Når penger er det beste glidemiddelet

Jeg har vært litt hanglete, og her om dagen ble jeg liggende på sofaen og zappe meg gjennom kanalspekteret. Det første som slår meg, er at det finnes en del kvalitetsprogrammer som definitivt fortjener en annen sendetid enn mye av den søpla som sendes i det som for de fleste er definert som «prime time», men med tanke på at det er underholdningsgenerasjonen som bestemmer så sier det seg selv at vi fortsatt skal gå rundt og vasse i hverandres møkk.

Jeg hadde stoppet opp ved en kul reklame, når den var ferdig så var det tid for en liten tissepause og når jeg var tilbake i sofaen så dukket det opp et program hvor en millionærgjøk skulle finne seg en dame. Et program som i utgangspunktet er trist i sin egen ufordragelighet, men som fikk meg til å følge litt ekstra med siden jeg så en liten flik av en link til dette som handler om utvelgelser.
Hmm.
Jeg kunne se noen nye paralleller til et foredrag og rettet meg litt opp i sofaen, trykket opptak på pvr-boksen sånn for sikkerhets skyld og så en klyse av en millionær som la ut om alt han måtte ofre for å komme dit han var, skjønte først ikke hva det hadde med saken å gjøre, kanskje mest fordi jeg ikke har sansen for mange av disse som lever livene sine gjennom jobben og preger identiteten sin med en stillingstittel, men det viste seg at han hadde «ofret» så mye at han ikke hadde hatt tid til å få seg dame og nå skulle han gjøre noe med akkurat det. Han skulle velge den enkleste løsningen for mennesker som lever i en verden hvor alt kan kjøpes for penger. Han presenterte en relativt kompleks kravspesifikasjon, en helt vanlig greie for mennesker som signaliserer at de er typen sm tror de vet hva de skal ha men som skjuler det med å legge på så mye som mulig og gjerne litt til.
Hmm, tenkte jeg.
Han lignet på en del av disse selskapene som sliter med dårlig rekrutteringskommunikasjon.

Det dukket opp en superwoman som skulle hjelpe han med å finne den rette, for de snakker selvfølgelig om «den rette», og hun begynte med å plukke kravspekken ned til fem punkter. Nå hadde jeg ikke fått med meg hva som sto på den opprinnelige listen hans, men nå kom det fram at han skulle ha en kristen dame med god utdannelse som var god til å rydde og lage mat og som lignet på Jessica Simpson.
Wow, tenkte jeg.
Dette blir spennende.
Hun valgte å kjøre første runde som gruppeintervju hvor en rekke med bimboer fikk presentert seg selv med påfølgende innspill fra denne dukkemakeren, som regel begrenset til hva de skulle ha på seg og hvordan de skulle presentere seg i tråd med hva som var viktig for kunden, for det var sånn han ble presentert, og at det var veldig viktig å demonstrere sin evne til å passe inn i bildet hans.
– «Da kan det bli deg som blir den heldige …»
Hmm, tenkte jeg.
Dette lignet på noen av «tipsene» som renner over på en del av karrieresidene som ikke har noe annet for seg enn å umyndiggjøre jobbsøkere ved å underbygge «valgte sannheter». Vi fikk se noen sekunder med hver og en hvor de fortalte om oppvekst, miljø og en utdannelse som gjorde dem til perfect match.
Hmm, tenkte jeg.
Disse menneskene, for det var faktisk levende mennesker, sto ikke tilbake for noe som jeg opplevde på en karrieremesse i forrige uke hvor kjappe introduksjoner rimte litt med noe av det som flimret på tv-skjermen. Det er ganske trist at det er dette det handler om, at det virkelig finnes mennesker som lar seg presse inn i et bilde med farger og strukturer som definitivt ikke er kledelig i forhold til deres opprinnelige originalitet.

Noen vil trekke på skuldrene ved en sånn sammenligning, kanskje «noen» som bruker tid på å se på noe av dette som ren underholdning, for det er jo egentlig ikke noe annet, den beste formen for underholdning i dagens samfunn er tydeligvis noe som handler om en merkelig form for forherligelse av andres fornedrelse og mennesker som mer enn gjerne ofrer seg for å bli fornedret siden det gir en mulighet til å få ansiktet sitt på et skjermbilde.

Programmet fikk en overraskende vri, siden ingen av kandidatene kom seg gjennom nåløyet. Vi fikk noen raske gloser fra superkvinnen som hadde bommet med presentasjonsmaterialet sitt, og siden dette var et amerikansk program så kom det en del sensurerende pip som bekreftet at hun ikke var så mye bedre.
Grøss.
Det var kanskje ikke like overraskende at finaledeltagerne avsluttet med å heie på hverandre, det kom noen sånne påtatte smil og luftige klemmer som antageligvis var ment å skjule den opprinnelige falskheten deres.

Jeg er sikker på at det er ganske mange mennesker som mener at de jobber med noe av dette som kunne ha godt av å heve blikket fra noen av de patetiske verktøyene som kamuflerer de «gode prosessene» deres hvor noen av dem får seg paradoksalt nok til å mene noe om hva som skal til for å skille seg ut i en ansettelsesprosess.

Det handler om å forstå mennesker og mennesketyper og hvordan man skal oppføre seg som et menneske i møte med et annet menneske.

– «Jeg tror nok at jeg har det best alene», avsluttet millionæren og stappet begge hendene i bukselommene, som en slags gest som kanskje skulle forestille en ensom sjel på jakt etter en mager trøst.

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s