Gatelangs

Det er sjelden jeg legger opp til stress i hverdagen, og jeg sliter litt med å skjønne de som velger å presse seg gjennom sjablonger og mas som enten får dem til å klage i ettertid eller blåse seg opp med forventning om smiletryner og rosa hjerter på Facebook.
Du driter restene av det du spiser.
Jeg legger opp til aktiviteter med gangavstand, noen vil sikkert mene at jeg er jævlig god på planlegging og logistikk og effektivitet, men jeg kaller det noe helt annet. Resultatene ender med overskudd, og jeg er sikker på at det finnes noen som vil mene at jeg er rå på budsjettering og analyser og kalkyler og en del annet.
Jeg tenker ikke så mye på det, og kaller det ikke for noe spesielt hvis du trodde det.

Overskudd ligner litt på bonus, og den bruker jeg på å vandre gatelangs siden aktivitetene mine som regel har gangavstand – rå på planlegging og logistikk, ikke sant – da kan jeg sitte på en bar eller bare henge litt her eller der for å oppsummere og vurdere og kanskje konse litt.
Noen vil sikkert mene at jeg er strukturert og fokusert.
Noen vil sikkert påstå at jeg er karrierebevisst og ambisiøs som supplerer min solide erfaring med videreutdanning gjennom sosialantropologiske selvstudier hvor pensum ligger åpent mot mennesker med livløs mimikk som får dem til å ligne på zombies i høstlyset, dirrende mot hus som står stablet som matte dominobrikker, som om byen er et oppstilt spill, taus og avventende med terninger som alltid lander på 6.

Jeg ser menneskene som er klin like.
Jeg ser menneskene som er så opptatt av å passe inn at de mister egenart og identitet.
Jeg ser menneskene som leser den samme selvhjelpslitteraturen og følger de samme rådene fra «eksperter» som mener at det er viktig å skille seg ut.
Hvilket paradoks …

Det er ikke så rent sjelden at jeg lurer på hvorfor det ikke er flere som smiler.
Jeg ser mennesker som går sammen, to og to og gjerne flere. Jeg lurer på hvor de skal, tanken slår meg at de skal i begravelse eller har vært i begravelse eller til og med ser fram til sin egen. Jeg ser de samme menneskene på kveldstid når jeg er på vei hjem fra foredrag og temasamlinger, jeg vet at det ikke er de samme menneskene men det er som nevnt ikke så lett å se forskjell.
De er klin like.
Jeg lurer på hvor de skal i antrekk som vitner om forventninger til hygge, men ansikter som bekrefter at det ikke er deres ansvar å sette stemningen.

Jeg vet at det er mange mennesker som sliter med seg og sitt, deprimerende og trist i seg selv og en kraft som svekker de sytten musklene som skal til for å smile til fordel for noen få muskler som skal få dem til å se bra ut for mennesker som de egentlig ikke vet hvem er, mennesker som kjøper treningstimer for å lære hvordan de skal kopiere falske smil mot glatte karrierestiger fyllt med falsk latter og nedlatende undertoner mot de som ikke sikrer deres egen vinning, noe som begrenser min egen iver etter å smile selv om det sikkert kan være verdt innsatsen hvis de ser den som en vekker.

Jeg ser stive masker bak kasser og ratt og til og med blant trær og busker, det er som om det er viktig å vise at det egentlig ikke er her de ønsker å være men at de er på vei til noe annet som alle de andre mener er bedre og mer inntektsbringende.
Jeg lurer på hva de gjør hvis de kommer dit.
Jeg lurer på om de smiler, sånn på ordentlig liksom …

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s