Referanser i glass og ramme

Jeg traff en dame her om dagen som rett og slett så for jævlig ut. Jeg kjenner henne såpass godt at jeg sa det til henne, og fikk høre at hun hadde vært med i en trafikkulykke.
– «Satt og døste på trikken, hørte på den nye skiva til Broods og så smalt det … bussen braste inn i trikken … poff, der våkna jeg, liksom … selv om jeg trodde jeg skulle daue … jeg fikk høre etterpå at den hadde svingt unna for en politibil som kom bak med blålys, men der kom trikken … og der satt jeg … ha ha … snakk om å være på feil sted …»
– «Tilfeldigheter og omstendigheter», smilte jeg.
– «Akkurat … jeg tenkte på det samme, noe som du skrev om i en artikkel på sidene dine en gang … det er jo ikke sånne ting man går rundt og tenker på sånn ellers … i hvert fall ikke før man er der … men greia er at jeg hadde vært på jobbintervju … ha ha, dette vil du like … input til en ny artikkel, liksom … jeg hadde vært på et jobbintervju, egentlig et skikkelig dårlig jobbintervju med prototypen på noen av de som du skriver om når du lurer på hva som har skjedd med bemanningsbransjen … ung og søt og veldig pen i tøyet med jakke og skjørt og lekre ben på klaprende hæler, luktet master fra Statene eller UK og sikkert noen tilleggsgreier fra BI … mye emballasje og lite innhold … jeg satt der i en halvtime og svarte på spørsmål som jeg likesågodt kunne fått på mail … ja nei og ja og ja … jeg forsøkte å skyte inn litt relevant tilleggsinfo, men det skulle vi ikke ha noe av … takk, men nei takk, liksom … det var nesten som et kryssforhør hvor hun var mer opptatt av å stille spørsmålene fra intervjuskjemaet sitt enn å se meg i øya … jenta gjorde sikkert bare som hun hadde fått beskjed om, noe annet skulle jo tatt seg ut, men det som skjedde var at hun sa at hun skulle sende CV til kunden sin dagen etter og at det var veldig viktig at jeg fikk sendt over navn og nummer på noen ledere så fort som mulig … hun kunne fått det fra meg med en gang i møtet, for all del, men hun var veldig opptatt av at dette måtte hun få på mail … tenkte ikke så mye på det … greit for meg, liksom … men så, nå skal du høre … jeg ringte henne i går ettermiddag for å følge opp, ganske spennende jobb, ikke sant … ikke hennes, men den som jeg hadde søkt på … vet du hva hun sa?»
– «Eh, nei …»
– «Hun hadde ikke sendt CV».
– «Nei vel?»
– «Hun la ut om systemer og kvalitetssikring og annet … det var liksom ikke måte på … hun hadde ikke hørt fra meg og da kunne hun ikke oversende CV’en min til kunden sin».
– «Hun satt og ventet på referanselisten din?»
– «Ja», smilte hun og slo ut med armene.
– «Nå var det for seint, hun kunne ikke gjøre noe før hun fikk navn og nummer på mail … det værste er at hun sa at hun ikke hadde noen andre kandidater, det er denne greia med alle språkene mine, ikke sant … jeg er ganske unik der … ha ha … takk og god kveld, svarte jeg da … jeg innrømmer at det ikke var det første jeg tenkte på når jeg satt på legevakta med trynet fullt av glass og blod … å, nå må jeg huske på å ringe hun rekrutteringsdama, liksom … tenkte faktisk ikke på henne før noen dager seinere … skjønner jo at det var dumt av meg, men seriøst … har det virkelig blitt sånn at man ikke klarer å gjøre noe som ikke rimer med ramma … at det finnes folk i den bransjen som ikke klarer å vise litt kreativitet og handlingsvilje?»
– «Nja», nølte jeg.
– «Jeg tror feilen ligger i at det har vært litt for mange cowboyer og apekatter i denne bransjen som har ødelagt for de som har andre hensikter enn å tjene raske penger … kvalitetsbegrepet har blitt rimelig utvannet og det bør egentlig handle mer om etikk og moral enn innholdet i en prosess … noen trodde at løsningen var å få inn folk som trives med tvangstrøyer og så har det ballet på seg … poenget er at flinke folk i bransjen får tak i gode referanser gjennom nettverket sitt, jeg er sikker på at du ikke hadde blitt gretten hvis en profesjonell person hadde ringt noen felles bekjente som kan fortelle hvordan vedkommende oppfatter deg … folk som ikke hadde vært forhåndsprogrammert fra deg, for å si det sånn».
– «For all del», nikket hun og fulgte opp med å spørre hvordan jeg jobbet med referanser.
– «Nå må du huske på at jeg som regel jobber bak fram med et rekrutteringsprosjekt», begynte jeg.
– «Når jeg jobber med search så innhentes referansene i startfasen av rekrutteringsprosjektet … jeg kaller det stilltiende informasjonsinnhenting hvor gode kandidater spilles inn som referansetips fra troverdige mennesker … det heter egentlig kildetips, men det går ut på det samme … det er i hvert fall bedre å få status og innspill fra de som vet hva vedkommende jobber med enn mennesker som de så vidt snakker med på julebordet».
– «Ja», smilte hun.
– «Det var egentlig sånn jeg tenkte, også … men på den annen side så tenkte jeg at det var best at hun fikk det som hun ønsket det … jeg er ganske enkel å ha med å gjøre der … ha ha … snakk om å være underdanig, liksom … regner med at hun fikk klapp på skulderen fra sjefen sin for at hun fulgte rutinene, selvfølgelig med egen forventning om tilbakemelding og tommel opp og alt annet som er viktig for de som ikke vet hvordan man skal gjøre jobben sin …»
– «Sikkert», nikket jeg.
– «Selv om han innerst inne er grisegretten for at hun mistet oppdraget … der gikk den bonusen …»
– «Sikkert skuffa», smilte hun tilbake.
– «Men han tar den sikkert igjen på julebordet …»

Det hender at jeg får spørsmål om det finnes regler for hvem man kan kontakte når man kommer til den fasen som handler om referansepersoner, om det er greit å kontakte andre referanser enn det kandidaten selv har oppgitt eller som er avklart med vedkommende. Jeg pleier i den anledning å gjøre jobbsøkere oppmerksom på om de skjønner omfanget av hvordan de ønsker å bli husket, det blir nesten på den samme måten som når man blir googlet.
Ting som ekskluderer deg på et sted kan inkludere deg på et annet.
Det er det overraskende mange som ikke tenker på.
Jeg sier samtidig til de som sitter på den andre siden av bordet, de som skal ansette noen, at de må tenke over hva de ønsker å oppnå med referansesamtalen sin. Noen tar lett på det og har det som en greie i prosessen, ringer vedkommende som står oppgitt i bunnen av en CV – noe som isolert sett er grøss – og får de svarene som er forventet basert på en liste med tolv spørsmål som er utarbeidet av en person som antageligvis oppfattes som smart.

Samtalen bør være relatert til arbeidsforholdet og bidra til relevant informasjon som kan belyse kandidatens egnethet for den aktuelle stillingen med spørsmål som handler om faglige kompetanse, samarbeidsevner, pålitelighet, produktivitet, humør og engasjement og sånne ting. Det er viktig å være klar over at både arbeidsmiljøloven, diskrimineringsloven, likestillingsloven og prinsipper som er utledet av personopplysningsloven setter grenser for hva det kan spørres om. De mest sentrale bestemmelsene fastsetter at arbeidsgiver i forbindelse med ansettelse ikke kan etterspørre helseopplysninger, dog med unntak av opplysninger som oppfattes som «nødvendige» for å kunne utføre stillingens arbeidsoppgaver. Man bør vise skjønn i forhold til dette med å utsette en referanseperson for vanskelige grensespørsmål med hensyn til hva man kan si noe om, men som i alle andre sammenhenger bør man vurdere dette i sammenheng med prinsipper om personvern og forsvarlighet.
– «Men du», fortsatte hun.
– «Vet du hva jeg gjorde?»
– «Fortell …»
– «Jeg ringte kunden deres … ha, snakk om å være på hugget … eller snakk om å bryte reglene, men hvis det virkelig er sånn at det finnes regler så bør de utformes i samarbeid med de som skal være med på spillet … jeg ringte og fortalte hvordan det sto til og hva som hadde skjedd, og jeg skal treffe de på tirsdag … hva gir du meg … han var kjempehyggelig og sa at det var minst fire andre selskaper som jobbet med det samme oppdraget i tillegg til at de hadde tenkt å lyse den ut selv gjennom LinkedIn … han hadde egentlig ikke noe forhold til dette bemanningsselskapet, så han sa det var bra at jeg ringte … hva gir du meg?»

Personal branding is about managing your name in a world of misinformation, disinformation, and semi-permanent Google records.
Going on a date?
Chances are that your «blind» date has Googled your name.
Going to a job interview?
Ditto.

– Tim Ferriss

Jeg er nesten av den oppfatning at dette med referanser er noe som har sklidd ut for lengst, mest fordi det oppfattes som en greie som man skal gjennomføre og ikke som input og bekreftelser eller som dementering. Du har sikkert sett tekster fra «eksperter» og «rådgivere» og andre som lister opp hva som er riktig og galt, tekster som republiseres så ofte at andre blir fristet til å begynne å tro på det. Jeg mener at det blir helt feil når de får det til å virke som om det egentlig handler om at de som skal ansette noen ønsker å få bekreftet at en kandidat snakker sant eller ikke.
En god referansesamtale kan gi nyttig tilleggsinformasjon som ikke kommer fram som en del av en prosess med forhåndsdefinerte spørsmål – det er det mange som ikke tenker på – og noen får seg til og med til å mene at det finnes noen personer som kan oppfattes som «ugyldige referanser», for eksempel venner og familie.
Jeg syns det er tåpelig.
En venn kan gi meg mye mer enn en leder som gjemmer seg på et kontor.
Det er som regel de samme menneskene som mener at referansepersoner er den sikreste kilden til å finne ut om du er den du har gitt deg ut for å være, de som er så dårlig i faget sitt at de åpner for at noen kan lure seg gjennom jobbsøkerprosessen, de samme menneskene som skriver at det er lurt å forberede referansene sine for at de kan hjelpe deg med å «selge» deg inn i «drømmejobben».
Grøss.

Og bare så det er sagt, – du skal aldri oppgi referansepersoner på en CV. Du er den beste til å hjelpe dårlige rekrutteringsmennesker til å bli bedre i jobben sin ved å fortelle dem at referansesamtalen tas til slutt for at de ikke skal bli påvirket av ytre faktorer.
Tenk på den.
Tenk også på hvorfor man som jobbsøker blir bedt om å informere referansepersonene på forhånd, det handler mest om å tilrettelegge telefonsamtalen for de som eventuelt skal ringe.
Tenk på den også, når du først er i gang.
Hvis jeg ringer noen som bør vite noe om deg og vedkommende ikke aner hvem du er, så sier det ganske mye om deg …

Og du, – hvis du likte denne teksten, så er den å finne i jobbsøkerboken min sammen med en rekke andre tips som er utformet på en måte som «eksperter» og «veiledere» bare kan drømme om.
Det handler om å snakke så folk skjønner det, ikke sant?

Den øverste delen av teksten er for øvrig tastet inn i samarbeid med Solveig, og avsluttes med en godbit fra BROODS – her er «Bridges»

2 comments

  1. En fantastisk god tekst, tenker på hvor mange som har så mye å lære av deg og som bør være takknemlig for at du øser ut din solide kunnskap.

    Takk for at du introduserer meg for Broods, dette er et band som jeg gleder meg til å høre mere fra :)

    Klem, HM

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s