I am not trying to seduce you

Det blåste litt.
Ikke mye, men sånn passe.
Det var en sånn lunken bris som kjentes behagelig mot ansiktet, en sånn som rotet til håret til hun som jeg satt og snakket med og som fikk henne til å stadig stryke det bak det ene øret når det blåste foran øynene. Hun hadde nettopp lest høyt fra boken min, en dialog mellom meg og en kandidat og poengtert hvordan jeg baker inn jobbsøkertipsene som en samtale mellom to mennesker.
– «Skrevet på en måte som om du viser til virkeligheten og ikke som synsing eller en muggen mening», poengterte hun og fisket fram røykpakken fra jakkelommen, knotet litt med lighteren innen hun fikk fyr og lot den første røykskyen bli bortført av vindkastene.
– «Jo», nikket jeg.
– «Det er sånn jeg har tenkt … det finnes jo en del tekster som handler om det samme, både på karrieresider og i sånne selvutviklingsbøker, det er bare det at det er lett å oppfatte det som formaninger om at det skal være sånn eller sånn, som om det ene er feil og det andre er riktig … jeg tror at jeg kan unngå dette ved å bruke karakterer fra virkeligheten som reflekterer egne referanser og preferanser … jeg myker det opp, på en måte».
– «Jeg tror det er mange som kjenner seg igjen i opplevelsene», innskjøt hun.
– «Og gjennom de forskjellige karakterene».
– «Håper det», bekreftet jeg.
– «Jeg treffer dem der de er og hører hva de sier, samler inntrykkene og lar de leve videre i boken for at leserne kan danne seg sin egen oppfatning av opplevelsene … for det er jo det som er poenget … opplevelser, mener jeg … jeg treffer en del mennesker som forteller ditt og datt på den måten som de selv opplever det, rett fram og åpent og ærlig, det blir som en sannhet som ingen kan fornekte og så får leseren ta det for hva det er og kanskje lære litt av det, reflektere … kanskje til og med bli inspirert til å fikse litt på sin egen historie».
Hun svarte ikke, hun var opptatt med å skrive små notater mens sigaretten vippet mellom leppene hennes, en sporadisk røyksky vitnet om glød, jeg la til noen ord om det viktigste i hele jobbsøkerprosessen, det som handler om å formidle en historie til en forhåndsdefinert målgruppe.
– «Du er opptatt av historier», nikket hun og tok det siste trekket, krøllet sneipen mellom fingrene og knipset den over bryggekanten før hun trakk fram en grønn hårstrikk fra håndleddet, samlet håret i en rotete topp og lukket øynene mot vinden.
– «Det er det det handler om», nikket jeg og flyttet blikket mot den grovpikslete konturen av en seilbåt som duppet bedagelig som en sjøfugl på skumhvite bølger.
– «De fleste jobbsøkertips handler om søknadstekst og CV, hvordan du kan vinne intervjuet og konkurransen om drømmejobben, som om jobbsøkerprosessen er som et reality-show … masse fjas som ikke gjør annet enn å skape fuzz for seriøse jobbsøkere … man kan si at det er ille når det blir servert som akademisk pjatt fra sånne som ikke kjenner mekanismene i det virkelige arbeidslivet eller dynamikk i kollegiale relasjoner … men det er jo nesten like ille når det dukker opp sånne som benytter anledningen til å forherlige sin egen virksomhet, for eksempel de som tjener penger på lisenser på tester og verktøy … det er ikke så mange som snakker om det viktigste som tross alt er innholdet … alt annet er bare emballasje … jeg poengterer viktigheten av å betrakte hvert eneste rekrutteringsprosjekt som en separat greie, som et cover om du vil … store overskrifter og korte ingresser … og så skal jobbsøkeren legge inn sin egen historie basert på egne opplevelser … det er alt for mange som kopierer gamle tekster og tror at det finnes lesere som signaliserer at de liker en tekst så godt at de kan lese de samme ordene på nytt, om og om igjen … det er jo drita kjedelig med en bokhylle som ikke inneholder noe annet enn titler fra bestselgerlista til tabloidene …»
– «Vis meg bokhylla di og jeg skal si deg hvem du er», smilte hun.
– «Noe sånt».
– «Boken din har trehundreogfemten sider i en og samme … hvordan skal jeg si det, du har ikke delt den opp i kapitler».
– «Nei».
– «Hvorfor ikke?»
– «Jeg har valgt å skrive den på denne måten fordi alt hører sammen», begynte jeg.
– «Hele greia fra man begynner å tenke på om man skal ha bilde på CV eller ikke, hva man kan tenke seg å fokusere på i intervjuet, hvordan man skal formidle det og hvordan man skal stå og ikke minst bli stående i sin egen rolle når det begynner å blåse litt i rommet … selv om det ikke er sånne nummererte kapitler eller innholdsfortegnelse eller kall det hva du vil, så vil leseren skjønne hvordan den henger sammen … litt som å ha flere tanker i hodet på en gang, på en måte … og det er som regel sånn det er når man er jobbsøker».
– «Og så har du valgt å publisere den selv?»
– «Ja, det har jeg … print om demand funker fint som bare det … litt kjipt med sånne fraktkostnader selv om jeg anbefaler folk å velge det rimeligste alternativet, vanlig post … på den annen side så er boken så billig at det går opp i opp … men print on demand, det gjør det lettere å gjøre boken til min egen … på alle måter, egentlig … jeg snakket med en dame på et forlag som sa så mye rart at jeg følte at jeg ikke lenger hadde eierskap til hverken ord eller setninger … det er sånn jeg er og det er sånn jeg arbeider, de som ikke liker det er antageligvis ikke ment til å like det og de som oppfatter det som ego har ikke skjønt noe av det jeg sier … eierskap og forankring».
– «Akkurat som en jobbsøkerprosess?»
– «Akkurat som en jobbsøkerprosess», nikket jeg.
– «Noen liker deg og noen liker deg ikke, mennesker som går rundt og tror at alle liker dem har en tendens til å være rimelig falske … jeg skriver jo en del om viktigheten av å være seg selv og underbygge sin egen identitet … det er kanskje de ordene som oppsummerer boken min … vær deg selv …»
– «Det er ikke ofte man høre dette begrepet som handler om å like noen i tekster som handler om karrieretips?»
– «Nei», bekreftet jeg.
– «Det er som om det er noe som man ikke skal snakke om, man tør ikke … men når alt kommer til alt, så er det jo det som er hele greia med en utvelgelse … hvis de som skal ansette noen ikke liker en kandidat så vil de ikke ansette vedkommende, vi snakker faktisk om mennesker, og dette er det mange som har store problemer med å skjønne … men det er virkeligheten … noen velger å ofre identiteten sin for å passe inn, kan du tenke deg …»
– «Kjenner flere», nikket hun.
– «Det gjør vi alle», svarte jeg kort.
– «Fortell om slippfesten din».
– «Du var der …»
– «Ja», smilte hun.
– «Men nå intervjuer jeg deg».
– «Jeg hadde lyst til å finne på noe i forbindelse med utgivelsen», begynte jeg.
– «Og da kjørte jeg en greie med mye musikk og dans og morsomme innslag, foredrag og mingling … litt som nettsidene mine, det er jo sånn jeg introduserer boken og derfor ble slippfesten noe som lignet …»
– «Macarena?»
– «Ja», flirte jeg.
– «Det var moro … jeg ville ha en oppstart som involverte publikum i salen … sette standarden, på en måte … ganske kult å se ansiktene deres når rytmene dundret gjennom lokalet, hvordan de som kjente hverandre fra før begynte å nikke med hodene, den husker jeg men ikke godt nok til at jeg tør å gjøre noen bevegelser … nå hadde vi juksa litt og hadde noen dansere i salen som dro i gang, og det ble jo dritbra … for å si det mildt».
– «Hvor mange bøker har du solgt?»
– «Vet du», nølte jeg.
– «Jeg har en sånn greie på publiseringssiden min som jeg ikke har fått til å funke, eller det er kanskje jeg som ikke skjønner hvordan man leser den … det ser ut som om den legger til klikkene på bestillingsiden som er linket på Facebook og LinkedIn og noen andre steder, men tallet lyver … jeg tror i hvert fall det … ha, det vil jo vise seg på overskuddsutbetalingen».
– «Blir det julebonus i år, også?»
– «Det gjør det», smilte jeg.
– «Jeg har en greie med Sykehusklovnene som jeg har lyst til å følge opp, og så har jeg stor respekt for arbeidet til Kirkens Bymisjon … kanskje jeg splitter eller legger ut poll som leserne kan bestemme … hmm».
– «Hva er det vanskeligste med å skrive bok?»
– «Bli ferdig», svarte jeg kort.
– «Eller si til seg selv at den er ferdig … når man opplever de tingene som jeg opplever så skjer det noe hele tiden, nye mennesker betyr nye innspill …»
– «Da kan det jo bli en oppfølger?»
– «Kanskje … tror det … jeg vurderer å samle en del av inntrykkene og referatene fra jobbsøkeres møter med bemanningsbransjen og hodejegere og selvfølgelig en del av personalfolkene der ute, hvordan de opplever prosessen og menneskene og hele pakka … jeg sitter med en del spennende råmateriale som bare venter på å bli … hvordan skal jeg si det, satt i system».
– «Men du», avsluttet hun og lot fingrene leke med glidelåsen i skinnjakka, trakk den litt ned og deretter helt opp til haken før hun strakk seg bakover på benken, snudde ansiktet mot vinden og lukket øynene som for å skjerpe de andre sansene.
– «Skal vi trekke inn … ta en kaffe, eller noe … begynner å bli kaldt».
– «Kaffe», nikket jeg.
– «Og en pistasjbolle …»

Teksten er satt sammen og transkribert av Malin (18), fremtidig journalist. Hele teksten publiseres på skolens intranett, og vil etterpubliseres.

Boken min bestiller du ved å klikke her


.

Relaterte tekster:
Påskeportrettet – Morten Besshø
Intervju med en gretten gammel gubbe

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s