Når kandidatene blir statister

Det var en god kaffe.
Dobbel Cortado.
Jeg rakk å bestille en ny før hun viste seg i døråpningen, la merke til at hun så ganske oppspilt ut, som om hun nettopp hadde hatt sex, trakk langsomt av seg den svarte strikkelua som pakket inn de mørke krøllene som falt ned på skuldrene som i sakte film, strakk fram hånden og spurte om jeg hadde ventet lenge.
– «Så lenge», smilte jeg og pekte på den tomme kaffekoppen som i det samme øyeblikket ble ryddet bort og erstattet med en ny.
– «Så», fortsatte hun.
– «Hva drikker du?»
– «Cortado».
– «Jeg tar det samme», nikket hun til serveringsdamen, strakk seg ut av skinnjakken og senket seg ned på stolen.
– «For en dag», sukket hun.
– «Hvordan gikk det?»
– «Dagen har vært for jævlig», smilte hun.
– «Men det toppet seg på intervjuet … og det er vel det du er mest interessert i å snakke om?»
Jeg nikket.
– «Men», fortsatte hun.
– «Sett i ettertid, så var det ikke så ille … jeg leverte mitt og det er bra nok … jeg tror de var fornøyd, det var to stykker … en fra HR som ikke sa så mye og han som er markedsjef … de skal bestemme seg i morgen, de vil avslutte før helgen … de har fire kandidater og jeg var den siste … ikke det at jeg bryr meg om de andre kandidatene, men det virket som om hun fra HR var opptatt av å få fram at de hadde andre kandidater, det var det lille hun hadde å si, liksom … nok om det, det var like før det skar seg helt …»
Serveringsdamen kom med kaffen hennes, vi lente oss tilbake i stolene, synkronisert på en måte, ble sittende å se på hverandre i den korte stillheten som fulgte.
– «Hva var det som skar seg?»
– «Nei», smilte hun og smakte på kaffen.
– «Det skar seg ikke … heldigvis … men det var som om de ikke var forberedt på å treffe meg … eller, som om de forventet å treffe en annen … det begynte med at han snakket om ting som jeg ikke kunne huske at jeg hadde informert om i det første møtet med bemanningsbyrået, tenkte at de hadde googlet meg … for all del … be my guest … men jeg så at han leste fra dokumentet som han hadde foran seg … jeg la ikke merke til det med en gang, men det var min CV … eller, det var ikke min CV, i hvert fall ikke sånn som jeg har laget den, men han fra bemanningsselskapet hadde kopiert den inn i sin egen versjon, eller mal eller hva det heter … det er greit nok, sikkert vanlig for alt jeg vet … for å poengtere at jeg jobber for dem, liksom … men det værste er at de hadde lagt til en del ting som jeg ikke … ikke akkurat kan gå god for … jeg er kjent med de fleste grafiske verktøy men her hadde de ramset opp en del ting som … ja, jeg kjenner til dem og kan sikkert sette meg ganske raskt inn i hvordan det funker, men jeg følte meg nesten litt oversolgt … han spurte om jeg kunne si noe om prosjektledererfaringen min, men jeg har da aldri vært prosjektleder … jeg er jo den som liker å sitte alene og knote med form og farge og UX … men nå skal du høre … dette var nesten litt creepy, men de hadde kopiert inn et bilde fra nettet som er … ja, det er sikkert ti år gammelt … her kommer jeg med krøller og briller og min egen stil og så hadde de klipt inn et bilde fra den tiden hvor jeg jobbet i en sånn kjedelig sjappe hvor det var forventet at man måtte gå med vannkjemmet hår og dress på jobben … jeg ser jo ut som en sånn kjedelig traineespire … lurer på hva de tenkte på … de som jobber i bemanningsbyrået, mener jeg … vi tar det bildet, for det ser bra ut … det finnes hundrevis av ferske bilder som er bedre enn det … er det vanlig at man flikker på denne måten?»
– «Hmm», svarte jeg betenkt.
– «Jeg vil nå si det på den måten at det er spesielt at de ikke har informert deg om hvordan de presenterer deg før de fyrer avgårde hele pakka til kunden sin … ikke minst med tanke på at de har sminket deg opp som en annen … en ting er jo dette med å referere til samtalen dere har hatt og formidle sin vurdering av deg som kandidat, men dette virker litt fjernt for meg … man blir jo korrigert av virkeligheten, mener jeg … »
– «Syns du jeg skal si fra?»
– «Jeg syns du skal vente», svarte jeg og tok en slurk av kaffen.
– «De skal bestemme seg i morgen, og da regner jeg med at tilbakemeldingen kommer fra bemanningsbyrået, forhåpentligvis fra han som du har truffet fra før … hvis du blir valgt, så lukker du øya og hever deg over det … du spiller spillet deres i de seks månedene som du er innleid før du blir ansatt i selskapet …»
– «Jeg syns det er for jævlig», avbrøt hun.
– «Greit at du er positiv og tror at jeg får jobben, men jeg føler meg mer som en sånn … hva heter det … statist eller en sånn hare som man bruker for å gire opp tempoet til de som skal gjennomføre hele løpet … jeg er fyllmasse eller kall det hva du vil …»
– «Hva får deg til å tro det?»
– «Det var noe med hele settingen», nølte hun.
– «Han fra bemanningsbyrået skjønte jo ikke en dritt av hva jeg jobber med … det er bare sånt man skjønner med en gang man begynner å snakke fag … jeg tror han valgte meg fordi jeg har jobbet i selskaper som han har hørt om … han nikket på de feil stedene, for å si det sånn … jeg har uansett en greie med at jeg tror at de har en A-kandidat og så er jeg en B eller C eller en D … det er sånn det er, er det ikke … og så var det hun fra HR som jeg møtte i dag … nedlatende som få og mer opptatt av de andre kandidatene enn meg … hun fikk meg til å føle meg som fjerdevalget … ha ha … hadde jeg vært alene med henne, så hadde jeg reist meg opp og gått … takk for meg … markedsjefen virket bra».
– «Og det er jo det viktigste».
– «Hva?»
– «Det er det viktigste», gjentok jeg.
– «Det er jo han du skal jobbe med … hun fra HR trenger du jo ikke å ha noe med å gjøre?»
– «Nei», smilte hun.
– «Skjønte ikke hvorfor hun var der … hun skjønte det kanskje ikke selv, heller … ha ha … men tilbake til dette med informasjon, jeg skjønner jo at bemanningsbyrået foretar en vurdering og sånne ting, regner med at det er det som de tjener pengene sine på, men her følte jeg det som om de ikke presenterte meg, for å si det sånn … som om de måtte finne fram en ekstra kandidat for å ha noe å vise kunden sin … for at de skal ha noen å sammenligne med … nei, jeg vet ikke … du mener at jeg skal vente til i morgen?»
– «Ja».
Vi lente oss tilbake i stolene, synkronisert på en måte, tok en slurk av kaffen og ble sittende å se på hverandre i den korte stillheten som fulgte.
– «Hva hvis jeg ikke hører noe», fortsatte hun omsider.
– «Nei …»
– «Det er jo ganske vanlig i den bransjen, er det ikke … hvis du ikke hører noe, så er du ikke aktuell …»
– «Da ringer du».
– «Skal jeg ringe uansett?»
– «Hvis du ikke har hørt noe innen klokka tre i morgen, så ringer du for å følge opp … du har blitt fortalt at de skal bestemme seg før helgen, og du ringer for å avklare».
– «Mas?»
– «Nei».
– «Hvis jeg ikke er aktuell, så skal jeg i hvert fall spørre … ikke hvorfor de ikke valgte meg, men hvorfor de valgte å presentere meg på den måten som de gjorde».

Seriøse jobbsøkere opplever mye rart, og jeg nevner i en annen tekst at jeg samler på tekster fra de som vil dele sine opplevelser fra rekrutteringsprosessene sine. Det er mange som liker å diskutere hva som er riktig eller galt eller om det i det hele tatt er noe som kan defineres som riktig eller galt, men av og til så bikker det over til å handle om etikk.
Da tror jeg det kan være greit å si fra.

2 comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s