Måned: november 2014

Statiske dokumenter med kalde fakta

Det hender ganske ofte at jeg får en CV i fanget fra budbringere eller naboer eller venner av venner eller hvem som helst. Jeg husker en fyr som jeg så vidt var innom når jeg skulle plukke opp en kompis, han hadde hørt hva jeg jobbet med og la en CV på bordet foran meg og lurte på om jeg kunne ta en kikk og se om jeg kunne se noe som ingen andre kunne se.
– «Hun ser etter jobb», fortsatte han.
– «Hva slags jobb?»
– «Alt …»

Jeg kommenterte feil nummer en. Det var ikke fordi jeg umiddelbart så noe på arkene foran meg, men det var fordi jeg umiddelbart ikke hørte noe som kunne utnytte en gylden mulighet til å vise seg i nytt nettverk. Det er derfor jeg poengterer viktigheten av å ha historien klar når man definerer seg som en seriøs jobbsøker, den som man bruker i nettverket sitt når man forteller at man ser etter noe nytt, en kort og konsis greie på maks tretti sekunder som skal sprette ut som en ryggmargsrefleks og som gir den som man forteller den til et godt grunnlag for å kunne formidle budskapet videre i eget nettverk.
Det er nemlig ikke sånn at en CV snakker for seg selv når man profilerer seg åpent.

Jeg så to sider med enkel linjeavstand.
Times New Roman 12.
Bildet øverst til høyre viste en jente som smilte, hun fikk poeng for den, og så kom arbeidserfaring i omvendt kronologisk rekkefølge. Jeg krysset av på feil nummer to når jeg så to bokser som inneholdt ordet «regnskap» og som hun mente var tilstrekkelig for å fortelle at hun hadde jobbet med noe innen regnskap i to korte perioder på seks måneder, ikke det fagområdet som jeg er kjent for å ansette flest mennesker til, men likevel et fagområde som jeg kjenner godt nok til å vite at «regnskap» blir isolert sett litt for diffust.
Utdannelse til slutt.
Helt greit.
Jeg krysset av på feil nummer tre og det var mangelen på en intro, innledning, profil, nøkkelkvalifikasjoner, stikkord, kall det hva du vil og bruk den overskriften du vil, men poenget er at jeg som skal lese en CV vil ha en tekst som forteller litt om personen før jeg kommer til faktaboksene. Jeg vil se hva vedkommende ønsker at jeg skal få lese i det aktuelle dokumentet, det som skal gi meg lyst til å lese mer. Du kan sammenligne det med en slags teaser eller trailer eller som en sånn beskrivelse som man kan finne på baksiden av en bok.
Helt nederst på side to, etter utdanningen, kom det en drøss med kurs.
HMS.
Førstehjelp.
Helt greit, poeng for disse.
Men så kom det ene jobbsøkerkurset etter det andre, hun hadde vært på fem ulike jobbsøkerkurs på to år, og dette er ikke noe som trenger å fremkomme på en CV. De som mener at alt er bedre enn et «hull» har ikke skjønt hva man kan gjøre med hullene.

Jeg krysset av for feil nummer fire. Det er ikke det at jeg ser etter feil på en CV, jeg er ikke en sånn som henger meg opp i skrivefeil og kommafeil i et dokument som ikke skal brukes til noe annet enn som noe som skal beskrive hva man har lagt bak seg i den delen av livet som handler om arbeid og karriere.
Du har sikkert lest det og hørt det – skrivefeil skal ikke forekomme – men hva med de som ikke er så gode til å skrive og som heller ikke trenger å være gode til å skrive i sin neste jobb?
Hvis du tror at man kan løse dette ved å la andre skrive for deg eller komme med smarte korrigeringstips eller noe annet, så kveler du din egen identitet.
Tenk på den.
Og bare så det er sagt:
Skrivefeil trenger ikke være synonymt med slurv.
Slurv er noe helt annet.

Dette var et dokument som bekreftet at hun hadde lyttet til gjentagende mumling fra «eksperter» som forteller hvor viktig det er med en god CV som skal være så god at den får deg inn i en prosess hvor de neste etappene gir deg mulighet til å «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.
Grøss.
– «Nå», fortsatte han spørrende.
– «Ser du noe?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei …»
– «Syns du at det er en bra CV?»
– «Nei», svarte jeg.
– «Dette er en CV som ikke forteller meg hva vedkommende kan brukes til».
– «Brukes til?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Det er jo det som er poenget, man må få fram noe som forteller leseren at dette er en person som kan brukes til ditt eller datt, hvor ditt eller datt bør være en vesentlig del av innholdet … jeg leser om en jente som har gått på jobbsøkerkurs hos fem ulike tiltaksarrangører på to år og det kan få meg fristet til å tro at hun er en jævel på jobbsøking … og det er det strengt tatt ikke så mange som har behov for i arbeidslivet …»

Det er en stor misforståelse at en CV bare skal gi en oversikt over det du har gjort hittil i livet. Meningen er å gi de som har planer om å ansette noen en grunn til å invitere deg til en prat om en spennende jobb. Når man sier at en CV skal selge, for det finnes fortsatt en del mennesker som sier det på den måten, så skal den ikke selge seg selv og sin egen fortreffelighet, men den fungerer som en slags reklameplakat eller produktblad som forteller litt om hva du kan.

Det er en like stor misforståelse at en CV trenger å være et dokument som er statisk og inneholde kalde fakta, noe som er vanskelig å argumentere for når det har kommet så mange nikkedukker i rekrutteringsbransjen som bruker elektroniske rekrutteringsverktøy som gjemmested når de ikke vil vise at de ikke har peiling på hva de driver med. En god CV skiller seg ut fordi den inneholder opplysninger som er interessante for den som skal lese den og gir en oversikt over relevant erfaring for stillingen du søker på.
Og du, – ikke glem at alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv …

Hvis du likte denne teksten, så er den å finne i jobbsøkerboken min sammen med en rekke andre tips som er utformet på en måte som «eksperter» og «veiledere» bare kan drømme om, ikke minst dette som handler om hva du skal gjøre med hullene.
Det handler om å skrive så folk skjønner det, ikke sant?

Bemanningsbransjen 2015

Nå som året går mot slutten er det interessant å se hvordan ulike aktører presenterer utviklingstrekk og trender og tanker for året som kommer.
Det meste er som forventet.
Som man spør får man svar.
Vi er allerede på veien for å samle tekster til et nytt bokprosjekt og benytter anledningen til å snakke med en del mennesker om hva de tror om tiden som står foran oss, deretter har vi sett på noen av de ulike differansene mellom de viktigste tankene til bemanningsbransjen, kundene og ikke minst kandidatene.

Vi legger merke til at det finnes en del bemanningsselskaper som antyder en økning i bruk av verktøy og tester og analyser for å samle og kartlegge kandidatenes evner og egenskaper.
Det er ingen overraskelse.
Det er deres alibi for å forsvare tallene på en faktura basert på det lille de gjør av arbeid, ment som en greie som skal få dem til å skille seg ut fra de andre selskapene i kampen om de samme kundene.
Shit in.
Shit out.

Vi legger samtidig merke til en økende kundemasse som forteller at de vil foretrekke å gjøre arbeidet med å finne og tiltrekke seg riktige kandidater selv. Det har paradoksalt nok blitt enklere for bedriftene å fasilitere for direkte innleie av arbeidskraft etter innføringen av vikarbyrådirektivet.
Det er bra.
Dette blir bekreftet at kandidater som forteller at de ikke ser behovet for å bruke tid på en bemanningsbransje som for lengst har gått ut på dato.
De finner jobbene selv i eget nettverk.
Repeterende tilleggskommentarer på kundesiden viser en generell misnøye mot «bemanningstjenester» som begrenser seg til å motta en stillingsbeskrivelse som kunden selv har utformet og som en «rådgiver» eller «konsulent» i bemanningsbransjen bruker som søkeord i en CV-base og vips så ramler det inn en drøss med dokumenter som kunden selv må vurdere. Jeg fikk lyst til å sitere en prosjektdeltager som sammenligner bemanningsbransjen med det som skjedde med bensinstasjonene, – det er lite hjelp å få fra studenter som ikke kan så veldig mye annet enn å selge brus og pølser …

Kandidatene forteller at bemanningsbransjen har en lang vei å gå for å gjenvinne tillit, de forteller at de foretrekker å treffe ansatte i bemanningsbransjen som forstår faget som de selv representerer i stedet for at de blir møtt av en nikkedukke som fokuserer på en prosess.

Kandidatene som selv blir kontaktet forteller om stor misnøye med henvendelser som ikke rimer med virkeligheten, de som kommer fra sånne som tror at de klarer å overtale hvem som helst bare de spyr ut flest mulig buzz-words som de selv ikke skjønner betydningen av.
Det sier seg selv at det blir feil.
Dette underbygges av en påstand fra bemanningsbransjen som forteller at de opplever redusert tilgang på flinke kandidater, – noe som kanskje ikke er så rart når de selv sitter med skylden for å ødelegge kandidatmarkedet med dårlige stillingsannonser og misbruk av kandidatenes tid og tillit med mennesker som ikke vet hva de snakker om?
Bemanningsbransjen kaller det for øvrig «sterk konkurranse om de beste kandidatene» …

Kandidatene bekrefter at de alt for ofte opplever en mismatch mellom tekst i profilert stillingsannonse og hva jobben går ut på i virkeligheten, noe som bekreftes fra kundesiden som innrømmer at de ikke ser gjenkjennelseseffekten av «egen» stillingsannonse når bemanningsbransjen har solgt seg inn på teppet med å garantere at de sitter med akkurat det som de ser etter.
Det er ikke bra.
Det er historier som kan ha en sammenheng med at ansatte i bemanningsbransjen pynter bruden for å fylle basene sine med flere beilere.

Kandidatene stiller seg positive til direkte innleie når vi tilkjennegir kundenes signal om redusert bruk av bemanningsselskaper. De fleste oppfatter bemanningsbransjen som et fordyrende mellomledd, og tilleggskommentarer bekrefter at det ikke er samsvar mellom hva kandidaten og bemanningsselskapet oppfatter som arbeidsgiveransvar og påfølgende oppfølging, – noe som stort sett begrenser seg til et tøysete besøk fra en «rådgiver» eller «konsulent» som kan krysse av i prosessbeskrivelsen sin at de har fulgt opp kandidaten med å se hvordan vedkommende har det på arbeidsplassen sin.
Ærlig talt …

Alle partene ser imidlertid ut til å være enige om at det kan være fordelaktig med utvidet bruk av telefon- og videointervju, – i hvert fall som innledende samtale for å sjekke om det er noe poeng at de treffes eller ikke. Tilleggskommentarer fra kandidatene refererer til nevnte forutsetning om å treffe ansatte i bemanningsbransjen som forstår faget som de selv representerer i stedet for at de blir møtt av en person som fokuserer på en prosess. Alternativt kan de tåpelige spørsmålene som finnes på intervjuskjemaet deres oversendes på mail.

Det meste er som forventet.
Som man spør får man svar.
En tekst som denne bør kanskje avsluttes med «godt nytt år», men jeg syns det blir for tidlig.
Kanskje det er mer passende med «god bedring»?

Man-on-Puzzle

Du får LENNY KRAVITZ med «Always on the run»

.

Undersøkelsen er utført av studenter ved HiOA basert på kombinasjoner av personlig fremmøte og analyser av spørreskjema gjennom SurveyMonkey etter relevante kontaktdata fra Karriereverkstedets nettverk.

Tillit

Noen ord om tillit i dag.
Tillit er et palindrom, og det betyr at det er et ord som kan leses fra begge sider.
Akkurat som regninger.

Jeg får en del henvendelser gjennom de fleste kanaler fra flinke folk som har låst seg litt fast og som føler at de ikke kommer seg videre. Av og til kommer det en sånn kort og konsis melding i «hei og hoppsan-stil» fra de som har sett på LinkedIn-profilen min og tror at jeg har lommene fulle av ledige jobber.
Det har jeg ikke.
Det blir nesten på den samme måten som når en jobbsøker slenger ut søknadsdokumentene sine og tror at papirene snakker for seg selv.
Det gjør de ikke.
Det må ligge noe mer bak, en historie, en åpning som gir meg lyst til å få vite mer, en tekst som forteller meg at dette er et menneske som lever og som har levd og som ønsker å leve videre. Det trenger ikke nødvendigvis å være som et rop om hjelp, men det bør handle om noe som gjør at jeg skjønner at dette er bra og at dette er noe som på en eller annen måte angår meg og mitt.
Ha, akkurat den kan sikkert høres litt ego ut for enkelte, men på den annen side så sier det kanskje litt om de som oppfatter den som ego.
Det er da jeg velger å presentere en innrømmelse:
Jeg kan ikke alt.
Jeg kan mene mye om mangt, men det er noe helt annet.
Jeg kan ikke hjelpe alle.
Jeg har heller ikke lyst til å hjelpe alle, men her bør jeg for ordens skyld legge inn et lite «dessverre» siden jeg viser til at det hender at det dukker opp noe hvor jeg vet at jeg kommer til kort og ikke har peiling på hva jeg kan gjøre. Det er da jeg kan finne på å gjøre noe som jeg oppfatter som en greie som er i ferd med å dø ut, – jeg tar en time-out og en kaffeslurk og tenker litt og så forteller jeg at vedkommende kan prøve ditt eller datt og så legger jeg inn en liten snutt som forteller at det ikke er sikkert at det som handler om ditt eller datt ikke er i stand til å løse flokene men det er i hvert fall en greie som gir litt lys på den mørke veien og noen ganger er det ikke mer som skal til for at vedkommende klarer å finne veien selv.
Det handler om å se.
Det handler om å lytte.
Det handler om mye annet også, men det viktigste er at det handler om det som kalles respekt – et ord som jeg gjerne skulle sett skrevet på en annen måte, som et palindrom, men på den annen side så er det et ord som godt kan få snike seg under vingene til det fantastiske ordet «tillit».

Jeg har samlet en del tekster fra flinke folk som savner å bli sett og bli lyttet til og som har et ønske om å få lov til å vise seg fram og vise hva de kan, det er bare det at det stopper opp hos dørvaktene som står der med et annet stempel i panna og en annerledes strekkode i rævva. De forteller at de kommer til døra og får en rask omvisning i en stil som minner om «sånn gjør vi det her» fra mennesker som har malt en sjablong i grønt og som ikke er klar over det paradoksale med at dette er fargen som finnes i flest nyanser.

Jeg snakker med mennesker som forteller historier om liv og død og krig og fred og sånt, ting som har vært med på å prege dem og fått dem til å bli den de er, ting som kommer fram som en helt naturlig del av samtalen når to mennesker med like intensjoner vet at de står foran en tid som må underbygges av tillit.

Jeg snakker med mennesker som skjønner at en jobbsøkerprosess ikke begrenser seg til å «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben, de som forteller at de ikke har så mye til overs for den behandlingen som de får i en jobbsøkerprosess når de hverken blir vist tillit til å fortelle hele historien eller tillit til å møte de som ser verdien av å forstå nyansene.

Jeg snakker med en del av de som sitter på den andre siden, også.
Det skulle bare mangle.
Noen av dem sitter med fargekartet foran seg, antageligvis som et hjelpeverktøy eller som en slags påminnelse om at de ikke må tenke svart eller hvitt, jeg vet ikke hva det er men vet at de ikke skjønner hva de skal bruke det til, kanskje fordi at de har fått det fra noen andre og ikke klarer å se annet enn primærfargene. Jeg traff en av dem i forrige uke, han sto utenfor en bygning som jeg skulle inn i og var rimelig gretten for at han hadde brukt tiden sin på et møte med en dame som hadde fortalt at hun ikke ønsket å kjøpe tjenestene hans.
– «Faen heller», sukket han.
– «Hun kunne jo sagt det på telefon …»
– «Det var vel bra at det var hun sa det», forsøkte jeg.
– «Fint å få en sånn tilbakemelding fra kilden, er det ikke?»
– «Jeg satt der i en time», fortsatte han.
– «En hel jævla time som jeg kunne brukt på noe helt annet … legg til reisetiden, så sier det seg selv …»
Litt senere satt jeg med en kaffekopp i den samme stolen som han hadde sittet i.
– «Jeg kunne ikke dy meg», smilte hun som satt på den andre siden av bordet og strakk seg tilbake i stolen.
– «Han kjente meg ikke igjen … i hvert fall så lot han som om han ikke kjente meg igjen … hvis han bare hadde sagt noe, ikke alt, men bare noe som kunne gi meg en liten flik av en invitasjon til å etablere ny tillit, så hadde jeg kanskje gitt han en sjanse til … jeg var på intervju hos han for et halvt år siden … et halvt år … ha, tenk at han hadde sittet og jattet om de gode verktøyene sine uten å vite at vi hadde snakket sammen for et halvt år siden hvor jeg hadde vist tillit med å fortelle hva som er viktig for meg i et arbeidsforhold og arbeid som bygger på relasjoner mellom mennesker… hva gir du meg … jeg innrømmer at jeg hadde håpet på en litt annerledes reaksjon og nå tror sikkert du at jeg er en skikkelig bitch som skal ta igjen … ha, kanskje jeg er det … ha ha … når han svarte på invitasjon til å bli med på et stort rammeavtaleanbud så forventer jeg faktisk noe mer enn at han sitter og viser meg brosjyrene sine som forteller om ting som skjedde i selskapet før han ble tørr bak øra … hva er det du pleier å si … grøss?»

Jeg har lyst til å dedikere teksten til alle de flinke menneskene som fortsatt finnes i bemanningsbransjen.
Jeg vet at det finnes noen som tror at jeg ikke vet at de finnes.
Det er feil.
Det finnes flere som kan faget sitt og som viser tillit til de som stiller i andre farger på startstreken.
Det er bare det at de ikke trenger å legge fargekartet foran seg for å bekrefte det.

Det er fredag og du får en funky godbit fra MIGUEL MIGS, – fra skiva «Colorful You» (!) kommer «The One»

Barnekonvensjonen

Alle bloggere med respekt for seg selv legger ut en og annen tekst hvor de beskriver hva de har tenkt å ha på seg eller hva de ønsker å ha på seg. Min tekst er dedikert de som møter på utfordringer som er litt større enn dette …

Det er i dag 25 år siden FN utformet Barnekonvensjonen som er ment å gi barn en spesiell juridisk status hvor skole, fritid og lek, hvile og rett til å si sin mening i alt som angår dem selv.

FNlogg20fn2

Barnekonvensjonen skal sørge for at verden anerkjenner at barn har krav på spesiell beskyttelse og har menneskerettigheter.

Jeg vet ikke hvem jenta på bildet er, men håper at hun får være med på en feiring som kan gi håp om at hun en dag kan få lov til å å vise seg fram under andre omstendigheter.
Det er i hvert fall lov å håpe …

Gratulerer med dagen!
Oppfordrer alle til å tenke fine tanker og gjøre noe med dem.