Det store klimaspørsmålet

Det er sjelden jeg går i møter med noen som jeg ikke har googlet. Jeg ser heller ingen grunn til å ikke fortelle at jeg gjør det siden jeg er typen som er overrasket over at det fortsatt finnes så mange som hevder at de ikke gjør det og som til og med får seg til å mene at det er respektløst.
Noen av dem er gjerne typen som bare er DER når det kommer til sosiale medier, liksom.
Det finnes også noen som får seg til å si at man skal være forsiktig med å være forutinntatt.
Jeg kaller det noe annet.
Jeg kaller det å være forberedt.

Jeg satt og snakket med en dame i bemanningsbransjen her om dagen, hun ville ha meg inn i en rolle som rekrutteringsansvarlig hos en av kundene sine. Jeg har faren hennes i nettverket mitt og det var han som hadde tipset henne om at jeg muligens var tilgjengelig på arbeidsmarkedet, en greie som litt senere fikk meg til å tenke på om jeg takket ja til et møte på grunn av stillingen eller om det egentlig var på grunn av relasjonen til en god nettverkskontakt.
Nok om det.
Hun beskrev en stilling som kunne vært klippet ut fra mine egne nøkkelkvalifikasjoner.
Kanskje den var det, for alt jeg vet.
Hun slet litt når hun skulle snakke om et punkt som handlet om sterkt fokus på rekrutteringskommunikasjon, men jeg lot den passere siden dette er noe som er ukjent for de fleste i denne bransjen. Dessuten regnet jeg med at hun bare refererte fra en tekst som andre hadde utformet hvor hennes jobb begrenset seg til å matche søkebegrepene.
Da blir det som det blir.
– «Men du», begynte jeg når hun var ferdig med presentasjonen sin.
– «Fortell litt mer om selskapet».
– «Åh», smilte hun.
– «Det er bare så hyggelig der … fine lokaler og hyggelige mennesker … jeg føler meg skikkelig hjemme når jeg er på besøk hos dem».

Jeg hadde selvfølgelig googlet henne på forhånd og funnet en del informasjon som beskrev en jente med helt andre preferanser enn hva som var gangbart for meg. Ikke noe feil på jenta, for all del, hun var blid og sprudlende og søt og grei og gjorde så godt hun kunne. Det var bare det at hatten hennes ble for trang for hodet mitt, hun glemte at hun måtte ta på seg hatten til kunden sin og fortelle en historie som var relevant for meg og ikke en beskrivelse av seg selv og sitt. Man må tenke som en bruker og ikke som en annonsør, og det forutsetter selvfølgelig at man vet hva man snakker om, det som noen kaller forretningsforståelse og som kan forenkles til å handle om å vite hvorfor man går på jobb.

Litt senere fikk hun et spørsmål hvor hun bekreftet at hun bare hadde snakket med en fra personalavdelingen og en fra innkjøp, hun fra personal var bare så søt og grei og han fra innkjøp hadde vært norgesmester i noe som jeg ikke visste hva var bortsett fra at jeg skjønte at det ikke hadde noe med jobben hans å gjøre.
Kanskje jeg burde google det.
Hun la til at de hadde kule stoler på møterommet.
Ja, for det var jo bare der hun hadde vært …

De fleste feilansettelser har en sammenheng med klimaspørsmålet og henger ikke sammen med det som handler om å være «best kvalifisert», noe som er vanskelig å ta inn over seg fra sånne som lever i en verden hvor de tror at alt kan læres og som griner i mediene og legger til litt ekstra snert med å fortelle hvor urettferdig det er når de ikke får drømmejobben, inntrykk som pleier å bli fulgt opp av en selvtitulert akademisk autoritet som finner sitt snitt til å fortelle hvor opprørende det er å høre om flinke folk som ikke slipper til på grunn av samfunnsmessige strukturer. Kunsten er selvfølgelig å legge til noen rader om behovet for flere kvinner i ledende stillinger og hvor trist det er med kvalifiserte innvandrere i arbeidsledighetskøene, fritt fram for friske alternativer som klarer å holde liv i en debatt som de selv initierer for å grine til seg nye legater til en doktoravhandling som handler om noe som de selv aldri har vært en del av.
Grøss.

Klimaspørsmål og kulturdebatt på arbeidsplassen er ikke bare pjatt selv om det finnes en del HR-mennesker som får det til å virke som om det er det, – det kan være avgjørende for at du ikke kommer inn selv om du er «kvalifisert» og det kan være noe som holder deg der du er selv om du kanskje burde komme deg ut.

Jeg nevner i en del andre tekster at du kan være så «kvalifisert» du bare vil, men hvis du ikke passer inn så betyr det ingen verdens ting. Dette er det ganske mange mennesker som sliter med å forstå, de fleste når jeg tenker ordentlig etter, i hvert fall hvis man skal dømme etter hvordan man skal tolke karrieretipsene som finnes der ute som bekrefter at det ikke handler om noe annet enn å tilpasse seg og skli inn i miljøet bare tittelen er riktig og lønna er god nok.
Det sier seg selv at det blir feil.
Jeg valgte uansett å be henne sette opp et møte så jeg selv kunne finne ut om dette er et sted som rimer med noe av det som jeg ser i min egen krystallkule, men litt senere på dagen kom tilbakemeldingen om at det ikke ville bli noe møte. Hun kunne fortelle at de hadde foretatt en intern omrokkering hvor en jente fra regnskapsavdelingen hadde bestemt seg for et karriereskifte.
Too much information, really …


Det er for øvrig julestemning hos de som publiserer jobbsøkerboken min,
– fram til 2. desember får du 35% rabatt …

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s