Måned: desember 2014

God Jul og Godt Nytt År

Takk til alle dere som har fulgt mine egoistiske betraktninger og sosialantropologiske selvstudier gjennom året som vi snart skal legge bak oss.
Takk til dere som lar dere provosere, reflektere, engasjere og motivere.

Takk til dere som har bidratt med innspill og takk til dere som har gitt meg lov til å formidle deres egne opplevelser, – ingen nevnt og ingen glemt.
Dere vet hvem dere er.

Tenk gode tanker og gjør noe med dem.
Ønsker dere alle en riktig god jul og et godt nytt år!


♥ Morten

Joy to the World

Året går mot slutten, og det er på tide med en oppsummering. Jeg vet om noen som lager sånne årsberetninger og avhandlinger om tiden som vi har lagt bak oss, jeg skal ikke gjøre det, men jeg har i stedet lyst til å skrive noen ord om de som deler. Av og til så dukker det opp en melding her og en melding der fra en som forteller at de syns den eller den teksten var så bra at de har lyst til å dele den på et annet forum.
Det er hyggelig.
Det er jo ganske lett å dele ting i dag, i hvert fall hvis man skal se det fra den tekniske siden.

Det var litt artig når jeg fikk en henvendelse på teksten som jeg skrev om en fyr som ønsket å kjøre t-bane, det var hans drømmejobb med tanke på at dette var en rolle som lot han få lov til å gjøre de tingene som han virkelig ønsket å gjøre i livet sitt, de greiene som ikke handlet om hva han gjorde på jobb men alt det andre.
En sporvogn til begjær ble republisert på en karriereside i Tsjekkia.

Det var like artig som når et magasin i Tyskland republiserte en tekst som jeg skrev under fotball-VM i Brasil.
The Girl From Ipanema havnet på glanset papir på side 31 og 32 og 33 i et studentmagasin i Berlin.
Sleng på en ny tier og Hedvig og Meningen med livet har også blitt republisert i andre fora.
Flere ganger, faktisk.
Joy to the World.

Det er ikke sånn at det renner inn med henvendelser, for all del, men det som jeg syns er litt interessant er at det er en del av de som republiserer i formelle kanaler som spør om honorar.
Eller, de spør ikke om det, men de forteller hva de pleier å gi og så får jeg det samme.
Joy to the World.
Bloggstatistikken passerte en million i året som gikk, ikke sånn å forstå at det er en stor greie men det finnes noen som er litt opptatt av sånne ting, kanskje det er derfor at det er flere som kommer fram til disse sidene.
Jeg vet ikke.
Jeg liker heller å tro at det handler om deling.
Årets høydepunkt var uansett publiseringsfesten for «den ultimate jobbsøkerboken» hvor hundre gjester danser macarena på åpningsnummeret.
Det var ganske stort …

Tilbake til dette med deling, – jeg fikk lyst til å dele en artig historie fra en fersk forespørsel, de skrev at de likte en spesifikk tekst og ønsket å legge den ut på sin egen nettside, for all del svarte jeg, hadde aldri hørt om dem før og siden jeg er kjent som en fyr som ikke gjør forskjell på folk så klinte jeg på med litt snert og humor i tilbakemeldingen min, selvfølgelig med smilefjes, men likevel fikk jeg en påminnelse om at skriftanalyse og tolkning ikke har blitt noe enklere enn hvordan jeg husker det fra den gangen vi satt i klasserommet og funderte på hva som skjedde i hodene på norske diktere som skriblet i fylla. Jeg har nemlig begynt å svare til de som spør at jeg setter pris på et «honorar» i form av et frivillig bidrag til en av aktørene som jeg selv sponser og som jeg linker mot i bunnen på egne sider.
Den gikk ikke hjem.
De jobbet med content marketing, må vite.
De mottar penger.
De gir ikke.
Jeg innrømmer at jeg ble litt usikker på om jeg skulle gidde å gå flere runder, men kom fram til at det kanskje kunne tenkes at det var noen av deres lesere som kunne bli trigget av å gi et bidrag til en god sak, vil ikke si at jeg krøyp til korset eller noe sånt, men forklarte at jeg oppfattet det sånn at tilbakemeldingen min hadde kommet litt skjevt ut.
Blir jo spennende å se om den kommer seg videre …
Teksten, mener jeg.
Syns det var litt morsomt.
Ikke noe mer enn det, egentlig.

Jeg er kjent som en fyr som ikke har noen viktige sosiale sperrer, og skjønner at det er mange, veldig mange, som sliter med publiseringssperrer. Jeg forventer ikke at alle er like greie mot sin indre hippie som meg, den som tipser meninger om mangt og pusher viktigheten av å få det ut med en gang i stedet for en omstendelig korrektur fra en kommunikasjonsrådgiver som kjøler ned latinerblodet, men jeg tror det er ganske mange mennesker der ute som kan få det litt bedre med seg selv hvis de tør å slippe ut noe av det som de har inni seg, det som noen kaller råskap og som andre kaller spontanitet eller vittighet, kall det hva du vil, men få det ut før det setter stygge spor på innsiden.
Husk at det er bedre å prompe enn å sprenge en tarm.
Husk at «sånne som meg» har røntgenbriller på jobb, og vi vet hva vi skal se etter når du snakker.
Vi får til og med betalt for det.
Sånn på ordentlig, mener jeg.

Jeg skal straks avrunde med toner som pleier å dukke opp på disse sidene i tiden før jul.
Same procedure as every year.
Jeg er ikke religiøs, men innrømmer at dette musikkstykket kan få Faen selv til å tro at det kan være mulig å få til noe positivt – her er MARIAH CAREY med «Joy to the World»

Sonjas sang til Julestjernen

Jeg har nevnt at jeg ønsker meg tekster fra seriøse jobbsøkere som vil dele sine opplevelser fra rekrutteringsprosessene sine, dette inkluderer selvfølgelig alt som er rundt og alt som er rundt er jo ganske mye. Jeg har fått inn en tekst fra en jente, la oss kalle henne Sonja, som presenterer en litt annerledes vri på bemanningskonsulenter som gjør rare ting.

Jeg ønsker å fortelle deg om mitt veiledningsmøte med NAV siden jeg tenkte at det kunne være interessant å høre om erfaring gjort hos dette bemanningsbyrået også. Ja, jeg kaller det for et bemanningsbyrå, fordi deres mål er å få flest mulig arbeidsledige ut i arbeid slik at statistikken ser bedre ut.
Samme hvordan det blir gjort.
Jeg ble innkalt til et veiledningsmøte da jeg etter endt studie ikke har fått meg jobb. Arbeidsmarkedet i hjembyen min er ikke akkurat på fram, slik at de få stillingene som blir utlyst innen mitt fagfelt helst er i seniorklassen, der er ikke jeg enda og derfor registrerte jeg meg på NAV, litt med tanke på at man ikke kan leve på luft og kjærlighet heller …

Hos NAV møtte jeg en vi kan kalle Harald. Harald har jobbet i NAV helt siden det het Aetat og sikkert litt før det også. Han begynte med å fortelle at CV’en min så fin ut den, og syns jeg burde fortelle alt jeg allerede hadde ramset opp. Det tar tid, og det står jo allerede der, men det var noe som var normalt å gjøre. Når det var gjort, hadde han blitt oppmerksom på at jeg det siste året hadde vært student, og jeg forklarte at jeg før dette sluttet i jobben min fordi jeg mistrivdes. Jeg hadde ingen ny jobb å gå til, men dette var en risiko jeg tok. For å ha noe å gjøre (ja, jeg er ikke den som bare kan gå hjemme og syns at det er helt fantastisk), så begynte jeg å studere, og det gjorde jeg i ett år. Dette syns Harald var helt supert, og presterte å si at jeg hadde dekket arbeidshullet i CV’en min på en «meget elegant måte».
Han sa det sånn, med et lite klapp på skulderen i tillegg.
Jeg så på han, og spurte hva et hull i CV’en egentlig hadde gjort?
– «Er det ikke slik at disse hullene som oftest kan forklares på en eller annen måte, og er det egentlig så negativt?»
– «Joda», svarte Harald.
– «De kunne jo det, men det var jo ikke positivt med hull».
Neivel, tenkte jeg.
Her har vi en av de som er med på å bygge opp rundt det at folk med hull i CV’en ikke er så bra folk. De har jo et hull der må vite, og hvorfor hullet er der er ikke så viktig, det viktigste er at det er der.
Og det må vi helst få dekket over!
Det slo meg at dette har jeg lest så mange ganger, helst i artikler utgitt av «rekrutteringseksperter», og jeg har irritert meg grønn over at disse ikke virker interessert i å finne ut hvorfor hullet er der. Det er mulig at Harald også har lest disse artiklene, uansett gjaldt ikke dette for meg siden jeg hadde dekket over mitt arbeidshull med studier. Men nå var det en mulighet til å få et hull her, siden jeg nå var ferdig utdannet og ikke hadde jobb. Derfor må jeg, i følge Harald og NAV, søke minst ti jobber i måneden i et marked hvor det ikke finnes ti jobber innen mitt fagfelt.
Markedet er ikke på fram, og det prøvde jeg å få Harald til og forstå.
– «Joda», svarte Harald.
– «Det kunne hende det at markedet ikke var så bra … det har vi statistikker som viste også, men du må ikke gjøre det til et problem å få deg jobb, du kan jo bare jobbe i kassen på matbutikken … eller søke jobb som lønningsmedarbeider … det er mange muligheter, og det viktigste er at antall arbeidsledige går ned … du må huske på at det er dyrt for samfunnet å ha mange på dagpenger».
Da satte jeg meg til med armene i kryss, så på Harald og sa:
– «Det er dyrt med sykmeldte arbeidstakere, også».
Det kom ingen umiddelbar reaksjon, så jeg fortstatte med et oppfølgingskommentar:
– «Og vet du hva som er enda dyrere … feilansettelser».
Harald så på meg og sa ingenting.
Jeg fortsatte med å forklare:
– «Jeg kan gjerne søke en jobb på Rema1000, men jeg tror ikke de vil ha meg der … nettopp fordi jeg ikke er motivert eller rett person for en slik jobb. Og helt ærlig så tror jeg ikke at jeg hadde kommet inn på intervju heller, jeg er feilkvalifisert … og hvorfor skal jeg bruke av deres tid … det er kostbart det, også … og for å ta et annet eksempel, hva om jeg hadde søkt en jobb som lønningsmedarbeider, en jobb jeg egentlig ikke er kvalifisert for eller særlig gira på … da hadde de nok lurt på hvorfor jeg søkte, jeg som kun har jobbet med mitt eget fagfelt … og på et eventuelt intervju så hadde det nok lyst gjennom at jeg ikke var den mest motiverte søkeren, men jeg måtte søke fordi dere har gitt meg et krav om å søke et visst antall jobber i måneden … igjen, bare et eksempel».
Harald så på meg fortsatt, han hadde til og med nikket litt innimellom mens jeg snakket.
– «Men alle kan jobbe», begynte han.
– «Selvfølgelig kan alle jobbe», svarte jeg raskt.
– «Og det er ikke det det står på … jeg hadde kun brukt ditt eksempel og din vinkling på problemet med arbeidsledige … en annen ting som jeg også har opplevd selv, er å søke en jobb du er underkvalifisert for, for så å søke en ny jobb som du er kvalifisert for … i samme selskap».
Jeg så at han rettet seg opp i stolen.
Jeg tok det som et signal om at ordet fortsatt var mitt.
– «Jeg ble kontaktet av en bemanningsbyrå som hadde fått inn noe som de kalte for en utrolig bra mulighet, problemet var bare at jeg ikke hadde ti til femten års erfaring som var et av de viktigste kravene i denne stillingen, men det var egentlig ikke et problem mente byrået … de kunne sende meg over uansett … jeg var skeptisk, men følte meg nesten presset til å si ja til å bli lansert … en uke etterpå dukket det opp en ny stilling i det samme selskapet, og denne stillingen var jeg kvalifisert for … problemet da var at jeg hadde søkt to stillinger i samme avdeling i samme selskap, og jeg kontaktet byrået for å trekke meg fra seniorstillingen, noe de gjorde litt motvillig … problemet ble bare at jeg ble sittende igjen med svarteper … spørsmålet jeg fikk var hvilken stilling ville jeg egentlig ha søkt på hvis begge ble utlyst samtidig … og var jeg egentlig motivert for stillingen eller var jeg en av de som søkte på alt mulig?»
Harald satt fremdeles rett i stolen, og det gikk noen sekunder før han sa at han ikke syns at dette eksemplet var negativt fordi i hans øyne var jo en person som søkte flere stillinger i samme selskap en person som hadde veldig lyst til å jobbe i dette selskapet.
– «Nei», svarte jeg.
– «Der må jeg si meg uenig … i mine øyne ser jeg på dette som en person som egentlig ikke vet hva hun vil og søker for å søke … på en måte kan en si at en ødelegger sine muligheter i det selskapet».
Jeg tror Harald hadde begynt å forstå hvor jeg ville, men vendte hele tiden tilbake til den samme argumentasjonem med å fortelle at «alle kan få seg jobb uansett hva det er, og man må ikke være kresen».
Nå tenker ikke jeg at det handler om å være kresen, men heller å få brukt sin kompetanse og utdannelse og det viktigste av alt som handler om å trives på jobb og det man jobber med. Hvis noen med ingeniørutdannelse vil trives med å jobbe i kassen på Rema1000, så er det kjempefint, men da tror jeg egentlig ikke at de hadde tatt en 3-5 års ingeniørutdannelse først.

Poenget med at jeg forteller dette, er at jeg opplever NAV som et bemanningsbyrå som er enda mer aggressivt enn «vanlige» bemanningsbyråer – de er selvfølgelig underlagt retningslinjer fra regjeringen, og skal tenke penger hele tiden.
Det skal også bemanningsbyråer, men helst andre veien.
Noen skal spare, andre skal tjene.
Selvfølgelig vil det være vanskelig å se hvert enkelt menneske bak tallene når det er flere tusen som er arbeidsledige, men når en person som Harald, som jobber i NAV for å få folk ut i arbeid, ikke har antennene til å forstå hvordan ting egentlig henger sammen med tanke på mistrivsel som kan føre til sykefravær, feil person i stillingen er en feilansettelse, to eksempler som vil føre til utgifter for både bedrift og stat, så kjenner jeg at jeg blir en smule oppgitt. Til syvende og sist så kan man ikke trylle, og det vil ta tid før markedet tar seg opp igjen. Jeg fikk gjort poengene mine ganske tydelige i møtet, men jeg vet ikke om bemanningskonsulent Harald oppfattet de helt. Det viktigste er tross alt positive statistikker og lønnsomhet i form av sparte penger.

Jeg for min del er ganske sikker på at det ordner seg med ny jobb, men det blir nok ikke ved hjelp av dette bemanningsbyrået …

Vi deler en godbit, – her er DIRE STRAITS med «Ride Across the River»

Gjør deg klar for en kontrollert smell

Jeg får en del spørsmål og kommentarer fra seriøse jobbsøkere som handler om hvordan de føler seg tvunget til å dra i håndbrekket når de leser seg blinde på «formaninger» og «tips» som legges foran dem på veien.
Hva kan jeg gjøre?
Hvor bør jeg gå?
Hvem skal jeg tro på?

Jeg forsøker å fortelle at det handler om å komme fram til et sted hvor man har lyst til å være.
Det handler egentlig ikke om så mye annet.
Det spiller ingen rolle hvilken vei du går eller hvordan du kommer deg dit hvis du ikke vet hvor du skal og hvorfor du har tenkt deg akkurat dit.

Alice møter katten i veikrysset.
Alice spør hvilken vei hun bør velge.
Katten svarer at det spørs hvor hun skal.
Alice svarer at det vet hun ikke.
Katten svarer:
– «Da spiller det heller ingen rolle hvilken vei du tar …»

Det er ganske paradoksalt at formaninger og tips har en tendens til å komme fra de samme menneskene som maner til bruk av sjablonger og maler, en styggedom som ødelegger muligheten for at en seriøs jobbsøker kan presentere seg på en unik måte ved å «effektivisere» bort de viktigste elementene i et stykke arbeid som bygger på menneskelige relasjoner …

Jeg er ikke tilhenger av den industrialiseringen som preger de fleste av dagens ansettelsesprosesser. Argumentet om at det skal være like muligheter for alle hører ikke hjemme i en rekrutteringsprosess siden det er vissheten om at det er ulikhetene som påvirker valget.
Tenk på den.
Det er det ikke så mange som tør å si, men det er mange som oppfatter det som lett å rette kritikk mot jobbsøkerprosessen og spesielt intervjuet, noe som fører fram til en interessant debatt som springer ut fra vissheten om at de som blir innkalt til et intervju oppfattes som kvalifisert hvor formålet blir å differensiere den ene fra den andre basert på faktorer som ikke kan tilfredsstille alle.
Sånn er det bare.

Veien gjennom en ansettelsesprosess er med andre ord ganske uoversiktelig, noen ganger kan det være greit å ha med seg en guide eller en stifinner, men jeg pleier samtidig å poengtere at de fleste mennesker har en slags innebygget form for stedsans.
Det dreier seg om å vite hvordan man bruker den.
Når du kommer til et veiskille, så må du velge.
Høyre?
Venstre?
Rett fram?
Dersom du blir stående, så vil du ikke bare irritere de som kommer bak deg, de som har foretatt sine valg og vil passere deg, men da blir du … ja, ikke noe annet enn stående på stedet hvil.
Velg.
Kjør på.

Dersom du velger en vei som du finner ut er feil, så kjører du tilbake til utgangspunktet og velger en annen vei. Det er dette som kalles en «kontrollert smell» og tro meg når jeg sier at det er ganske mange som trenger å oppleve denne smellen før de skjønner at det er du selv som må gjøre dette valget.

Man kan også si at det er en del av livet å gå på en smell, kanskje flere, og dersom du ikke vet hva jeg mener så skal du være klar over at jo lenger du venter jo verre blir det. Det er ikke det at jeg unner noen en smell, for all del, men smerten som du eventuelt vil føle vil gi deg en nødvendig bekreftelse på at du faktisk lever.

Det sies at et menneske overlater flesteparten av de tretti tusen valgene vi tar i løpet av en dag til den mest primitive delen i oss, – da sier det seg selv at hvis du bruker hodet riktig så bør det gå ganske bra.
Tro på deg selv.
Kjør på.

Jo, en ting til – det er siste dag med 30% på den ultimate jobbsøkerboken.
Du kan allerede nå glede deg til oppfølgeren …

Du får BIGBANG med «Girl in Oslo»