Tillit

Noen ord om tillit i dag.
Tillit er et palindrom, og det betyr at det er et ord som kan leses fra begge sider.
Akkurat som regninger.

Jeg får en del henvendelser gjennom de fleste kanaler fra flinke folk som har låst seg litt fast og som føler at de ikke kommer seg videre. Av og til kommer det en sånn kort og konsis melding i «hei og hoppsan-stil» fra de som har sett på LinkedIn-profilen min og tror at jeg har lommene fulle av ledige jobber.
Det har jeg ikke.
Det blir nesten på den samme måten som når en jobbsøker slenger ut søknadsdokumentene sine og tror at papirene snakker for seg selv.
Det gjør de ikke.
Det må ligge noe mer bak, en historie, en åpning som gir meg lyst til å få vite mer, en tekst som forteller meg at dette er et menneske som lever og som har levd og som ønsker å leve videre. Det trenger ikke nødvendigvis å være som et rop om hjelp, men det bør handle om noe som gjør at jeg skjønner at dette er bra og at dette er noe som på en eller annen måte angår meg og mitt.
Ha, akkurat den kan sikkert høres litt ego ut for enkelte, men på den annen side så sier det kanskje litt om de som oppfatter den som ego.
Det er da jeg velger å presentere en innrømmelse:
Jeg kan ikke alt.
Jeg kan mene mye om mangt, men det er noe helt annet.
Jeg kan ikke hjelpe alle.
Jeg har heller ikke lyst til å hjelpe alle, men her bør jeg for ordens skyld legge inn et lite «dessverre» siden jeg viser til at det hender at det dukker opp noe hvor jeg vet at jeg kommer til kort og ikke har peiling på hva jeg kan gjøre. Det er da jeg kan finne på å gjøre noe som jeg oppfatter som en greie som er i ferd med å dø ut, – jeg tar en time-out og en kaffeslurk og tenker litt og så forteller jeg at vedkommende kan prøve ditt eller datt og så legger jeg inn en liten snutt som forteller at det ikke er sikkert at det som handler om ditt eller datt ikke er i stand til å løse flokene men det er i hvert fall en greie som gir litt lys på den mørke veien og noen ganger er det ikke mer som skal til for at vedkommende klarer å finne veien selv.
Det handler om å se.
Det handler om å lytte.
Det handler om mye annet også, men det viktigste er at det handler om det som kalles respekt – et ord som jeg gjerne skulle sett skrevet på en annen måte, som et palindrom, men på den annen side så er det et ord som godt kan få snike seg under vingene til det fantastiske ordet «tillit».

Jeg har samlet en del tekster fra flinke folk som savner å bli sett og bli lyttet til og som har et ønske om å få lov til å vise seg fram og vise hva de kan, det er bare det at det stopper opp hos dørvaktene som står der med et annet stempel i panna og en annerledes strekkode i rævva. De forteller at de kommer til døra og får en rask omvisning i en stil som minner om «sånn gjør vi det her» fra mennesker som har malt en sjablong i grønt og som ikke er klar over det paradoksale med at dette er fargen som finnes i flest nyanser.

Jeg snakker med mennesker som forteller historier om liv og død og krig og fred og sånt, ting som har vært med på å prege dem og fått dem til å bli den de er, ting som kommer fram som en helt naturlig del av samtalen når to mennesker med like intensjoner vet at de står foran en tid som må underbygges av tillit.

Jeg snakker med mennesker som skjønner at en jobbsøkerprosess ikke begrenser seg til å «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben, de som forteller at de ikke har så mye til overs for den behandlingen som de får i en jobbsøkerprosess når de hverken blir vist tillit til å fortelle hele historien eller tillit til å møte de som ser verdien av å forstå nyansene.

Jeg snakker med en del av de som sitter på den andre siden, også.
Det skulle bare mangle.
Noen av dem sitter med fargekartet foran seg, antageligvis som et hjelpeverktøy eller som en slags påminnelse om at de ikke må tenke svart eller hvitt, jeg vet ikke hva det er men vet at de ikke skjønner hva de skal bruke det til, kanskje fordi at de har fått det fra noen andre og ikke klarer å se annet enn primærfargene. Jeg traff en av dem i forrige uke, han sto utenfor en bygning som jeg skulle inn i og var rimelig gretten for at han hadde brukt tiden sin på et møte med en dame som hadde fortalt at hun ikke ønsket å kjøpe tjenestene hans.
– «Faen heller», sukket han.
– «Hun kunne jo sagt det på telefon …»
– «Det var vel bra at det var hun sa det», forsøkte jeg.
– «Fint å få en sånn tilbakemelding fra kilden, er det ikke?»
– «Jeg satt der i en time», fortsatte han.
– «En hel jævla time som jeg kunne brukt på noe helt annet … legg til reisetiden, så sier det seg selv …»
Litt senere satt jeg med en kaffekopp i den samme stolen som han hadde sittet i.
– «Jeg kunne ikke dy meg», smilte hun som satt på den andre siden av bordet og strakk seg tilbake i stolen.
– «Han kjente meg ikke igjen … i hvert fall så lot han som om han ikke kjente meg igjen … hvis han bare hadde sagt noe, ikke alt, men bare noe som kunne gi meg en liten flik av en invitasjon til å etablere ny tillit, så hadde jeg kanskje gitt han en sjanse til … jeg var på intervju hos han for et halvt år siden … et halvt år … ha, tenk at han hadde sittet og jattet om de gode verktøyene sine uten å vite at vi hadde snakket sammen for et halvt år siden hvor jeg hadde vist tillit med å fortelle hva som er viktig for meg i et arbeidsforhold og arbeid som bygger på relasjoner mellom mennesker… hva gir du meg … jeg innrømmer at jeg hadde håpet på en litt annerledes reaksjon og nå tror sikkert du at jeg er en skikkelig bitch som skal ta igjen … ha, kanskje jeg er det … ha ha … når han svarte på invitasjon til å bli med på et stort rammeavtaleanbud så forventer jeg faktisk noe mer enn at han sitter og viser meg brosjyrene sine som forteller om ting som skjedde i selskapet før han ble tørr bak øra … hva er det du pleier å si … grøss?»

Jeg har lyst til å dedikere teksten til alle de flinke menneskene som fortsatt finnes i bemanningsbransjen.
Jeg vet at det finnes noen som tror at jeg ikke vet at de finnes.
Det er feil.
Det finnes flere som kan faget sitt og som viser tillit til de som stiller i andre farger på startstreken.
Det er bare det at de ikke trenger å legge fargekartet foran seg for å bekrefte det.

Det er fredag og du får en funky godbit fra MIGUEL MIGS, – fra skiva «Colorful You» (!) kommer «The One»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s