig informasjon.
Lytt til hva de har å si og still gjerne spørsmål om veivalg og terreng.

Jeg kjenner en del mennesker, det er sånn det blir når man jobber med det som jeg jobber med, og de fleste – ikke alle – har en oppfatning av viktigheten av å be om hjelp og selvfølgelig være den som eventuelt kan hjelpe eller komme med noen gode råd som hjelper vedkommende videre, jeg tenker da på vissheten om at man ikke kan hjelpe med alt men at man kanskje kan hjelpe til med å henvise til noen som kanskje kan.

Jeg har også nevnt viktigheten av å forvalte og ikke minst vedlikeholde nettverket sitt, og da er det lite som kan måle seg med LinkedIn. Jeg får en del henvendelser fra sånne som tror at det bare er å blåse på, nå er vi «venner» på LinkedIn og da skal jeg få mest mulig ut av vennskapet.
Det funker ikke sånn.
Jeg ser etter ny jobb, skaff meg en jobb.
Jeg overdriver litt med den ordlyden, men det er sånn teksten blir oppfattet.

En seriøs jobbsøker må ta eierskap i sin egen prosess, man kan ikke overlate noe til «eksperter» eller «veiledere» eller en eller annen som kjenner noen som kjenner noen, lene seg tilbake og tro at det er «noen» som jobber for at du skal komme deg videre.
Det er ditt ansvar.
Det er ditt ansvar å inkludere, bygge, vokse, vedlikeholde, du skal formidle budskapet, historien, følge opp og hele tiden være «på». Noen skjønner ikke dette, skjønner ikke dette med «hvem» og «hvorfor» og «hva» og alt det andre, kanskje fordi det finnes en del «vranglære» og «tvangstanker» rundt akkurat dette.
Vanskelig å si.
Det finnes ikke klare svar.
Vi snakker tross alt om mennesker.
Noen får jobb ved å skrive en lang setning på Facebook eller hundreogførti tegn på Twitter, andre får jobb gjennom en onkel eller en tante eller en nabo eller ved å rope høyt i skogen. Mulighetene er mange, så mange at det sikkert kan virke forvirrende, men det eneste som er sikkert er at budskapet og historien og hele pakka rundt deg og ditt må forankres på de rette stedene i kroppen din, hvis ikke så kan det bli feil og mye søl.
Feil bruk av verktøy kan ende i blodbad.

Jeg fikk en epost her om dagen, en jente som skrev at hun ikke hadde hørt fra meg etter at hun sendte en mail for fjorten dager siden.
Det sto «har du glemt meg?»
Seriøst.
Ikke «seriøst» som at jeg oppfatter hennes henvendelse som seriøs, men seriøst som et av moteordene som det er lett å putte inn i sammenhenger som man stiller seg litt tvilende til. OK, hun var kanskje seriøs, eller ønsket å bli oppfattet som seriøs, det er bare det at det er et langt sprik mellom dette som handler om hvordan man selv ønsker å bli oppfattet og hvordan man blir oppfattet i virkeligheten.
Seriøst.
Ja, seriøst.
Jeg fant tilbake til den første mailen hennes, den som havnet i spamfilteret mitt siden den var full av ukjente linker og vedlegg.
Hun skrev at hun hadde fått navnet mitt fra en navngitt person i nettverket mitt.
En helt grei intro.
Deretter klinte hun til med å fortelle at hun har en MBA som gjorde hun kvalifisert til en jobb i HR og nå ville hun inn i et navngitt selskap. Det er mulig at vedkommende i nettverket mitt antar at jeg kjenner noen som jobber i dette selskapet, jeg vet ikke hva de to har snakket om før hun kontaktet meg, men hun ba om navn på personer som jobber der og avsluttet med at hun hadde vedlagt sin CV.
Det eneste som manglet, var «koz og klemz» …

Jeg åpnet en CV som ikke fortalte meg noen verdens ting, jeg så riktignok at hun hadde sprøytelakkert hele utdanningsløpet på den første siden og at side to inneholdt en linje fra rollen som instruktør på et treningssenter og et styreverv i borettslaget. Jeg er fristet til å si at hun fortjener kred for å skrive at hun liker turer i skog og mark og kafebesøk med venninner, men gir henne minuspoeng for et portrettbilde med lue og solbriller.

Folkens, ikke gjør dette.
Dette handler ikke om nettverk.
Det kan være at hun klarer å «få» seg en jobb hvis hun fortsetter å pøse på, kanskje hun treffer en likesinnet som ikke tar seg bryet med å gjøre annet enn å grovsortere kandidatmassen etter nisser og troll på en CV.
Jeg kjenner noen av de, også.

Jeg har aldri «utnyttet» nettverket mitt. Jeg har aldri gitt fra meg noe som jeg syns det er ekkelt å ta på selv, mest for å få slippe eller for å vise at jeg er den du tror du har fått høre at jeg er.
Bruk av nettverk i en seriøs jobbsøkerprosess handler ikke om å dra hverandre inn i jobber.
Seriøst.
Seriøst som i «seriøst» …
Det er kanskje derfor mennesker i mitt nettverk vet at når det kommer noen fra meg som refererer uten å flashe, for det er også en viktig del av rekrutteringskommunikasjonen din, så har jeg tatt og følt på dem, ikke nødvendigvis fysisk, i hvert fall ikke i alle tilfellene, men jeg har fått en viss greie med at dette er noe som er bra, eller bra nok.
Noen som passer for deg og ditt, ikke som en påstand men som en forespørsel.
Tenk på den.

En annen ting med denne konkrete henvendelsen som jeg viser til, – hvis hun hadde giddet å jobbe litt med «prosessen» sin, så hadde hun funnet ut at dette konkrete selskapet som hun ville få jobb hos har gjennomført en omstilling hvor det meste av administrasjonen har blitt satt bort.
Lite å hente her, med andre ord.
Hvis hun hadde giddet å jobbe enda litt mer med prosessen sin så hadde hun funnet ut litt mer om meg, jeg er tross alt ganske lett å google, og da hadde hun skjønt hvordan hun kunne spisset budskapet sitt.

Gjør deg synlig i riktige kanaler med riktig budskap.
Det handler ikke om hvilken arena du bruker, men hvordan mottakeren konsumerer innholdet.
Tenk som en bruker og ikke som en annonsør.

Sirpis søker ny sjef

Jeg får en del henvendelser fra sånne som spør om det kan være smart å gå fram sånn eller sånn når man skal søke jobb, hva er smart og hva er ikke smart og hvorfor sånn og ikke sånn.
Svaret mitt?
Det finnes ikke noe svar.
Du må finne din greie, men du bør holde deg til en kanal som er relevant for rollen og selskapet, kulturen og hele pakka.

Du har sikkert lagt merke til hver gang mediene skriver om en eller annen som har gjort noe som oppfattes som kreativt eller dristig på veien til ny jobb, noe som egentlig er så genialt enkelt at det grenser til det banale, så dukker røkla opp og forsøker seg på noe lignende i troen på at det kanskje kan funke for dem, også.
Det gjør som regel ikke det.
Det går bare en gang.
Det er også viktig å tenke på at noe som funker her kan være dårlig der.
Og omvendt.
Jeg pleier så si at det er innholdet som er det viktigste og ikke om budskapet i en jobbsøkerprosess er publisert på en juicekartong eller som en bildeserie på instagram eller skviset ut som fuglebæsj. Jeg er likevel litt overrasket over mangelen på kreativitet eller dristighet fra jobbsøkere som tvangsfores fra «eksperter» som snakker om viktigheten av å skille seg ut men som av en eller annen grunn glemmer at den eneste måten å skille seg ut på er å være riktig.

En jobbsøkerprosess handler ikke bare om å sjekke om du er «kvalifisert» eller ikke, formulert gjennom en «skreddersydd» søknad som er klippet og limt fra en stillingsannonse som er like dårlig som søknaden kommer til å bli, en CV på to sider, uten hull og med bilde, som inneholder en del av de samme begrepene som de tror at de som skal lese den vil like å høre.
Grøss.
Det betyr at du må bruke sansene sine, disse medfødte greiene som det ikke går an å pugge seg fram til men som ligger i ryggmargsrefleksene dine. Jeg poengterer det på den måten fordi jeg litt for ofte treffer på sånne som har valgt å umyndiggjøre seg selv og ødelagt instinktene sine med litt for stor tillit til alle som tør å stå foran en forsamling og messe fra gamle tekster som forteller om hvordan ting skal gjøres, sånne som slaver seg til selvhjelpslitteratur eller ikke tør å løfte på rævva før de får klarsignal fra en tåpelig app.

siri

Hvis du klikker på bildet over, så ser du Siri, hun har sagt opp jobben sin og ser etter noe annet. Hun forteller at hun ble introdusert for uttrykket «no guts, no glory», innrømmer et visst ubehag ved sånne inspirasjonssitater, men det fikk henne til å fullføre tankeprosessen om å finne seg en ny arbeidsgiver i stedet for å ikke ha det bra på jobb. Det handler om å skjønne hva man oppfatter som viktig på arbeidsplassen som tross alt er det stedet man befinner seg det meste av livet sitt, i hvert fall i våken tilstand.
Jeg kjenner ikke detaljer og rammer, men det betyr ingen ting for min tekst.
Jeg heier på Siri.
Jeg heier på de som tør å stå opp og stå fram, også når det blåser, de som vet at det er dem selv som spiller hovedrollen i oppsettingen av deres eget liv, som tar ansvar og forankrer sine handlinger på de rette stedene.
Siri fremstår som en kreativ person som vet hva hun er god på og som klarer å formidle det på en måte som rimer med hele pakka, hun byr på seg selv med et språk som bekrefter identiteten hennes.
Jeg blir litt glad av sånt, jeg.
Der har du meg, liksom …
Dette er hva jeg kaller rekrutteringskommunikasjon.
Til alle dere andre; – se og lær!
Du skal ikke kopiere, men du kan få inspirasjon til å tørre å by på deg selv og tenke nytt for å finne noe som passer for deg og ditt.

Mitt beste karrieretips har alltid vært poengteringen av at du skal gjøre en god jobb, uansett hvor du er eller hva du gjør.
Hvis du ikke trives, så gjør noe med det.
Gjør som Siri.
Vær stolt.
Da blir du lagt merke til.
Hvis du er en seriøs jobbsøker, så vet du at dette er en jobb i seg selv og den skal du gjøre så godt du bare kan og gjerne litt til.
Gjør deg synlig.
Gjør deg synlig på den måten du ønsker å bli sett.

Sirpis, – hemsk mycket lycka till!
Hoppas det är okej att jag delar :)

Från en svensk tjej till en annan, här är TITIYO med «Man in the Moon»

I am not trying to seduce you

Det blåste litt.
Ikke mye, men sånn passe.
Det var en sånn lunken bris som kjentes behagelig mot ansiktet, en sånn som rotet til håret til hun som jeg satt og snakket med og som fikk henne til å stadig stryke det bak det ene øret når det blåste foran øynene. Hun hadde nettopp lest høyt fra boken min, en dialog mellom meg og en kandidat og poengtert hvordan jeg baker inn jobbsøkertipsene som en samtale mellom to mennesker.
– «Skrevet på en måte som om du viser til virkeligheten og ikke som synsing eller en muggen mening», poengterte hun og fisket fram røykpakken fra jakkelommen, knotet litt med lighteren innen hun fikk fyr og lot den første røykskyen bli bortført av vindkastene.
– «Jo», nikket jeg.
– «Det er sånn jeg har tenkt … det finnes jo en del tekster som handler om det samme, både på karrieresider og i sånne selvutviklingsbøker, det er bare det at det er lett å oppfatte det som formaninger om at det skal være sånn eller sånn, som om det ene er feil og det andre er riktig … jeg tror at jeg kan unngå dette ved å bruke karakterer fra virkeligheten som reflekterer egne referanser og preferanser … jeg myker det opp, på en måte».
– «Jeg tror det er mange som kjenner seg igjen i opplevelsene», innskjøt hun.
– «Og gjennom de forskjellige karakterene».
– «Håper det», bekreftet jeg.
– «Jeg treffer dem der de er og hører hva de sier, samler inntrykkene og lar de leve videre i boken for at leserne kan danne seg sin egen oppfatning av opplevelsene … for det er jo det som er poenget … opplevelser, mener jeg … jeg treffer en del mennesker som forteller ditt og datt på den måten som de selv opplever det, rett fram og åpent og ærlig, det blir som en sannhet som ingen kan fornekte og så får leseren ta det for hva det er og kanskje lære litt av det, reflektere … kanskje til og med bli inspirert til å fikse litt på sin egen historie».
Hun svarte ikke, hun var opptatt med å skrive små notater mens sigaretten vippet mellom leppene hennes, en sporadisk røyksky vitnet om glød, jeg la til noen ord om det viktigste i hele jobbsøkerprosessen, det som handler om å formidle en historie til en forhåndsdefinert målgruppe.
– «Du er opptatt av historier», nikket hun og tok det siste trekket, krøllet sneipen mellom fingrene og knipset den over bryggekanten før hun trakk fram en grønn hårstrikk fra håndleddet, samlet håret i en rotete topp og lukket øynene mot vinden.
– «Det er det det handler om», nikket jeg og flyttet blikket mot den grovpikslete konturen av en seilbåt som duppet bedagelig som en sjøfugl på skumhvite bølger.
– «De fleste jobbsøkertips handler om søknadstekst og CV, hvordan du kan vinne intervjuet og konkurransen om drømmejobben, som om jobbsøkerprosessen er som et reality-show … masse fjas som ikke gjør annet enn å skape fuzz for seriøse jobbsøkere … man kan si at det er ille når det blir servert som akademisk pjatt fra sånne som ikke kjenner mekanismene i det virkelige arbeidslivet eller dynamikk i kollegiale relasjoner … men det er jo nesten like ille når det dukker opp sånne som benytter anledningen til å forherlige sin egen virksomhet, for eksempel de som tjener penger på lisenser på tester og verktøy … det er ikke så mange som snakker om det viktigste som tross alt er innholdet … alt annet er bare emballasje … jeg poengterer viktigheten av å betrakte hvert eneste rekrutteringsprosjekt som en separat greie, som et cover om du vil … store overskrifter og korte ingresser … og så skal jobbsøkeren legge inn sin egen historie basert på egne opplevelser … det er alt for mange som kopierer gamle tekster og tror at det finnes lesere som signaliserer at de liker en tekst så godt at de kan lese de samme ordene på nytt, om og om igjen … det er jo drita kjedelig med en bokhylle som ikke inneholder noe annet enn titler fra bestselgerlista til tabloidene …»
– «Vis meg bokhylla di og jeg skal si deg hvem du er», smilte hun.
– «Noe sånt».
– «Boken din har trehundreogfemten sider i en og samme … hvordan skal jeg si det, du har ikke delt den opp i kapitler».
– «Nei».
– «Hvorfor ikke?»
– «Jeg har valgt å skrive den på denne måten fordi alt hører sammen», begynte jeg.
– «Hele greia fra man begynner å tenke på om man skal ha bilde på CV eller ikke, hva man kan tenke seg å fokusere på i intervjuet, hvordan man skal formidle det og hvordan man skal stå og ikke minst bli stående i sin egen rolle når det begynner å blåse litt i rommet … selv om det ikke er sånne nummererte kapitler eller innholdsfortegnelse eller kall det hva du vil, så vil leseren skjønne hvordan den henger sammen … litt som å ha flere tanker i hodet på en gang, på en måte … og det er som regel sånn det er når man er jobbsøker».
– «Og så har du valgt å publisere den selv?»
– «Ja, det har jeg … print om demand funker fint som bare det … litt kjipt med sånne fraktkostnader selv om jeg anbefaler folk å velge det rimeligste alternativet, vanlig post … på den annen side så er boken så billig at det går opp i opp … men print on demand, det gjør det lettere å gjøre boken til min egen … på alle måter, egentlig … jeg snakket med en dame på et forlag som sa så mye rart at jeg følte at jeg ikke lenger hadde eierskap til hverken ord eller setninger … det er sånn jeg er og det er sånn jeg arbeider, de som ikke liker det er antageligvis ikke ment til å like det og de som oppfatter det som ego har ikke skjønt noe av det jeg sier … eierskap og forankring».
– «Akkurat som en jobbsøkerprosess?»
– «Akkurat som en jobbsøkerprosess», nikket jeg.
– «Noen liker deg og noen liker deg ikke, mennesker som går rundt og tror at alle liker dem har en tendens til å være rimelig falske … jeg skriver jo en del om viktigheten av å være seg selv og underbygge sin egen identitet … det er kanskje de ordene som oppsummerer boken min … vær deg selv …»
– «Det er ikke ofte man høre dette begrepet som handler om å like noen i tekster som handler om karrieretips?»
– «Nei», bekreftet jeg.
– «Det er som om det er noe som man ikke skal snakke om, man tør ikke … men når alt kommer til alt, så er det jo det som er hele greia med en utvelgelse … hvis de som skal ansette noen ikke liker en kandidat så vil de ikke ansette vedkommende, vi snakker faktisk om mennesker, og dette er det mange som har store problemer med å skjønne … men det er virkeligheten … noen velger å ofre identiteten sin for å passe inn, kan du tenke deg …»
– «Kjenner flere», nikket hun.
– «Det gjør vi alle», svarte jeg kort.
– «Fortell om slippfesten din».
– «Du var der …»
– «Ja», smilte hun.
– «Men nå intervjuer jeg deg».
– «Jeg hadde lyst til å finne på noe i forbindelse med utgivelsen», begynte jeg.
– «Og da kjørte jeg en greie med mye musikk og dans og morsomme innslag, foredrag og mingling … litt som nettsidene mine, det er jo sånn jeg introduserer boken og derfor ble slippfesten noe som lignet …»
– «Macarena?»
– «Ja», flirte jeg.
– «Det var moro … jeg ville ha en oppstart som involverte publikum i salen … sette standarden, på en måte … ganske kult å se ansiktene deres når rytmene dundret gjennom lokalet, hvordan de som kjente hverandre fra før begynte å nikke med hodene, den husker jeg men ikke godt nok til at jeg tør å gjøre noen bevegelser … nå hadde vi juksa litt og hadde noen dansere i salen som dro i gang, og det ble jo dritbra … for å si det mildt».
– «Hvor mange bøker har du solgt?»
– «Vet du», nølte jeg.
– «Jeg har en sånn greie på publiseringssiden min som jeg ikke har fått til å funke, eller det er kanskje jeg som ikke skjønner hvordan man leser den … det ser ut som om den legger til klikkene på bestillingsiden som er linket på Facebook og LinkedIn og noen andre steder, men tallet lyver … jeg tror i hvert fall det … ha, det vil jo vise seg på overskuddsutbetalingen».
– «Blir det julebonus i år, også?»
– «Det gjør det», smilte jeg.
– «Jeg har en greie med Sykehusklovnene som jeg har lyst til å følge opp, og så har jeg stor respekt for arbeidet til Kirkens Bymisjon … kanskje jeg splitter eller legger ut poll som leserne kan bestemme … hmm».
– «Hva er det vanskeligste med å skrive bok?»
– «Bli ferdig», svarte jeg kort.
– «Eller si til seg selv at den er ferdig … når man opplever de tingene som jeg opplever så skjer det noe hele tiden, nye mennesker betyr nye innspill …»
– «Da kan det jo bli en oppfølger?»
– «Kanskje … tror det … jeg vurderer å samle en del av inntrykkene og referatene fra jobbsøkeres møter med bemanningsbransjen og hodejegere og selvfølgelig en del av personalfolkene der ute, hvordan de opplever prosessen og menneskene og hele pakka … jeg sitter med en del spennende råmateriale som bare venter på å bli … hvordan skal jeg si det, satt i system».
– «Men du», avsluttet hun og lot fingrene leke med glidelåsen i skinnjakka, trakk den litt ned og deretter helt opp til haken før hun strakk seg bakover på benken, snudde ansiktet mot vinden og lukket øynene som for å skjerpe de andre sansene.
– «Skal vi trekke inn … ta en kaffe, eller noe … begynner å bli kaldt».
– «Kaffe», nikket jeg.
– «Og en pistasjbolle …»

Teksten er satt sammen og transkribert av Malin (18), fremtidig journalist. Hele teksten publiseres på skolens intranett, og vil etterpubliseres.

Boken min bestiller du ved å klikke her


.

Relaterte tekster:
Påskeportrettet – Morten Besshø
Intervju med en gretten gammel gubbe

Hunter and the Hunted

Det er ikke så lenge siden jeg skrev en tekst om en henvendelse fra en hodejeger som jobbet med en kunde som så etter en som meg, en fyr som la ut om gode kildetips og en lederposisjon som var midt i blinken for en som meg.
En som meg.
Det var stikkordet.
Det magiske ordet.
Jeg husker ikke når det var, februar kanskje, funny how time flies, det var bare det at han ville ha meg til å jobbe med elektroniske rekrutteringsverktøy.
Nei takk.
Her om dagen fikk jeg se hvem som gikk inn i rollen. Det var egentlig helt tilfeldig, men jeg har en kontakt på LinkedIn som er linket med vedkommende og som gratulerte han med ny jobb.
Da tenkte jeg, – jøss …
Litt usikker på om det var et «jøss» som går til han som gikk inn i rollen eller som et «jøss» til selskapet som ansatte han, kanskje også et lite «jøss» til denne hodejegeren som brukte litt lenger tid enn han antageligvis hadde forespeilet kunden sin, slenger inn et lite «jøss» til med tanke på hvordan han må ha brukt tiden sin.
Nok om det.
Jeg liker ikke å hovere eller fryde meg over andres nedverdigelse, men i dag kom det en ny henvendelse fra et annet selskap.
Gode kildetips.
Lederposisjon.
Midt i blinken for en som deg.
Der kom den igjen.
En som meg.
Hun presenterte seg som hodejeger og spurte når vi kunne snakke sammen, jeg svarte at vi snakker sammen nå og kan godt fortsette å snakke litt til, men da måtte hun fortelle at det ikke var hun som jeg skulle snakke med, hun ringte på vegne av en annen og ønsket å sjekke meg inn i prosessen.
Det var sånn hun sa det.
Sjekke meg inn i prosessen.
Jeg spurte om denne som hun kalte for «en annen» var kunden hennes eller en kollega, et helt legitimt spørsmål med vissheten om at det er mange som tar snarveiene.
– «Det er min kollega», bekreftet hun.
– «Som ikke kan ringe selv?»
– «Hva sa du?»
– «Glem det», svarte jeg kort og spurte om hun kunne fortelle mer.
– «Nja», nølte hun.
– «Nå skal jeg sjekke deg inn i prosessen, og da lurer jeg på når jeg kan ringe deg?»
Jeg ble litt usikker, jeg tenkte «jøss» og spurte om det ikke var sånn at hun nettopp hadde sagt at det var en annen som skulle snakke med meg og om hun mente det sånn at det skulle være enda en samtale mellom denne vi hadde nå og den som jeg eventuelt skulle ha med en annen, det var liksom ikke måte på med samtaler før vi skulle komme til poenget.
– «Nei … jo … du er kanskje opptatt?»
– «Da hadde jeg ikke svart på anropet ditt», svarte jeg.
– «Fyr løs».
Hun bekreftet at hun hadde gode kildetips, dette var en lederposisjon som var midt i blinken for meg og nå hadde hun til og med fått opp LinkedIn-profilen min på skjermen sin.
– «Fint», fortsatte jeg.
– «Da kan du fyre løs».
– «Kan vi snakke sammen nå, eller har du forslag til når jeg kan ringe deg tilbake?»
– «Vi snakker nå», gjentok jeg og kjente at jeg måtte tvinge stemmen min til å fremstå som hyggelig.

Hun spurte hvor mange ansatte det var i Karriereverkstedet og hvem jeg rapporterte til, hadde det ikke vært for at jeg hadde et hav av tid og var i godt humør etter en hyggelig kaffeprat med en profesjonell bransjekollega, så hadde jeg kanskje gjort meg litt kostbar og sagt noe som kunne ligne på at dette var informasjon som jeg forventer at en hodejeger skal være kjent med før man kontakter en potensiell kandidat. På dette tidspunktet hadde jeg funnet en benk og satt og betraktet gatelivet, fortalte kort og konsist om min egen virksomhet og la på litt tilleggsinformasjon om mine fokusområder og hva jeg så i min egen krystallkule. Jeg hørte fingrene hennes tastet, lurte på om kunne touch, det hørtes sånn ut, men jeg fikk meg ikke til å spørre.
Deretter spurte hun om hvilke kunder jeg jobbet med, hun ble litt grøtete i stemmen når jeg svarte at det er informasjon som jeg ikke går ut med sånn rett uten videre, det handler om fagetiske prinsipper og konfidensialitet, men så kom hun til neste spørsmål på listen sin og spurte hvordan jeg priser tjenestene mine og hvordan jeg jobber i team.
– «Prisingen min går i den samme kategorien som mitt forrige svar», smilte jeg, litt usikker på hvorfor jeg egentlig smilte men det hender at jeg lever meg litt inn i telefonsamtalene mine.
– «Du nevnte at du hadde gode kildetips?»
– «Hva?»
– «Gode kildetips», gjentok jeg.
– «Ja», nølte hun.
– «Vi har nettverk og baser med bransjeinformasjon».
– «Det er bra», fortsatte jeg.
– «Hva?»
– «Det er bra».
– «Ja … kan du fortelle meg litt om din formelle bakgrunn?»
– «Jeg syns du sa at du hadde LinkedIn-profilen min på skjermen din», begynte jeg.
– «Ja …»
– «Profilen min er oppdatert og er CV god nok».
– «Kunden min er opptatt av formell bakgrunn», forsøkte hun.
– «De har et miljø hvor alle kommer fra anerkjente høyskoler».
– «Javel», svarte jeg kort.
– «Vil du ha en som vet hva han gjør eller vil du ha en som tror han vet hva han gjør?»
– «Ehh …»
– «Gode kildetips?»
– «Hva?»
– «Du sa at du hadde gode kildetips», gjentok jeg og følte at samtalen burde gå mot slutten, hadde to tiggere og en barnehage på byvandring rundt meg og var klar for å komme meg videre.
– «Hvis du refererer til gode kildetips, så hadde disse fortalt deg at jeg kommer fra den beste skolen av dem alle … jeg har lært faget mitt av å jobbe med mennesker som vet hva de holder på med … du bør være forsiktig med å gi inntrykk av at du vet noe om meg når det virker som om du ikke en gang vet hvordan du skal gjøre jobben din … du har heller ikke fortalt meg hvem du jobber for».
– «Hvem?»
– «Ja», svarte jeg og var rimelig sikker på at hun ville servere meg noe som lignet på at de ønsket å være anonyme i denne delen av prosessen eller noe ræl som lignet.
– «Hvem som er kunden din».
– «Det … det er vi som skal ansette en ny medarbeider … ja, hos oss … vårt selskap …»

Barna hadde begynt å synge.
Kanskje kommer Kongen.
Jeg reiste meg opp og gikk videre uten å avslutte samtalen, tenkte at hun kanskje syns det var en fin avslutning på samtalen vår.

Kalkun panert med hummer
Små glass med artisjokk
Knutsen skal servere
og Ludvigsen er kokk

Vel hjemme.
Har sendt henne en epost hvor jeg takker for henvendelsen, men at dette virket som en historie som ikke ligner på noe som jeg liker å høre.

Her er SIMPLE MINDS med «Hunter and the Hunted»


.