Pandoras Box

Jeg traff henne i kjelleren, ikke bokstavelig, men som et uttrykk som beskriver at hun var langt nede. Vi satt på et langt hyggeligere sted hvor hun fortalte at det ikke var noen ting som funket, det var det samme hver gang hun sank ned i stolen på et stilrent møterom med granskende blikk fra vedkommende på den andre siden av bordet, fortell om deg selv og fortell hvorfor du har søkt på denne jobben.
Det var da det skjedde.
Det var da det stoppet opp.
Jeg gjør en kort historie litt kortere ved å fortelle at det dreier seg om emballasje og alt dette som henger sammen med en konstruert tillit til alle de som står foran en forsamling og forteller hvordan ting skal gjøres og hva som er riktig og galt, hun fortalte at hun ikke klarte å sortere alle rådene fra mennesker som ikke kjenner mekanismene i arbeidslivet og dynamikk i sosiale relasjoner.
Hun klarte ikke å være seg selv og trodde at det var hun selv det var noe galt med.

Jeg fikk en historie om en vanskelig tid med høye krav fra mennesker som hindret hennes egne valg for vekst.
Hun var bare en liten brikke.
Hun var et ja-menneske som sa nei til seg selv.
Jeg la merke til at hun brukte begrepet «komfortsone» i mange av setningene sine, dette merkelig begrepet som skal beskrive en sinnstilstand som setter ord på følelsen av å gjøre noe som er litt kjipt og som får en del mennesker til å diagnostisere seg selv, som om det er veldig viktig å forstå alle tankene som surrer rundt i topplokket, ett av disse ordene som har sneket seg inn i språket og som oppleves som en fluktkommentar som skal få alle til å nikke forståelsesfullt når du forteller at du skal gjøre noe som du gruer deg til, som om det er en stor bragd å slite seg ut av tvangstrøyen.

Det finnes noen som tror at dette som handler om å utvide komfortsonen sin handler om å gjøre de tingene som du alltid har drømt om eller til og med perfeksjonere deg i noe som du har lyst til å bli god på.
Det er feil.
Det handler om å gjøre det motsatte.
Det handler om å utfordre deg selv i forsøk på å bli bedre kjent med dine begrensninger og forutsetninger og til og med komme så langt at du klarer å leve med dem. De som følger med på mine sider og de som kjenner meg på en eller annen måte, vet at mitt beste tips når det kommer til dette som handler om arbeidsliv og karriere og liv og død og krig og fred og sånt handler om å være seg selv.
Da kommer man langt.
Det er faktisk mulig å komme langt og til og med litt lenger hvis man er villig til å gjøre seg kjent med baksiden og ikke minst vite at denne baksiden er en del av deg.

Det finnes noen som hevder at komfortsonen er klaustrofobisk og hindrer oss i å leve. Det er da det begynner å bli litt skummelt, spesielt med tanke på at det finnes en del mennesker som tjener pengene sine på å tvinge andre til å flytte grenser og gjøre ting som de egentlig ikke har lyst til å gjøre. Jeg er sikker på at du har vært på en samling hvor dere har hørt på en fjellklatrer som har gått opp på et fjell og tjener mange penger på å snakke om det når han eller hun kommer ned igjen.
Nå kan du prøve.
Særlig.
Jeg var på et seminar en gang hvor det var forventet at alle skulle svømme gjennom et hull i isen, det var ikke så mange som tenkte at hensikten med øvelsen var å gi kred til instruktøren for at han hadde fått oss til å flytte grenser og komme ut av komfortsonen. Jeg tror ikke at det er sånne ting som gjør et menneske til en bedre leder eller får mennesker til å bli mer glad i de andre menneskene som man har rundt seg, men hva vet vel jeg bortsett fra at jeg syns det er mange mennesker som gjør tåpelige ting for å synliggjøre seg selv.

Hun ble litt overrasket når jeg ga henne en liten eske, den var fint innpakket med blå sløyfe og full av sånne tynne flak som man bruker når man pakker inn glass, jeg hadde lagt i litt bobleplast og når hun hadde tatt bort alt dette, så var esken tom.
– «Eh», nølte hun.
– «Hva skal jeg gjøre nå?»
Hun hadde åpnet pakken og viste at hun var rimelig fornøyd med seg selv, men også at hun ikke skjønte oppgaven.
Jeg spurte hva hun så.
– «Den … er tom?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Den er like tom som mange av menneskene jeg treffer i et intervju … de stiller opp med pynt og fjas og tror at det er dette som skal være avgjørende for om jeg liker dem eller ikke … det er bare det at det ikke er sånn det funker når det ikke samsvarer med det som jeg forventer å finne».
Hun rettet seg litt opp i stolen, strakk seg etter koppen med varm kakao og tok en prøvende slurk.
– «Hvordan ser esken din ut?»
– «Jeg … har ikke med meg noen eske … sa du at jeg skulle ta med en eske?»
– «Nei», svarte jeg.
– «Jeg har ikke sagt noen ting, men det virker på meg som om du hele tiden lar deg styre av hva andre sier eller forventer at du skal gjøre … det er du som er esken … den er et bilde på din identitet».
Hun smilte.
Det skjedde noe med øynene hennes.
Hun tok en ny slurk med kakao og lente seg tilbake i stolen, trakk ned glidelåsen i boblejakka og viste seg som en jente som var tryggere når hun kunne kle seg ned i stedet for å kle seg opp, nesten ikke sminke, bare litt rundt øynene og med ansiktet i en slags glans som fikk henne til å stråle.
Et øyeblikk virket det som om det gnistrende blikket hennes låste seg i mitt.
Det var som om vi satt og speilet oss i hverandre mens vi utvekslet tanker.
– «Så», fortsatte jeg.
– «Fortell om deg selv».

Vi hadde bord ved vinduet og kunne se ut på den første snøen som var i ferd med å legge seg. Turen fra t-banestasjonen hvor vi hadde truffet hverandre hadde ikke vært på mer en tjue minutter, men tid nok til at vi fikk plassert hverandre.
Det var hun som snakket mest.
Det var hun som var på hjemmebane, og de fleste vet at det er lettere å spille sitt eget spill med publikum i ryggen.

På veien tilbake fikk hun navn og nummer på en dame som jeg kjenner i bemanningsbransjen, en klok dame som har levd og som fortsatt lever og som vet at det er mulig å si nei til en del av de tingene som livet kan presentere.
– «Du skal på intervju i morgen», fortsatte jeg.
– «Du skal treffe henne klokka ni, og da skal du være deg selv og ikke den som du tror at hun forventer å være».
– «Hva … forventer hun?»
– «Hun forventer at du er deg selv».
– «Klokka ni», smilte hun.
– «Det … er tidlig».
– «Det er det som er poenget», nikket jeg.
– «Hvis du noen gang får anledning til å velge tid, så velger du en tid som er så tidlig som mulig … da rekker du ikke å gå hele dagen og gruble og pakke inn og pakke opp og pakke inn igjen til du har glemt hva det er som pakkes inn … skjønner du?»
Hun nikket.
Tre dager senere, det er endelig fredag og hun ringte for å fortelle at hun skal inn i et vikariat på mandag.
Seks måneder med mulighet for fast ansettelse, et sånt oppdrag som man ikke skal snakke så høyt om fordi det finnes noen som syns det er urettferdig at enkelte får særbehandling ved å slippe inn bakveien …

2 comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s