Tankene går til de etterlatte

Jeg er med på en sånn omstruktureringsprosess hvor min rolle er å tilrettelegge for de som skal ut. Noen syns det er en litt kjip jobb, men jeg sier at dette er noe som gir nye muligheter for flinke folk. Vi har klart å lage en ganske fin greie som får de andre, de som skal bli, til å følge litt ekstra med på hva vi gjør, det rare er jo at det burde være omvendt, at det er vi som skal være triste og de andre som skal trøste, men sånn er det ikke.
Det er de som kommer til å slite mest.
Vi fleiper med begrepet om at tankene går til de etterlatte.
Jeg har sett det før.
Det er menneskene som gjør forskjellen, og det er nok ikke så lenge før henvendelsene dukker opp …
Vi er for lengst ferdig med den fasen hvor folk går rundt i gangene og undrer og lurer og tenker og frykter det værste, jeg opplever det samme hver eneste gang hvor mennesker som mener at de jobber med mennesker ikke klarer å forholde seg til andre mennesker, jeg tror nok at det må være noe med maten i kantina på BI eller noe, men når jeg tar på meg den hvite frakken og fremprovoserer de riktige brekningsfornemmelsene så pleier det som skal ut å komme ut i den riktige enden.

Det rare med sånne omstruktureringsprosesser er at det får fram noe i mennesker som burde ha kommet fram for lenge siden, men på den annen side så hadde det kanskje ikke vært behov for en omstruktureringsprosess hvis alt hadde vært bra.

Det er noe med dette som minner litt om liv og død og alle de tingene som kommer i mellom, og denne sommeren og høsten har jeg vært i fem begravelser, jeg har vært i flere begravelser på de siste fem månedene enn hele mitt lange liv.
Det er noe som jeg opplever som et sikkert tegn i tiden.
Begravelser er stort sett ganske like, akkurat som bryllup, det blir disse tradisjonelle greiene som egentlig er litt kjedelig siden det handler om rammer og rutiner og at man tvinges til å følge en eller annen retning, dette som noen kaller religion og som fikk meg til å tenke på at det ikke er så lenge siden det bodde et stolt folk her som var i ett med gudene sine, Odin og Tor og Loke og Frøya og alle de andre som ble oppfattet som venner og som tok vare på de dødelige gjennom hele livet og inviterte til sprell og moro når man omsider skulle over på den andre siden.
Jeg hadde likt meg på den tiden.
I dag er menneskene i den vestlige verden gudfryktige.
De lever livene sine i konstant frykt for døden.
Grøss.
Arkeologiske utgravinger viser at man fikk med seg en del ting på reisen over til den andre siden, ting som var viktige for den som skulle reise og som han eller hun kunne ha glede av på veien og vel framme.
Ganske kult.
Når vi snakker om døden i dag, så snakker vi stort sett om oss selv.
Vi som blir igjen.
Tankene går til de etterlatte.
Jeg var i en begravelse i forrige uke hvor alle hadde med seg en ting som minnet oss om hun som lå i kisten, hun hadde et ønske om å få med seg noe håndfast som var litt mer konkret enn gode minner. Gulvet var dekket av mange ting som de fleste av oss dro kjensel på, noen overraskelser her og der men det må man regne med når det tross alt dreier seg om mennesker.
Jeg tok med et lykketroll og en cd-plate med en hjemmelaget mix, vi hadde blitt kjent gjennom musikken og det var dette som ble «vår greie» hvis man kan si det sånn. Det var en «rar» følelse å stå der og se på alle tingene, et begrep som «rar» er kanskje ikke dekkende, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Man får en sånn følelse som det ikke har blitt funnet opp noen passende ord til, og det var nok denne følelsen som skapte denne rare blandingen av glede og sorg.

Det var ingen av tingene som var hennes, men vi gjorde dem til hennes.
Det var det som var så fint.
Det som også var fint, var at det ikke gikk an å verdsette noe mer enn annet.
En vinkork var minst like verdifull som en kjole.

Litt senere, når vi sto utenfor og bilen med kisten hadde kjørt bort, så var det en jente som nevnte at det ikke var så miljøvennlig, det var jo en del av disse tingene som ikke var nedbrytbare.
Det var sånn hun sa det.
Nedbrytbare.
Det slo meg at hun ikke hadde skjønt noen ting, men på den annen side så kan det være at hun sa det fordi hun ikke kom på noe annet å si når man befinner seg i en setting hvor man tror at man skal være ekstra forsiktig med ordvalgene sine. Jeg kjente henne ikke, snakket heller ikke med henne, men det var likevel som om jeg fikk et merkelig bilde av at hun sto og kildesorterte alle minnene etter at seansen var overstått.
Jeg kom til å tenke på den dagen min svigermor fra helvete fikk meg til å ønske henne tilbake til dit hun kom fra, det var i begravelsen til moren min hvor hun hadde gått tilbake i kapellet etter at de andre gjestene hadde gått ut og tatt med seg en del av blomstene.
Det er et bilde jeg aldri kommer til å glemme.
Det er et bilde som bekrefter at døden kan få fram noe i oss som burde ha kommet fram for lenge siden.

Hun som lå i den hvite kisten i forrige uke hadde regissert sin egen begravelse.
Jeg vet om noen som syns det er ganske sært, men det var sånn hun var.
– «Det er min fest», smilte hun.
Hun tenkte på alt.
Hun tenkte til og med på sine etterlatte og det skulle hun fortsette å gjøre når hun kom til den andre siden.
Det var sånn hun sa det.
Den andre siden.
Jeg husker en gang for mange år siden, hun spurte om jeg trodde på henne, det var på en eller annen fest og når man er på en eller annen fest så kan man si mye rart og det var i den sammenheng hun hadde spurt.
– «Tror du på meg?»
– «Selvfølgelig», smilte jeg.
– «Jeg tror på deg, og det vet du … det er derfor vi er venner, ikke sant …»
Hun hadde nikket.
Hun hadde ikke sagt noe mer, men det var heller ikke mer å si.

Hvis hun hadde spurt meg i dag, så hadde jeg svart det samme.

2 comments

  1. Ein vakker sang du har valgt her til teksta di. Ei tekst av dei beste tekstane dine ! Takk for perspektivet livet-arbeidet, livet-døden.

    Eg lever midt i livet, utan noko som skal tyde på at eg skal døy no eller snart, men slikt veit vi no heldigvis ikkje, men eg har sagt høgt kva sangar eg vil ha når eg eingong skal gravleggast. Trur kanskje eg skal skrive dei ned, det var det eg tenkte når eg las om venninna di som så fint hadde planlagt si gravferd. Den andre sida ja.

    Godnatt

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s