Mirror Man

Jeg traff en jente her om dagen som lurte på hvordan jeg følte det når jeg sitter på den andre siden av bordet i en intervjusituasjon, når det er jeg som sitter i kandidatstolen, hun lurte på om jeg satt og vurderte vedkommende som intervjuet meg, hvordan jeg reagerte på tåpelige spørsmål og sånne ting.
Nei, svarte jeg kort.
Jeg gjør ikke det, men jeg valgte å legge til at jeg syns spørsmål om dårlige sider er ganske tåpelig, det er ikke sånne ting man bør gå rundt og gruble på. Jeg oppfatter riktignok dette spørsmålet som en refleksjonsindikator, men det hender at jeg treffer de som er veldig opptatt av å få svar på alle de tjue forhåndsdefinerte spørsmålene som står på intervjuspørreskjemaet sitt, de som har mer fokus på å stille egne spørsmål enn å lytte til svar. Det er heller ikke så lett å vite hva som er forventet når noen spør «hvem er du» eller «fortell om deg selv», men jeg pleier å kjøre den varianten som jeg formidler på disse sidene, på foredrag og ikke minst i jobbsøkerboken min, den som forteller en kort historie som er forankret i personlighet og motivasjon. Men, for det er alltid et «men», jeg innrømmer at jeg ikke har så mye til overs for de som signaliserer at de er mer opptatt av «prosessen» enn resultatet, de som egentlig ikke vet hva som skal til for at mennesker skal funke med andre mennesker og som gjør mye rart og gjerne litt ekstra for å dekke over at de ikke skjønner noe av dette. Jeg pleier egentlig ikke å tenke så mye på situasjonen som jeg befinner meg i, den er som regel valgt av meg selv og det handler stort sett om å være seg selv og si det man mener og så får det bli som det blir.

Det er ikke så lenge siden jeg hadde et skikkelig dårlig intervju i rollen som kandidat.
Det var helt rævva, for å si det mildt.
Det værste er at det var min egen feil, noen syns det kan være vanskelig å innrømme akkurat det, men dette var definitivt min feil. Jeg var ikke forberedt, eller det blir en litt feil måte å si det på, men jeg hadde satt meg i en situasjon som resulterte i at jeg ikke sto i rollen som den beste meg. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det ditt eget ansvar som seriøs jobbsøker å stå i denne rollen.

Vi kan ikke klage på omgivelsene og omstendighetene.
Nå er vi her og det er nå det gjelder.

God kontroll handler om hvor godt vi står i egen rolle.
God kontroll handler om å eie initiativet og vinne det tilbake hvis det mistes.

Samspillet mellom en god historieforteller og sosial innlevelse skaper åpninger.
Det handler om å sette sjansene.

Jeg hadde blitt kontaktet til en stilling som virkelig traff en del av nervene mine. Det skulle bli et telefonmøte med en dame fra UK, vi hadde først avtalt en fredag ettermiddag men fire dager tidligere dukket det opp en tekstmelding hvor hun spurte om det var mulig å fremskynde møtet.
Helt greit.
Dette var som nevnt en stilling og et selskap som traff en del av nervene mine, jeg gledet meg skikkelig og var kanskje litt høy på meg selv og da er det ikke måte på hva man kan få til, jeg sendte OK tilbake og så gikk det ikke lang tid før hun ringte, det ble litt sånn fram og tilbake som det ofte gjør og før jeg visste ordet av det så var vi i gang.
Why not, liksom.
Big mistake.
Jeg gikk ned i kjelleren, ikke sånn mentalt, i hvert fall ikke før en stund etterpå, men jeg gikk ned i kjelleren hvor jeg kunne snakke uforstyrret siden det var litt liv i huset med venner av barna på besøk, satt meg i sofaen og merket ganske raskt at kroppen ikke var som den skulle, jeg hadde hanglet en stund og bare ventet på at ett eller annet skulle slippe taket, rive seg løs og løpe fritt.
Det var det som skjedde.

Vi snakket en evighet.
Vi gjorde ikke det, men det føltes sånn.
Vi snakket sammen i litt over tretti minutter, men jeg var klar for å legge meg ned å dø av utmattelse.
Vi snakket om mye, men jeg visste ikke om hva, jeg tror ikke en gang at jeg visste hvorfor jeg sa det jeg trodde jeg hadde sagt, visste ikke om jeg hadde sagt noe fornuftig som lignet på ord og setninger som pleier å komme av seg selv når jeg er meg selv. Hodet var stort og tungt, nesa rant og halsen var tett, det knøyt seg i maven og alt som hadde vært så riktig ble plutselig helt feil. Det er selvfølgelig en veldig feil måte å si det på, men feil kan noen ganger føles riktig.
Dama var blid, takket for tiden og sa at det var en god prat.
Selv takk.
Litt senere kom tankene, de hadde antageligvis vært der hele tiden gjennom samtalen, ligget som en seig tåke som gjorde det vanskelig å finne de riktige ordene og setningene, tankene og planene og hvordan jeg hadde tenk å bidra til at sjappa skulle bli enda bedre.

Jeg treffer en del mennesker som tror det er viktig å henge seg så tett på jobbsøkerprosessen at det bikker helt over, sånne som ikke klarer å leve uten regelmessige statusoppdateringer og kontinuerlige tilbakemeldinger, noen av dem får seg til og med til å spørre mot slutten av selve intervjuet hvordan det gikk, som om rollespillet er over og nå kan de slippe ut luften som gjør dem så oppblåste.
Det er fint å spørre, er det noen som sier.
Det vitner om interesse og engasjement.
Nei, sier jeg.
Det er ikke i denne fasen de bestemmer seg.
Det er ikke i denne fasen de lar seg påvirke til å forandre på det som er gjort. Det finnes sikkert noen som gjør det, men det sier seg selv at det er mennesker som kanskje burde gjøre noe annet.
Spist er spist.
Spydd er spydd.
Det hender at jeg leser «karrieretips» fra noen som mener at du skal ringe tilbake, du har vært i det dype svarte hullet og tenkt og grublet og lagd mange tvangstanker og vrangforestillinger om hva som gikk galt i stedet for å innse at det ikke er opp til deg å vurdere hva de oppfatter som riktig. Jeg har lest om bransjekollegaer som sier at du skal si fra hvis du mener at det ikke gikk så bra som du hadde håpet på, finne på noe, kanskje til og med si noe som du vet innerst inne ikke er sant eller at du egentlig hadde forberedt noe annet.
Er det mulig, liksom.
Ja, alt er mulig når man snakker om ting man ikke har peiling på.
Det handler jo om å «vinne» intervjuet» og «konkurransen» om drømmejobben og da er alt tillatt.
Grøss.

Jeg gikk i dvale.
Jeg burde ha gjort det for lenge siden, men nå var det ikke annet å gjøre.
Det har gått to uker, og jeg har fått dommen. Jeg fikk den riktignok ikke fra henne, men som en samlemail til likesinnede, noe som påvirker det gode inntrykket jeg hadde av henne.

The quality of candidates for this positions were particularly high and we regret to inform you, we will not be progressing your application any further for this particular role as there were others whose skills and experience matched our requirements more closely.

Det sto noe foran og bak også, men det betyr ikke så mye for denne teksten.
Det ble ikke meg.
Det betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke er bra nok, men det kan bety at de mener at det finnes noen som er bedre enn meg til å utføre de oppgavene som ligger i denne konkrete stillingen, de var i hvert fall bedre enn meg til å formidle det og det er faktisk det eneste som betyr noe.
Jeg klarte ikke stå i rollen som meg selv.
Jeg kan ikke skylde på noe annet.

De som trykker boken min har for øvrig en kampanje som tilbyr fri frakt.
Les mer her
.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s