Gode tekster fra seriøse jobbsøkere

Jeg annonserte for en stund siden at jeg samler på tekster fra seriøse jobbsøkere som vil dele sine opplevelser fra rekrutteringsprosessene sine. Responsen har vært formidabel og planen er en ny bok en gang til neste år. Gjengangeren på den andre siden av bordet er bemanningsbransjen, og de som følger med på disse sidene har allerede fått med dere noen av tekstene som har kommet inn.

Noen stiller spørsmål om hvorfor det har blitt sånn, men jeg tror nok at det ligger noe i kombinasjonen av manglende erfaringbasert kunnskap og tilsynelatende liten vilje til seriøs oppfølging av deres viktigste inntektskilde som tross alt er kandidatene.
Hvis du legger til fokus på prosess og ikke menneske, så er du der.

Jeg kom til å tenke på en mail jeg fikk av en kar i nettverket mitt, en bra mann som fortalte at han hadde foretatt sin egen testing av en bransje som han oppfattet som en svinedyr annonseringstjeneste. Jeg syns det er en ganske god beskrivelse siden det ikke er så mange som gjør så mye annet enn å være et ekko for kundene sine.
Man kan jo lure på hvor lenge de får lov til å holde på.

Du skal få en tekst som ble til etter et møte med en hyggelig fyr på vei hjem fra en sen kveldsjobb i går. La oss kalle han «Frank» – en IT-sjef som begynner å bli litt lei og som fortalte at han hadde fått en beleilig telefon fra et bemanningsselskap som lurte på om han ville snakke om en spennende mulighet.
For all del, tenkte Frank. Det var jo både flatterende og interessant at de tok kontakt med han akkurat nå som han hadde begynte å tenke tanken på å finne på noe annet. Han er ikke så godt kjent med hvordan disse bemanningsselskapene jobber, men akkurat dette selskapet hadde han i hvert fall hørt om siden de er høyt og lavt i det som finnes av kanaler, de er store og kjente og han tenkte ikke så mye over at hun som ringte ikke ville si så mye om hva jobben gikk ut på eller hvilken kunde hun jobbet med, Frank var i butikken for å kjøpe noe vakkert til sin kone og syns det bare var greit at damen som ringte var kort og konkret og foreslo et møte på torsdag klokka to.

Frank kunne fortelle meg at damen i resepsjonen var hyggelig.
Han fikk kaffe og det var det.
Det var sånn han sa det.
Det var det.
Hun som skulle intervjue han, trippet inn ti over to, men Frank hadde kaffe og avis og godt humør og ikke minst en liten dose respekt for disse menneskene som tross alt jobbet i et anerkjent bemanningsselskap.
– «Det er rart med det», fortsatte han.
– «Man snakker med noen i telefonen og forsøker å danne seg et bilde av vedkommende, er det ikke rart at det bildet ikke pleier å stemme med virkeligheten?»
– «Jo», smilte jeg.
– «Det er noe i det … men du kunne jo sjekket henne opp på LinkedIn og Google og sånt …»
– «Tenkte ikke tanken», avbrøt han.
– «Hvorfor i all verden skulle jeg det … kjent selskap og perfect timing, jeg ble smigret og lot meg rive med, tenkte ikke på at dette kunne bli som det ble … hvorfor skulle jeg det, liksom …»
– «Nei», svarte jeg.
– «Det skal jo ikke være sånn at man trenger å gå rundt og frykte det værste, da får man jo ikke gjort noen ting, men jeg pleier å tipse seriøse jobbsøkere om at det er smart å sjekke hvem de skal møte … det handler ikke om å være forutinntatt eller noe, men det er en viktig del av forberedelsene … det er jo litt rart at alle disse som går rundt og misliker at man gjør dette tror at det misbrukes eller feiltolkes eller noe annet, langt i fra, det er jo helt motsatt men det er det tydeligvis vanskelig for dem å skjønne … kan kanskje tenke deg hvorfor …»
– «Ja», nikket han.
– «Men jeg er likevel ikke sikker på om jeg hadde avlyst hvis jeg hadde visst hvem hun var … eller hvem hun ikke var, for å si det på den måten … jeg aner jo ikke hvordan de jobber i den bransjen … selv om jeg nå har fått en … ja, nesten fristet til å si smell …»

Han fortalte at han satt der i en halvtime, hun hadde spurt om noen av de tingene som han allerede hadde tastet inn i CV-basen deres på forhånd, en greie som ble presentert som viktig i bunnen av den tilsendte møtebekreftelsen han hadde fått på mail, det var viktig at de hadde så mange opplysninger som mulig.
– «Jeg tenkte jo ikke på hva de visste om meg på forhånd», fortsatte han.
– «Eller ikke visste …det var de som tok kontakt, og nå … sett i ettertid … så burde jeg jo ha tenkt tanken på at de måtte ha visst noe om meg, som en forklaring på hvorfor de tok kontakt med meg i det hele tatt … nei, det ble rett og slett for dumt …»

Hun hadde slukket lyset når hun fortalte at de ikke hadde noen vikaroppdrag som kunne passe til han akkurat nå, men at det var fint å ha han i basen med tanke på eventuelle nye oppdrag. Hun sa noe om at de hadde mange kunder og at de var flinke til å kartlegge behovene som fantes der ute.
– «Jeg kjente at det snørte seg sammen i halsen», fortsatte han.
– «Det er sånn jeg pleier å bli når jeg begynner å bli litt irritert … her hadde jeg tatt fri fra jobben for å møte et menneske som jeg trodde var profesjonell og treffer en jente som kommer rett fra skolebenken og spør om mine dårlige sider … er det mulig … jeg fortalte at jeg jobbet som IT-sjef i et stort konsulenthus og hadde tretti år med erfaring fra bransjen, både som prosjektleder med budsjett og personalansvar, sertifisert i hue og rævva i det som finnes av rammeverk … tverrfaglig bransjekunnskap … jeg spurte hvorfor hun hadde tatt kontakt med meg i utgangspunktet … hun så rart på meg og sa et eller annet om hvor store de var og hvor mange kunder de jobbet med, det var mye på gang og det kunne være at det dukket opp noe som passet for meg … det var da jeg sa at dette var noe hun hadde sagt i den første telefonsamtalen, at hun presenterte en stilling, mener jeg … jeg spurte om den var virkelig … vet du hva hun sa … hun sa at de jobbet med mange forskjellige stillinger, og nå skulle hun ta vare på min informasjon og matche dette mot det som kunne komme inn av vikaroppdrag … vikaroppdrag … jeg er da for faen ikke interessert i vikaroppdrag … hun fikk en sånn lite kledelig rødfarge i ansiktet sitt, enda mindre kledelig enn den som var i ansiktet mitt siden jeg var skikkelig irritert … og der ble vi sittende å se på hverandre før jeg reiste meg opp og sa at dette ble for dumt … hun sa at hun måtte følge meg ut, utgangen var ti meter bortenfor møterommet og jeg tror aldri jeg har sliti så mye for ti meter … nesten som når man går og går i en drøm og aldri kommer fram … ha ha … jeg vet at HR har brukt dette selskapet i noen stillinger hos oss, og gjett om jeg skal formidle hvordan de jobber … gjett om de skal få oppdrag hos oss … det går faen ikke an … skal du langt?»
– «To holdeplasser til …»
– «Jeg har mye å si», fortsatte han.
– «Ringer deg i morgen så finner vi tid for en kaffeprat en dag … jo, en ting til, jeg hadde tatt med meg kaffekoppen ut fra møterommet og spurte den hyggelige damen i resepsjonen hvor jeg skulle sette den … den tar jeg, svarte hun og så fikk jeg et smil og tusen takk i retur før jenta som gikk like bak meg spurte om jeg var interessert i å ta over jobben til hun som satt i resepsjonen … hun var jo bare vikar … det er mulig at hun forsøkte å være morsom, jeg vet ikke, men med tanke på inntrykket som jeg allerede hadde av henne så var det et jævlig dårlig forsøk på å være morsom … jeg tolket det nesten som en slags maktdemonstrasjon mot den hyggelige damen i resepsjonen … hva mener du?»
– «Her var du maks uheldig», forsøke jeg.
– «Det finnes flinke folk i bemanningsbransjen, legg merke til at jeg snakker om folk og ikke selskap siden det er menneskene som jobber der som gjør forskjellen … det er derfor jeg anbefaler denne forhåndssjekken av hvem du skal møte for å se om det er et menneske som har forutsetninger for å forstå hva du snakker om … dette møtet ble helt feil siden hun som møtte deg burde konsentrere seg om noe helt annet … jeg hører ganske mange historier som ligner og det er nok dette som underbygger påstandene om at bemanningsbransjen ikke fremstår som noe annet enn en annonseringstjeneste … men du, vi snakkes i morgen, her skal jeg gå av».

Jeg åpner luke 3 og der kan man lese at det var på denne dag i 1992 at verdens første sms-melding ble sendt mellom to britiske selskaper, – den lød for øvrig «merry christmas» …

One comment

  1. Var da granngivelig to ingeniører på Telenors avdeling i Bodø som fant opp SMS-en? men kan da gjerne ha vært engelskmenn som sendte den første mellom to firma utenfor Telenor.
    Men det var nå så. Ligger en artikkel på Gemini, NTNU’s populærvitenskapelige publikasjon, om at en av årsakene til at tredve prosent dropper ut av videregående er ensomhet. Altså at relasjonene til jevnaldrende har mye å si for mestringsfølelse og med det gjennomføringsevne. For det er jo det du skriver om? Relasjoner, det å se mennesket, ikke bare et tannhjul i maskinen

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s