Måned: november 2014

Black Friday

Jeg fikk spørsmål fra en jente som lurte på om jeg var med på Black Friday, jeg ble litt usikker på hva hun mente, om det var en hemmelig forening eller et eller annet lukket arrangement.
Min uvitenhet forteller kanskje litt om mine egne handlevaner.

Black Friday er en årlig handledag med mange tilbud, det kommer fra USA og Canada og finner sted dagen etter Thanksgiving. Dagen er tradisjonelt begynnelsen på julehandelen hvor mange utsalgssteder åpner så tidlig som mulig og tilbyr en rekke salgsvarer som ofte er begrenset i antall eller tidsrom. Navnet oppsto i Philadelphia hvor det i utgangspunktet ble brukt til å beskrive den tunge og forstyrrende trafikken som ville oppstå dagen etter Thanksgiving, begrepet ble først brukt i 1966 og spredte seg til andre steder på midten av syttitallet.

Det har også blitt hevdet at «Black Friday» beskriver at handelen på denne dagen bidrar til at mange butikker igjen går med overskudd og dermed går fra røde tall til svarte tall i regnskapet. Dagen er også en viktig indikator på hvordan julehandelen kommer til å bli ved at den fungerer som et barometer på folks vilje til å bruke penger.
OK.
Da vet jeg det.
Du visste det kanskje fra før.

Her er boken for seriøse jobbsøkere som vet at jobbsøkerprosesser inkluderer mer enn en søknad på en side og en CV på to og at det går an å forberede seg på å snakke om viktigere ting enn sine dårlige sider på et intervju.

Her er boken for deg som er lei akademisk pjatt fra «veiledere» som ikke kjenner mekanismene i det virkelige arbeidslivet eller dynamikk i kollegiale relasjoner, de som tror det er mulig å pugge seg til en formel for hvordan man kan «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben …

Jeg treffer menneskene fra alle sidene av bordet, og har samlet en del innspill som kan motivere deg mot ny jobb, – legitimert av lang erfaring som rekrutteringsrådgiver og karriereveileder.
Dette er en bok som tar seriøse jobbsøkere på alvor.


Black Friday: 35% (kupongkode WQT32)
– jeg var litt sent ute med å publisere denne, så da strekker jeg den fram til 3. desember …
Klikk på coverbildet for å komme til bestillingsiden

Du får THE CURE med den ultimate fredagslåta.

Med hånda på hjertet

Mitt beste tips når det kommer til alt som handler om arbeidsliv og karriere og liv og død og krig og fred og sånt er å være seg selv.
Så enkelt er det.
Så enkelt og så vanskelig og du kan spørre hvorfor det egentlig er så vanskelig, svaret vil ha en sammenheng med alt og alle som er rundt deg.
Det handler ikke lenger om deg, og det er da det blir vanskelig.
Skjønner?

Du er født som en original hvor personlighet, feil, kvaliteter og adferd og alt som gjør deg til et helt menneske blir påvirket av alt og alle som er rundt deg. Du tar til deg noe og kvitter deg med noe annet, du skjønner forhåpentligvis ganske fort at du ikke kan ha med deg mer enn du klarer å bære med mindre du skal gå turen flere ganger og det kan du ikke.

Du forsøker å tro at det handler om å tilpasse seg, noe som mennesker har gjort i alle år, men i dag så handler det stort sett om å tilpasse seg til helt andre ting enn dette som var viktig for våre forfedre. Sånn sett kan man si at man forandrer seg i forhold til ytre verdier og det er dette som kan være med på å påvirke din egen originalitet i feil retning.

Jeg treffer en del mennesker som får et spørsmål som kan ligne på «hvem er du» hvor svaret pleier å være sammenfallende med noe som kan ligne på «hvem vil du jeg skal være».
Det blir feil.
Det finnes noen som klarer å leve på denne måten, verden blir mindre og mindre og derfor blir det lettere for alle andre å se dem, – de som ikke «er» men de som «forsøker å være».

Når et selskap snakker om «employer branding» og et menneske snakker om «personlig merkevarebygging» så handler det egentlig ikke om noe annet enn et behov for å tiltrekke seg likesinnede, som en stamme eller en kultur eller nesten som en religion om du vil strekke den så langt. Det er derfor jeg syns det er viktig at man gir et riktig svar på spørsmålet som handler om hvem du er, også med visshet om at vedkommende ønsker å være noe annet fordi man har latt seg påvirke av alt og alle og har et håp om å finne veien tilbake.

Selskap som klarer å tiltrekke seg riktige mennesker gjør det litt bedre enn de som ikke klarer å gjøre det.
Mennesker som klarer å eie sin egen personlige merkevare har en tendens til å lykkes, verdenshistorien er full av referanser til de som senere blir en mal for de som ønsker å kopiere.

Jeg treffer en del mennesker som er så redd for å si noe feil eller gjøre noe galt at de foretrekker å bli sittende i ro og holde kjeft.
Det er så bortkastet.
Jeg har en greie som underbygges av tillit, troverdighet, takt og tone som får noen av dem til å se på seg selv og se den som de egentlig er, det er bare det at vi har konstruert en verden hvor alt skal være falsifiserbart og dokumentert og gjerne underbygget av en jævla prosessbeskrivelse hvor sistnevnte er konstruert av de som ønsker å tjene penger på kopieringstjenestene sine. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke vet hva denne «greia» er, men ved nærmere ettertanke så vet jeg innerst inne at hånda mi ligger utenpå det.
Skjønner du?
Jeg snakker om hjertet.

Hvis du er deg selv så vil du tiltrekke deg likesinnede, du vil tilhøre en stamme eller en kultur eller en religion hvis du vil strekke den så langt.
Alternativet er at du treffer de som er like falske som deg. Det finnes sikkert en rekke andre alternativer, det spiller ingen rolle om katten er svart eller brun bare den fanger mus.

Hvis du er deg selv, så vil du aldri tvile på hva du skal si. Tenk deg så deilig det er å være i et jobbintervju og ha alle svarene klare, du slipper å forberede deg med å lese tåpelige tekster fra «eksperter» og «veiledere» som messer om hvordan du skal «vinne» intervjuet og denne patetiske «konkurransen» om drømmejobben.
Ser du ironien i dette?
De som ikke gjør det, kan slenge seg i veggen.

Hvis du er deg selv, så vil du være trygg. Du er faktisk så trygg at du lettere blir kjent med dine eventuelle begrensninger, noe som medfører at det er lettere for deg å be om hjelp, bare pass på at du klarer å holde deg til de som faktisk vil og kan hjelpe deg og ikke bruker deg og ditt som en brikke når de forherliger sin egen virksomhet.
Det er ikke lett.
Det vet jeg ganske mye om, jeg treffer dem ganske ofte …

Hvis du ikke klarer å være deg selv og hele tiden forsøker å tilpasse deg, det er jo så mange som mener at man skal være så jævla tilpasningsdyktig at man nesten blir fristet til å tro på dem, så ender du opp som alle de som detter mellom det som finnes av stoler og mister det lille som du har forsøkt å konstruere av troverdighet, tillit, takt og tone.

Jeg skal ikke oppfordre deg til å bruke helgen til å tenke over hvem du er og om dette er den virkelige deg.
Jeg skal i hvert fall ikke oppfordre deg til å sparre med alt og alle, men jeg har likevel lyst til å oppfordre deg til å legge hånda på hjertet og lytte etter noe annet enn hjerteslag.
God helg, liksom …

Dere som var på utgivelsesfesten til den ultimate jobbsøkerboken husker denne teksten fremført av den smellvakre Malika – som for øvrig har bursdag i dag, GRATULERER – etterfulgt den gangen som nå av nesten like vakre toner fra J Fire & Dan Perkins – her får du «HUMAN NATURE»

Som man roper i skogen får man kongler i munnen

Jeg traff en hyggelig kar her om dagen, vi hadde snakket med hverandre før på telefon, en kort introduksjon som endte i en invitasjon til et møte hvor vi kunne treffe hverandre på ordentlig og ta på hverandre i virkeligheten. Jeg har jo lagt ut noen signaler og følere i nettverket mitt om at jeg ser etter nye lekekamerater, som man roper i skogen får man kongler i munnen, og dette skulle vise seg å bli noe som lignet.

Det begynte bra, det er jo ofte sånn det blir når mennesker møter mennesker i en setting som denne, god kaffe og gode stoler selv om det ikke var hans fortjeneste siden han hadde leid seg inn på et hotell for anledningen.
Han hadde fortalt at de ville kjøpe Karriereverkstedet, innlemme det i sitt verdensomspennende nettverk og lansere et helt nytt konsept, unikt og nyskapende og det var ikke måte på hvor bra det skulle bli, på dette tidspunktet hadde han for lengst reist seg opp fra den gode stolen og begynt å tegne på tavla, det ble en del armer i bevegelse og mye blablablabla som det ofte blir i sånne settinger, jeg innrømmer at jeg for lengst hadde kjent smaken av kongler når han beskrev prosessene sine med formler og grafer og metodikk som de andre bare kunne drømme om. Markedet ligger der og venter, de venter på de beste kandidatene og de kommer fra Karriereverkstedet.

Jeg hadde nettopp fått påfyll i kaffen fra en søt dame som jobbet på hotellet og valgte å konsentrere meg mest om denne, kaffen mener jeg, damen forsvant like raskt som hun kom, bildet på netthinnen varte lenger enn hennes tilstedeværelse men nok om det, jeg satt i ro og nippet til kaffen og dette ble antageligvis tolket som om jeg var veldig interessert i å høre på fortsettelsen. Jeg tenkte på en svensk fyr på TV som jeg ikke husket navnet på, har glemt å nevne at det var en svenske som sto foran meg og snakket selv om det ikke betyr noe for denne teksten, han var fremdeles høy på moduler og analyser og dette som handlet om markedet som fremdeles lå og ventet på de beste kandidatene som skulle komme fra Karriereverkstedet og nå hadde han omsider kommet til konklusjonen som handlet om å tilby de beste rekrutteringsprossessene som finnes i markedet, de som ikke fantes i dag men som lå i det flotte verktøyet som selskapet hans hadde utviklet og som markedet lå og ventet på.

Han hadde akkurat satt seg i det jeg spurte om hvordan de gikk fram for å få tak i kandidatene, jeg valgte bevisst å unnlate å si de beste kandidatene, han så på meg over kanten på kaffekoppen, tok en slurk og så begynte han å nikke med hodet som om det var denne kaffesmaken som fikk han til å føle seg litt bedre.
Kanskje det var det, for alt jeg vet.
Det var nok ikke så vel, han kunne fortelle at kandidatene var som før, la til at det ikke var så mye å gjøre med dem, men når de hadde kommet seg gjennom verktøyene deres og blitt analysert og kvalitetssikret så var dette kandidater som markedet lå og ventet på, de beste, og de skulle komme fra Karriereverkstedet.
– «Selvfølgelig», nikket jeg.
– «Så», avsluttet han og klappet i hendene, han forventet kanskje at jeg skulle gjøre det samme, men det gjorde jeg ikke.
– «Frågor?»
Jeg lot som om jeg tok en slurk av kaffekoppen som var tom for lenge siden , forsøkte å komme på noe å si uten at jeg klarte det.
– «Nå vet vi om hverandre», begynte jeg omsider, satt fra meg den tomme kaffekoppen og la ansiktet i en sånn mine som skulle forestille at jeg var fornøyd.
Jeg er ikke så flink til å sparke folk som ligger nede, og la til at jeg måtte hjem og tenke litt.
Det var nesten så jeg forventet at han skulle spørre hva det var å tenke på, men det gjorde han ikke.
Det var bra.
Jeg skulle til å gi poeng for den, men i det samme sa han at jeg ikke måtte tenke så lenge. Verktøyene er varme og klare for markedet som bare ligger der og venter på rekrutteringsprossessene som inneholder de beste kandidatene og de bør selvfølgelig komme fra Karriereverkstedet. Jeg nikket og så ble det litt mer sånn blablablabla som det ofte blir i slutten av møter.

Fem minutter senere hadde jeg fått mer kaffe i resepsjonen, jeg hadde satt meg ned i en god sofa for å sjekke noen ubesvarte anrop og meldinger, valgte å ringe tilbake til en av dem som kunne fortelle om en spennende mulighet som burde være midt i blinken for en som meg.
Jeg ba han fortelle.
Nei.
Du må komme til oss, så skal du få vite mer.
Jeg tror han ble sur når jeg sa at det kunne være det samme, jeg hørte en slags mumling i det jeg avsluttet samtalen og ble sittende med en god kopp kaffe mens jeg forsøkte å ikke stirre for lenge på damen som jobbet her, det var ikke så enkelt, hun var liksom over alt.

Jeg får en del tilbakemeldinger fra flinke folk som bekrefter hvordan bemanningsbransjen ødelegger kandidatmarkedet med dårlige stillingsannonser som ikke har rot i virkeligheten og misbruk av kandidatenes tid og tillit med ansatte som ikke vet hva de snakker om. Jeg syns det er ganske utrolig at det finnes så mange som ikke skjønner hvem de egentlig bør vise seg fram for, og kom til å tenke på hvordan det hadde blitt oppfattet hvis en seriøs jobbsøker tok kontakt med en «rådgiver» eller «konsulent» i bemanningsbransjen for å fortelle om sin unike kompetanse, fortell fortell, men du svarer at det er nok ikke så enkelt, det er jo jeg som har denne kompetansen og da må du ta deg kvalitetstid for å få et møte med meg, her får du en spesiell sjanse og det er opp til deg og ditt selskap å vise om jeg går via dere eller noen andre.
Ha, det er hva jeg kaller en åpen henvendelse.
Kanskje noen av dere som sitter og leser dette tar utfordringen, sjansen er stor for at mottakeren ikke vil skjønne hva du kan uansett, men det spiller jo ingen rolle om du driter i buksa så lenge jakka passer …

Her får du CHAKA KHAN med «Ain’t Nobody»


.

Anbefalte tekster:
Pass på hodet ditt
Hunter and the Hunted

Ordinary People

Når man jobber med sånne ting som jeg jobber med, så blir det til at man følger litt ekstra med på det meste som handler om arbeidsliv og karriere. Det blir som de fleste andre bransjer, jeg er sikker på at en snekker som er glad i faget sitt liker fagstoff om planker og spiker og skruer i forskjellige størrelser.

Jeg jobber med mennesker i bevegelse.
Jeg jobber med å skape nye opplevelser og gode referanser, men noen ganger kommer man til et punkt hvor man opplever en dominans fra de som snakker mer enn andre.
Sånn er det over alt.
Noen ganger blir jeg litt lei av å høre på den samme messingen, akkurat på den samme måten som det sikkert finnes noen som er lei av meg og mitt bortsett fra at jeg ikke pusher i noen retninger. Jeg forsøker i stedet å gå mot strømmen når jeg forteller at det ikke er så mye som skiller mellom «riktig» eller galt», noe som egentlig ikke er noe annet enn definisjoner fra de som forherliger seg selv og egne opplevelser og referanser.
Ikke alle, for all del.
Men mange.
Litt for mange.
Jeg er litt lei av de som sender internkommunikasjon gjennom sosiale medier og de som hele tiden må fortelle hvor de er og hva de gjør og hvor de har tenkt seg, noe som kan være fint for deres likesinnede men ikke ut i et åpent nettverk. Noen vil sikkert mene at det er fint for «sånne som meg» for å kunne se hvem som beveger seg hvor, men av og til kan det bli litt for mye fra de samme menneskene.
Jeg har for lengst begynt å sile.
Jeg har for lengst satt dem på «pause».
Jeg har krympet nettverket mitt for å gi plass til nye opplevelser og gode referanser fra de som kanskje ikke tar så mye plass, men som heller ikke ser behovet for å gjøre det.

Jeg fikk et spørsmål fra en jente her om dagen som lurte på om jeg hele tiden er «på» og hvordan jeg konsumerer informasjonen. Jeg syns det er et godt spørsmål, hun fulgte opp med å spørre om det er disse menneskene jeg favoriserer foran de som ikke er så opptatt av sånne ting.
Jeg svarte nei.
Jeg la til at jeg favoriserer de som ikke gjør det, også med visshet om at det ikke handler om å favorisere det ene foran det andre, men jeg syns det er … la meg bruke begrepet «befriende» at det fortsatt finnes flinke folk som lever her og nå og som har det bra der de er og som ikke ser behov for å la se påvirke til nye opplevelser eller gode referanser.
De som vet hvem de er.
De som vet hvor de er.
De som vet hvorfor de går på jobb og som ikke trenger å fortelle det til alle andre.
De som har lyst til å gjøre jobben sin i fred.

Jeg fortalte at jeg ser en del av de som rett og slett bruker seg opp, de som gir inntrykk av å være så varme i trøya at de har brukt opp alle vitsene og historiene, bildene og ikke minst gleden ved å være der de er.
De forteller at de slutter å synes og må ut for å bli sett av andre.
De forteller med egne ord at de tar plassene til de andre brikkene, de som står ved siden av brettet og venter på at terningen skal vise nok prikker til at de kan få bli med på spillet.

Jeg liker som nevnt ikke å «favorisere», det handler ikke om det, men jeg liker å se de som fortsatt tar med seg papiravisen i kantina klokka halv tolv og som ønsker å ha alenetid med en brødskive og sudoku, de som har vett på å gå hjem to minutter på fire for å rekke en t-bane som tilrettelegger for at de kanskje kan få tjue minutter ekstra for å leve med seg selv og sitt.
Jeg liker de som bare «er» og som hverken trenger å snakke så høyt eller skrive så mange ord på Facebook eller Twitter for å vise at de finnes, de som klarer å spise brødskiva uten at de trenger å ta bilde av den.
Jeg liker de som klarer å fortelle at de jobber med tall i stedet for å dokumentere seg selv med en tittel eller en utdannelse som oppfattes som god og helst litt bedre.
Jeg liker de som viser at de trives i jobben sin og som vet at det er det som gjør dem flinke, de som vet at det ikke trenger å bety at man må høre på de som forteller at tiden vil komme for å bevege seg videre mot nye opplevelser og referanser.

Jeg liker dette vanlige mennesket som er i ferd med å bli uvanlig, og derfor fikk jeg lyst til å dedikere en tekst til de som kjenner seg igjen i noe av dette og som ikke trigges av opplevelser og referanser for å bli favorisert i rollen som historiefortellere.


Du får MACKENZIE JOHNSON med «Ordinary People»