Ordinary People

Når man jobber med sånne ting som jeg jobber med, så blir det til at man følger litt ekstra med på det meste som handler om arbeidsliv og karriere. Det blir som de fleste andre bransjer, jeg er sikker på at en snekker som er glad i faget sitt liker fagstoff om planker og spiker og skruer i forskjellige størrelser.

Jeg jobber med mennesker i bevegelse.
Jeg jobber med å skape nye opplevelser og gode referanser, men noen ganger kommer man til et punkt hvor man opplever en dominans fra de som snakker mer enn andre.
Sånn er det over alt.
Noen ganger blir jeg litt lei av å høre på den samme messingen, akkurat på den samme måten som det sikkert finnes noen som er lei av meg og mitt bortsett fra at jeg ikke pusher i noen retninger. Jeg forsøker i stedet å gå mot strømmen når jeg forteller at det ikke er så mye som skiller mellom «riktig» eller galt», noe som egentlig ikke er noe annet enn definisjoner fra de som forherliger seg selv og egne opplevelser og referanser.
Ikke alle, for all del.
Men mange.
Litt for mange.
Jeg er litt lei av de som sender internkommunikasjon gjennom sosiale medier og de som hele tiden må fortelle hvor de er og hva de gjør og hvor de har tenkt seg, noe som kan være fint for deres likesinnede men ikke ut i et åpent nettverk. Noen vil sikkert mene at det er fint for «sånne som meg» for å kunne se hvem som beveger seg hvor, men av og til kan det bli litt for mye fra de samme menneskene.
Jeg har for lengst begynt å sile.
Jeg har for lengst satt dem på «pause».
Jeg har krympet nettverket mitt for å gi plass til nye opplevelser og gode referanser fra de som kanskje ikke tar så mye plass, men som heller ikke ser behovet for å gjøre det.

Jeg fikk et spørsmål fra en jente her om dagen som lurte på om jeg hele tiden er «på» og hvordan jeg konsumerer informasjonen. Jeg syns det er et godt spørsmål, hun fulgte opp med å spørre om det er disse menneskene jeg favoriserer foran de som ikke er så opptatt av sånne ting.
Jeg svarte nei.
Jeg la til at jeg favoriserer de som ikke gjør det, også med visshet om at det ikke handler om å favorisere det ene foran det andre, men jeg syns det er … la meg bruke begrepet «befriende» at det fortsatt finnes flinke folk som lever her og nå og som har det bra der de er og som ikke ser behov for å la se påvirke til nye opplevelser eller gode referanser.
De som vet hvem de er.
De som vet hvor de er.
De som vet hvorfor de går på jobb og som ikke trenger å fortelle det til alle andre.
De som har lyst til å gjøre jobben sin i fred.

Jeg fortalte at jeg ser en del av de som rett og slett bruker seg opp, de som gir inntrykk av å være så varme i trøya at de har brukt opp alle vitsene og historiene, bildene og ikke minst gleden ved å være der de er.
De forteller at de slutter å synes og må ut for å bli sett av andre.
De forteller med egne ord at de tar plassene til de andre brikkene, de som står ved siden av brettet og venter på at terningen skal vise nok prikker til at de kan få bli med på spillet.

Jeg liker som nevnt ikke å «favorisere», det handler ikke om det, men jeg liker å se de som fortsatt tar med seg papiravisen i kantina klokka halv tolv og som ønsker å ha alenetid med en brødskive og sudoku, de som har vett på å gå hjem to minutter på fire for å rekke en t-bane som tilrettelegger for at de kanskje kan få tjue minutter ekstra for å leve med seg selv og sitt.
Jeg liker de som bare «er» og som hverken trenger å snakke så høyt eller skrive så mange ord på Facebook eller Twitter for å vise at de finnes, de som klarer å spise brødskiva uten at de trenger å ta bilde av den.
Jeg liker de som klarer å fortelle at de jobber med tall i stedet for å dokumentere seg selv med en tittel eller en utdannelse som oppfattes som god og helst litt bedre.
Jeg liker de som viser at de trives i jobben sin og som vet at det er det som gjør dem flinke, de som vet at det ikke trenger å bety at man må høre på de som forteller at tiden vil komme for å bevege seg videre mot nye opplevelser og referanser.

Jeg liker dette vanlige mennesket som er i ferd med å bli uvanlig, og derfor fikk jeg lyst til å dedikere en tekst til de som kjenner seg igjen i noe av dette og som ikke trigges av opplevelser og referanser for å bli favorisert i rollen som historiefortellere.


Du får MACKENZIE JOHNSON med «Ordinary People»

2 comments

  1. Det har alltid vært de «vanlige» og ordinære menneskene som har bygd landet vårt. De som går til sitt arbeide hver dag, som tar vare på sine barn de som bekymrer seg for skoler og samfunn og som er så gammeldagse at de fortsatt tror på solidarisk samfunn. De mest slående eksemple på vanlige ordinære mennesker er kanskje de tyske «Trümmerfrauen». De som bygde opp Tyskland etter 2. verdenskrig. Så, jo, all ære til det «vanlige» mennesket.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s