Det holder ikke å bare vise at du blør

Jeg har irritert på meg et kvinnemenneske som ikke liker at jeg har lagt skylden på henne selv i en jobbsøkerprosess som har fått henne til å grine i mediene, hun føler seg dårlig behandlet, det er urettferdig og så kommer en del av disse tvangstankene med valgte sannheter som konkluderer søkersamlingen hennes. Bare sånn for orden skyld, så hadde ikke jeg noe med denne jobbsøkerprosessen å gjøre.
Det var et innlegg på en eller annen nettavis.

Jeg tror det ikke er så veldig langt unna sannheten at de fleste jobbsøkere som griner i mediene har en utfordring når det kommer til dette som handler om forankring.
Eller manglende sådan.
Det handler om å ta eierskap i sin egen prosess, og det inkluderer noe som enkelte oppfatter som en selvfølge mens andre oppfatter det som vanskelig, sistnevnte er kanskje de som henger seg opp i de som tror det finnes formler for hvordan man kan «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.
De glemmer å være seg selv og presentere seg som seg selv.
På godt og vondt.
De vet ikke at alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv.
De vet ikke at det som kan være «riktig» på et sted kan være «feil» på et annet.

Teksten hennes bekreftet at hun var en av de som sendte søknader i hytt og vær, hun satt og glante på stillingsportaler og ventet på at noen skulle punche inn noen tegn som passet med noe av det som noen hadde punchet inn på vitnemålet hennes.
Jeg er kvalifisert, men ingen vil snakke med meg.
Jeg la til noen ord om viktigheten av hvordan man presenterer seg, om hvem man presenterer seg for og selvfølgelig innholdet i historien hennes, hvem hva hvor, og så gikk det ikke lang tid før hun la inn en kommentar hvor jeg kunne lese at dette hadde jeg ikke peiling på, ikke bry deg, hun fikk faktisk noen likerklikk for den kommentaren, ikke så mange som jeg fikk på min kommentar men det betyr ingenting for denne teksten.
Det var viktigere for henne å få det ut.
Hvis det er terapi for henne, så for all del.
Du skal ikke se bort i fra at hun ender opp i en praksisplass på et NAV-kontor …
Åtte uker med brev- og besøksforbud.

Jeg vet at jeg oppfattes som rimelig pragmatisk, men jeg påstår at du alltid vil risikere å støte på noen som du oppfatter som dårlig i jobben sin eller til og med noen som oppfatter jobben sin på en litt annen måte enn hvordan du oppfatter den.
Uansett hvor du beveger deg.
Sånn er det bare.
Lev videre.
Min verden er full av dem, mennesker som forteller hvor kult det er å jobbe med mennesker og sånt men som burde gjort noe helt annet uten at jeg kan komme på hva.
Samle på glansbilder, kanskje.

puzzle1

Jeg opplevde en greie ved pølsedisken på Narvesen i går kveld, kalde pølser og sånn sennep som har stått så lenge at det bare er oransje slim som renner ut, selv om jeg ristet, dette var ikke akkurat noe som jeg hadde lyst på i utgangspunktet og definitivt ikke når det ble som det ble, men av og til befinner man seg i en situasjon hvor man må improvisere.

Improvisasjon kommer for øvrig fra det italienske språket og betyr «uventet», det vil si at man gjør noe her og nå som hverken er forberedt eller planlagt i manus. Jeg digger de som skjønner hva det går ut på, de som ser verdien av «kunstnerisk frihet» for å komme seg ut av en situasjon eller gjennom en situasjon.
Nok om det.
Fikk bare lyst til å legge inn en kort forklaring med tanke på alle de som ikke tør å si noe av frykt for å si noe galt og alle de som ikke klarer å løfte på rævva uten å sjekke en jævla app.

Jeg kunne ha tatt med meg pølsa ut og lagt den i søplekassa, gått hjem og spyttet ut noen linjer på sosiale medier for å vise alle «vennene» mine at jeg … at jeg hva?
Det hadde sikkert kommet noen smilefjes og rosa hjerter, sikkert en del formaninger fra de som mener at man får som fortjent når man kjøper pølse på Narvesen og sikkert en del andre kommentarer som ligner.
Noen hadde sikkert slengt dritt om de som jobber der, også.
Flere smilefjes og rosa hjerter.
Jeg kunne sendt en klage til Narvesen, helst med kopi til VG, forventet gratis pølse og cola og high five fra alle de som mener at de fikk som fortjent. Jeg valgte i stedet å si fra til jenta bak disken, selv om det ikke var noen andre kunder i butikken som jeg kunne vise meg fram for, se på meg, her er en fyr som ikke lar seg kødde med.
Jenta bak disken kunne sikkert gitt meg pengene tilbake og sagt noen gloser i hodet sitt før hun tok en selfie med påbroderte linjer på sosiale medier for å vise venninnene sine hvor tøff hun er som kommer seg gjennom drittjobben sin. Hun kunne sagt noe om stengetiden som nærmet seg, to minutter faktisk, funnet på en eller annen bortforklaring eller begynt å grine eller hva som helst.
Det skjedde ikke.
Hun sa det som det var, fulgte opp med å spørre hvor sulten jeg var og om det var greit med tre boller uten rosin, tre boller som sikkert hadde blitt kastet uansett, men det er ikke poenget.
Vi løste det.
Vi to.
Bollene var forresten veldig gode. Jeg ga den ene til en sliten fyr som satt utenfor med trekkspill, det virket som om han også syns de smakte godt selv om han ikke hadde hørt historien bak.

Jeg syns det er trist at vi har konstruert et samfunn hvor det ikke går an å si noe eller gjøre noe før en eller annen vil vri og vende hvis det ikke rimer med eget bilde, plukke litt og smøre på og trekke fra og legge til der det passer og som regel passer det ganske bra i følge dem selv, spesielt hvis det kan føre til egen vinning og noen smilefjes og rosa hjerter.
Hvis jeg griner i mediene, så vil noen omsider se meg.
Grøss.

Vi må få det fram og lufte det.
Vi må snakke om det.
Vi må skape debatt og rette søkelyset på de ansvarlige.
Vi må gi saken et ansikt.
Vi konstruerer så mye svada at det ender opp med at fler og fler tror at det er sånn det er og sånn det skal være og så gjør vi ikke så mye mer enn å gjøre det mye vanskeligere for oss selv.

Jeg syns synd på de som vokser opp i dag og som ikke får høre at det går an å børste bort møkka og reise seg opp når man tryner, de som aldri har truffet en som kan blåse på skrubbsåret og si at det går over.

Jeg vet ikke hvor det ble av kvinnemennesket som fikk meg i vrangstrupen.
Kanskje det hjalp å harke litt, stikke fingern i halsen og få det ut.
Nesten som terapi, liksom.
Jeg savner henne ikke, det er ikke det, men jeg kom til å tenke på hvordan det må føles hvis noen ansetter deg på sånne premisser, kanskje det ligner på kvotering men det betyr ingenting for denne teksten.
Budskapet er at det er du selv som må ta ansvar for deg selv og ditt, her og nå, improvisere litt og til og med legge til noen kunstneriske friheter.
Det er livet.
Slutt å lev livet gjennom andre, legg fra deg manuset som er skrevet av folk du ikke kjenner og som heller ikke kjenner deg eller vil kjenne deg, lik det eller ikke.
Det holder ikke å bare vise at du blør.

5 comments

  1. I vårt samfunn med koz og klemz og rosa hjerter, vil alle synes, alle vil ha sympati og alle vil ha noen som brøyter veien for en. Og alt skal være gratis. Av og til, men bare av og til, savner jeg de sure gamle gubbene som satt nattetider og skrev sure, sinte brev til avisenes leserspalter for å synes, få ut frustrasjonen og tro på at de forandret sin verden en liten smule.

    Lik

    1. Savner en gammel dame som bodde i tredje etasje i gården hvor jeg vokste opp, jeg visste ikke den gang at det ville komme en tid hvor jeg savnet henne, men hun var en som turde å si fra :)

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s