This could be Heaven or this could be Hell

Det er en kjent sak at de fleste mennesker velger å slutte på grunn av sjefen, alternativt miljø og omgangstone og visjon og verdier eller mangel på sådan, ting som henger sammen når alt kommer til alt, og når det kommer til dette som handler om «smarte intervjuspørsmål» så å lurer jeg på hvorfor det ikke er flere som undersøker hva slags lederstil som kjennetegner vedkommende som sitter foran seg i et intervju.
Nei.
Det er det ikke så mange som tenker på.
Det er mye viktigere å få jobben.

Jeg treffer en del av dem som sliter litt med å finne veien inn i nytt miljø etter å ha sett seg lei av tull og tøys hos arbeidsgiveren sin, det er ikke så rent sjelden jeg spør om de kan komme med eksempler på hvem de ser opp til som leder, mest for å få en slags pekepinn på hvordan de betrakter lederrollen med håp om at jeg kan unngå å trykke på knotter som får dem til å gå i den samme fella på nytt. Det er mange som ramser opp statsoverhoder, Mandela er en gjenganger selv om de ikke har truffet han, en og annen politiker og noen konger og den vanlige norske bermen som det er så mange som vil vise at de heier på. Det er i det hele tatt ganske få som kommer opp med noe annet som ikke oppfattes som utopisk, også med vissheten om at spørsmålet er hypotetisk.

De vil som regel inn for å tilhøre noe etablert, eller noe som de tror er etablert, de vet ikke en gang om de som gjorde det etablert fremdeles befinner seg der eller om dette er mennesker som har gått over til noe annet eller om den aktuelle rollen i det hele tatt gir anledning til at de kommer til å få noe med hverandre å gjøre.
Det er som om det oppleves som et slags krav, – dette vil jeg være en del av.
Det er i det hele tatt ganske få som tenker at de skal inn for å kunne påvirke eller utfordre.

Jeg har fått dette spørsmålet selv, og da nevner jeg Petter Stordalen. Jeg liker helhetstankegangen hans, at alle ansatte er like viktige, og spesielt dette som handler om hva han tenker når han skal ansette noen, – han ansetter alltid folk som er bedre enn seg selv.

«Nordic Choice hadde aldri blitt til det som det er i dag om vi ikke alltid jakta på de folka som kan det jeg ikke kan, og som kan utfylle organisasjonen vår … jeg simpelthen elsker å møte folk som kan noe jeg ikke kan, jeg ønsker å bli utfordra … hver dag … nye ideer og kunnskap begeistrer meg …»

De har fokus på at det er fellesskapet som utgjør det sterkeste konkurransefortrinnet, og kulturbygging er en lederbeslutning som ble forankret for lang tid siden – kulturbygging med fokus på «bygging».

Jeg savner flere aktører som tenker sånn, eller som tør å tenke tanken på at de kanskje skal begynne å tenke sånn bare de kommer i gang og kanskje kan få inn noen som kan begynne å stake opp litt.
Det er et scenario som jeg ser i min egen krystallkule.
Det er min «drømmejobb».
Det er i hvert fall en av dem.
Jeg er sikker på at hvis Petter Stordalen hadde ringt meg i morgen, eller i dag eller hvilken som helst dag, og spurt om jeg vil jobbe hos han, så tror jeg at jeg hadde stilt spørsmål til meg selv om dette i det hele tatt hadde vært noe for meg, tingene er på stell og funker som faen. Men for all del, ingen selskap er bedre enn menneskene som jobber der og mennesker kommer og går.

Jeg trigges av de som har mye ugjort, og kjenner flere som rynker på nesa når jeg nevner NAV som en potensiell arbeidsplass, et sted med ansatte som har utfordringer som de ikke vet om og som heller ikke bryr seg om det som de ikke vet om for det har de kanskje ikke godt av, noe må det jo være men jeg vet ikke hvordan de tenker eller om de tenker på det i det hele tatt.
Nei, Morten.
Ærlig talt, der går det jo ikke an å jobbe.
Der hadde du brent deg opp raskere enn du rekker å si pffft.
Ha, tenk at jeg nevner Nordic Choice og NAV i samme tekst, men tenk om NAV kunne se og lære og ta til seg noe av det som Petter Stordalen har fått til.
Nei.
Det skulle tatt seg ut.
Her har vi våre ferdigspikkede sjablonger hvor alt som renner utenfor går i det store sluket.

De snakker om «trygderevolusjon» og «reform» og mye annet svada som bare er ord som skal sikre deres egen eksistens for å vise at det er noe på gang, ett eller annet som ingen vet hva er og som aldri kommer til å bli noe annet enn bare ord.

Utfordringen ligger selvfølgelig i menneskene. Jeg skriver «selvfølgelig» siden ingen selskap er bedre enn menneskene som jobber der, hvis det mot formodning er noen som forsøker å yppe seg, så får de tidsnok høre hvordan vi gjør det her i huset.
Jeg kjenner flere som har forsøkt seg.
Nei.
Det er ikke sånn vi gjør det her, sier hylekoret som hverken har peiling på hva de skal gjøre eller hvorfor de skal gjøre det eller hva som skjer hvis de gjør det.
Vi må få inn noen som kan sørge for at det ikke skjer så mye.
Vi må få inn noen som kan sørge for at vi kan fortsette som før.
Vi.
Sånn er vi.
Jeg lurer på hva Petter Stordalen hadde gjort hvis han hadde fått en drømmedag hos NAV.
Samlet inn alle romnøklene, kanskje.
Sjekka dem ut en etter en.
Han sier jo selv at han ikke hadde fått til en dritt hvis han ikke hadde fått tak i alle de flinke folka som jobber sammen med han og som alle er med på å gi gjestene sine positive opplevelser som gjør at han kan selge de bæra han har. Det begynner med deg sjæl og det vet Petter Stordalen, han har vært der selv, ikke på NAV, men i den fasen hvor han visste hva som skulle til.

Jeg snakker en del om kultur og verdier og holdninger på arbeidsplassen, skriver litt om det også, og bruker en del tid på det som kalles rekrutteringskommunikasjon.
Begge veier.
Det er jo der det begynner, og de fleste vet at det er lurt å begynne i den riktige enden.
Rekrutteringskommunikasjon handler om å tiltrekke seg riktig kandidat og ikke x antall søkere. Det finnes mange jobbsøkere som er veldig gira på å finne ut hvor mange som har søkt på den samme stillingen, noe som kanskje har en sammenheng med denne tåpelige konkurransetankegangen som skyldes «eksperter» som til stadighet messer om hvordan du kan «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.
Grøss.
Det finnes noen som viser til at det kan ha betydning for selvfølelse og annet svada, den skal liksom vokse dersom man konkurrerer med x antall andre mens det i virkelighetene ikke er noe annet enn taperens trøst. Det blir det samme fra den andre siden når en eller annen gjøk påfører et søkertall i avslagsbrevet som skal bekrefte hvor tiltrekkende de er og hvor flinke de har vært til å sile ut den beste av de fleste.

Jeg fikk et brev her om dagen, jeg har søkt på en stilling i NAV (!), en stillingsannonse som var så spisset og kompleks at det luktet internrekruttering lang vei. Det sto at de hadde totalt 188 gode kandidater, jeg driter i hvor mange de hadde siden jeg ikke fikk være med, men jeg stusser likevel på antallet.
Ikke faen om det finnes 188 gode kandidater til denne rollen.
Jeg fikk lyst til å be om søkerlista, vi prater jo om en offentlig aktør og da kan man få denne hvis man spør, men jeg gidder ikke senke meg til et lavmål som får meg til å bli oppfattet på samme måte som de som griner i mediene for at de føler seg urettferdig behandlet, man kan jo lure på om de som føler seg forbikjørt eller overkjørt har det godt med seg selv hvis de «vinner» en sak og får jobben som de mener at de har «krav» på. Det er sikkert dødskult å gå på jobb når man vet at de andre menneskene på arbeidsplassen ikke liker deg eller ser deg som en trussel.
Det er sånn jeg har det nå.
Jeg vet at jeg hadde blitt en trussel, og legger ikke to pinner i kors for å si det som det er.
Jeg vet hvordan de har det.
Jeg vet hvordan de vil ha det.
Tenk om Petter Stordalen hadde gitt faen i sine egne ansatte, bare latt dem sitte og schlafe i de kule sofagruppene sine og ikke gløttet på et øyelokk når en sliten gjest spør hvor han kan finne dobørsten.

DASS2

Jeg regner med at den gode kandidaten har sittet i rollen en lang stund allerede, en person som har tråkket rundt i gangene på praksisplass eller som vikar for en som er langtidssykmeldt, for de er det mange av, en som er «en av oss» og som hverken ypper til at det kan skje noe eller som oppfattes som en trussel for de som vil at alt skal fortsette som før.
Hemmeligheten ligger i å skjule sin manglende virksomhetsforståelse med å lyse ut stillingen fordi noen har skrevet i et eller annet regulativ at det er sånn det skal være.
Snakk om å kødde med seriøse jobbsøkere.
Snakk om å kødde med de som har lyst til å gjøre en forskjell og som vet hva som skal til, de som har peiling på hva de skal gjøre og hvorfor de gjør det og hva som skjer hvis de gjør det.
Jeg vet hvor dobørsten er.
Jeg vet hvordan den skal brukes og er heller ikke redd for å bruke den.


.

Anbefalt tekst:
Private Dancer

5 comments

  1. Tror jeg har søkt på den samme jobben som deg, jeg har også fått brev fra nav som forteller om 188 gode søkere og stiller meg tvilende til en sånn uttalelse, som det meste som kommer fra den kanten egentlig.
    Synd og skam og som du sier et hån mot seriøse jobbsøkere, men det som er enda verre er det faktum at det er et hån mot de som de skal jobbe for og det er ikke dem selv for å si det sånn.

    Jeg heier også på Petter Stordalen, en raus og ærlig type som byr på seg selv og som får ting gjort.

    God helg!

    Hilsen Marthe

    Liker

  2. Jeg har også søkt jobb i nav noen ganger, men jeg fikk aldri noen tilbakemelding. Det er nesten enda verre, ufattelig at de får holde på som de gjør og at de ikke skjønner det selv men det er kanskje det som er noe av hovedproblemet, sosionomer som passer på seg og selv og sitt og ikke viser åpenhet for noe som ikke stemmer med eget verdensbilde, mennesker som liksom skal være inkluderende og åpen for mangfold.
    Særlig :(

    GK

    Liker

  3. Tenk at det er ansatte i nav som ikke når de fleste av de som står på utsiden av arbeidslivet opp til knærne, sosionomer og pedagoger som kommer rett fra skolebenken og tror at de kan være med på å påvirke reformen.
    Grøss og gru!
    Mitt forslag er å begynne med Bjørn Gudbjørgsrud på toppen, vekk med han og så gradvis jobbe seg nedover, jeg tror Robert Eriksen og Riksrevisjonen har noe på gang.
    Det er i hvert fall lov å håpe.

    Knut H

    Liker

  4. Jeg kjenner deg som en idealist Morten, men ikke gjør deg selv så vondt at du vil legge deg på ryggen og flyte inn i denne seige suppa.

    Tenk at det er mulig å samle så mye tafatthet og hjelpeløshet på et sted, skulle tro at det var en vernet bedrift og ved nærmere ettertanke så er det kanskje det det er med innvandrere på praksisplasser og avdankede raddiser som har blitt omplassert fra de mørke krokene i en eller annen etat.

    Hvis Petter Stordalen ringer deg, så si ja.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s