Smutthull og røtter – noen ord om falsifiserbare liv

Jeg nevnte i en tidligere tekst en gang at jeg liker TV-programmet «Hvem tror du at du er?» hvor ymse kjentfolk får nøstet opp røttene sine, – en programserie som minnet meg på at jeg ikke vet så mye om min egen familie. Jeg har visst at det er «noe» der som ingen ville snakke om, og dette er jo noe som mine egne barn finner litt spesielt siden vi lever i et samfunn som legger opp til at det skal være vanligere å snakke om alt enn om ingenting og det tilrettelegges for at man kan finne ut det meste om de fleste.

Jeg husker mormor, men har bare vært klar over det «nye» livet hennes, det som hun levde etter at hun kvittet seg med morfar. Jeg husker juleselskap og kaffeselskap på 17. mai med en drøss med mennesker som jeg ikke kjente, mennesker som tilhørte livet til hennes nye mann som jeg skulle kalle «onkel» og som tilhørte en rikmannsklasse som jeg ikke identifiserte meg med.
Det som jeg har funnet i ettertid er mer spennende, men på den annen side så er det ting som kan oppfattes som litt utenfor denne påtatte komfortsonen og noe som ikke passer inn i dette konstruerte bildet av hvordan man skal tilpasse seg til andre for å passe inn.

Jeg har fått høre at mormor hadde en dekkleilighet under krigen hvor mange av gutta pleide å stikke innom for en kopp kaffe og kanskje en brødskive, noen timer på en sofa og anledning til å gjemme seg bort fra de som hele tiden var etter dem.
Min mormor var med andre ord en «helt».
Det gjør meg litt stolt, men jeg skulle gjerne hørt noen av disse historiene fra henne.
Det fikk jeg aldri.
Det var kanskje fordi hun følte en form for lojalitet og at hun ønsket å være konfidensiell i forhold til hva hun følte seg forpliktet til å gjøre, samtidig er jo sannsynligheten stor for at hun så og hørte ting som ikke var noe hyggelig å høre for en liten gutt som meg.
Jeg vet ikke.
Jeg vet ikke en gang hvor mye hun fortalte til moren min.
Det var i hvert fall ikke noe som man skulle snakke om.
Det var sånn det var i en tid hvor man visste hva som var best for alle.

Det har nok en sammenheng med aktivitetene til min morfar som også var rimelig aktiv under krigen, han har vært en godt bevart hemmelighet, mamma ville aldri snakke om han men det lille jeg hørte var at han fikk store problemer med livet sitt etter krigen og etter hvert ble han bare borte i fylla. Mormor giftet seg på nytt, og det skulle bli dette nye livet med nye mennesker som jeg skulle knytte henne mot.

Nå vet jeg mer.
Nå vet jeg at min mormor var revyartist, skuespiller og sanger, en kreativ og levende kvinne, et midtpunkt som sikkert skapte en del oppstandelse blant livets glade gutter …
Nå vet jeg at min morfar kom til Norge på nittentrettitallet etter å ha gjort det ganske bra i USA men måtte rømme fra lovens lange arm, det er nesten så jeg ser for meg noe skyting og action og jeg har satt folk på saken for å finne ut mer om han. Jeg har nettopp gitt ut en karrierebok, og kanskje mine nye familiefunn gir grunnlag til en historie i en annen genre?
Hmm.

Mormor ble tvunget til å sette strek for sitt opprinnelige liv og gikk inn i sin nye rolle som passet bildet til sin nye mann. Jeg kjenner ikke alle detaljene enda, men de henger sikkert sammen med den vanskelige tiden etter krigen og på den måten klarte hun å komme seg videre. Hun må ha spilt rollen sin utrolig godt, og jeg lurer på om hun noen gang tenkte tanken på at hun ofret sitt virkelig jeg eller om hun oppfattet dette som en slags redning. Jeg har nok mest tro på det siste, man vet jo ikke hva man eventuelt har ofret før det er borte. Livet hennes sluttet når «onkel» døde og menneskene som var underlagt han og hans liv presset henne ut, hun hadde ikke lenger noen verdi for noen av dem og like etter klikket det i hodet hennes.
Det er jo ikke sånt man skal snakke om …

Hvis man graver dypt nok og lenge nok så vil man finne ett eller annet, ufordringen er at man må belage seg på at noe av det man finner kanskje ikke er så bra og da er det kanskje like så greit at man ikke vet noe om det.
Eller?
Det man ikke vet, og så videre …
Eller?
Du har sikkert tenkt over hvor godt du tror du kjenner de som er rundt deg, men du har kanskje ikke tenkt over hvor godt du kjenner deg selv. En annen ting er spørsmålet om du liker det du vet eller det du finner ut og om du klarer å sette dette i sammenheng med omstendigheter og rammer og alle tingene som påvirker hvem man er og hvorfor man har blitt den man er.

Jeg vet om flere som er sånne som messer om viktigheten av å snakke om alt og få fakta på bordet og alle de tingene der, jeg er sikker på at du kjenner noen, de dukker som regel opp når det er noe galt og de tror at de kan rydde opp i det hvis man klarer å snakke om det. Det handler som regel om gode råd, isolert sett en god tanke, men det er som om man glemmer å sette en definisjon på hva som oppfattes som «godt» og om det passer sammen med alt dette andre hvor definisjonen på «alt» er noe som det bare er du som kjenner til.
Kanskje.

Jeg treffer en del mennesker som sliter med det ene og det andre, alt henger sammen, i hvert fall det meste, men jeg opplever også at en del av disse menneskene surrer seg inn i mye annet ved å involvere en drøss med mennesker som de kanskje burde være litt forsiktige med siden det har en tendens til å ende opp med alt for mye fokus på det som kanskje ikke er så bra.
Det er som om all denne påtatte åpenheten virker mot sin hensikt.
Jeg tror det er lurt å ha «smutthull», det vil si steder og mennesker og gjøremål som gir anledning til en liten pustepause eller fokusvridning eller kall det hva du vil. Jeg har aldri vært noe særlig begeistret for sånne «vennskap» hvor alt man gjør skal man gjøre sammen eller arbeidsgivere som tilbyr «frynsegoder» som liksom skal knytte medarbeidere sammen når knutene blir så trange at man kveles. Det kan fort bli både «kunstig» og ikke minst «vanskelig» hvis det skulle dukke opp noe som oppfattes som litt på siden, men det er som regel noe man ikke skjønner før det er for sent.

Jeg tror det kan være lurt å ikke vite alt eller i hvert fall ikke fortelle alt, det er ikke alt som trenger å komme fram og det er definitivt ikke alle som trenger å få vite alt, spesielt med tanke på at vi har etablert et samfunn hvor det virker som om alt skal være falsifiserbart. Jeg syns oppriktig synd på barna som vokser opp i dag hvor hver bevegelse blir målt og dokumentert av foreldre som ikke tør å løfte på rævva før en eller annen «ekspert» har fortalt hvordan man gjør det.

Du har sikkert lurt på hvorfor du gjør det som du gjør eller mener det du mener, vel og merke hvis du lever ditt eget liv og ikke et liv gjennom andre. Da har du sikkert lurt på hvor du har det fra, og det er mange viser til oppvekst og miljø og gener og en del andre ting. Jeg har for lengst kommet dit hvor jeg har begynt å spørre meg selv hvor mye av dette som jeg bærer på kan komme fra, og det er ikke så lenge siden min yngste datter spurte det samme, – hvor har jeg det fra, pappa?
Hun er en potensiell revyartist, skuespiller og sanger, en kreativ og levende jente som i rollen som midtpunkt skaper en del oppstandelse i venneflokken.

Informasjon har blitt ganske enkelt.
Det er opp til deg selv hva du vil vite og ikke minst gjøre med det du finner.
Det er opp til deg selv å finne ut hvem du er og hvem du ønsker å være.
Jeg tror jeg er i ferd med å finne ut hvem jeg er.
Jeg er krigeren.
Hmm, tenker du.
Det er da en måte å romantisere eller glorifisere seg selv?
Nei, svarer jeg.
Det handler ikke om det.
Det handler om at jeg har havnet i en kamp som jeg er dømt til å tape.
Kroppen er en festning hvor hjertet er et våpen og følelser er kuler.
Med en Judas i blodet er jeg i ferd med å tape en borgerkrig …

Bildet som brukes i denne teksten er for øvrig min mor og meg, tatt i hagen til mormor i 1966 …

2 comments

  1. Eit nydelig bilde av deg og mor di :)

    Teksta di her Morten er sterk, Takk for godt lesestoff til morgonkaffen. Sola skin inn i stova mi her, Skin på bilder på veggen, bøker i bokhyllene mine, på rotet og støvet, på det som er mitt og som fortel noko om kven eg er. Eg har ein substans. Eg er. Så tenkjer eg ofte at eg veit for lite om fars-sida spesielt, men også mor si side. Ho lever og hugsar, eg spør for lite. Eg skal spørre meir, om lyse sider, men også om det som ikkje skal snakkast om. Det er alltid noko som ikkje skal snakkast om.

    Orda i låtvalget ditt til teksta di er også sterk.
    Ein krigar bør vite kva slag som er verd å kjempe. Eg håpar du finn din måte og at du kjem ut av borgarkrigen utan for store sår.

    Marieklem

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s