Joy to the World

Året går mot slutten, og det er på tide med en oppsummering. Jeg vet om noen som lager sånne årsberetninger og avhandlinger om tiden som vi har lagt bak oss, jeg skal ikke gjøre det, men jeg har i stedet lyst til å skrive noen ord om de som deler. Av og til så dukker det opp en melding her og en melding der fra en som forteller at de syns den eller den teksten var så bra at de har lyst til å dele den på et annet forum.
Det er hyggelig.
Det er jo ganske lett å dele ting i dag, i hvert fall hvis man skal se det fra den tekniske siden.

Det var litt artig når jeg fikk en henvendelse på teksten som jeg skrev om en fyr som ønsket å kjøre t-bane, det var hans drømmejobb med tanke på at dette var en rolle som lot han få lov til å gjøre de tingene som han virkelig ønsket å gjøre i livet sitt, de greiene som ikke handlet om hva han gjorde på jobb men alt det andre.
En sporvogn til begjær ble republisert på en karriereside i Tsjekkia.

Det var like artig som når et magasin i Tyskland republiserte en tekst som jeg skrev under fotball-VM i Brasil.
The Girl From Ipanema havnet på glanset papir på side 31 og 32 og 33 i et studentmagasin i Berlin.
Sleng på en ny tier og Hedvig og Meningen med livet har også blitt republisert i andre fora.
Flere ganger, faktisk.
Joy to the World.

Det er ikke sånn at det renner inn med henvendelser, for all del, men det som jeg syns er litt interessant er at det er en del av de som republiserer i formelle kanaler som spør om honorar.
Eller, de spør ikke om det, men de forteller hva de pleier å gi og så får jeg det samme.
Joy to the World.
Bloggstatistikken passerte en million i året som gikk, ikke sånn å forstå at det er en stor greie men det finnes noen som er litt opptatt av sånne ting, kanskje det er derfor at det er flere som kommer fram til disse sidene.
Jeg vet ikke.
Jeg liker heller å tro at det handler om deling.
Årets høydepunkt var uansett publiseringsfesten for «den ultimate jobbsøkerboken» hvor hundre gjester danser macarena på åpningsnummeret.
Det var ganske stort …

Tilbake til dette med deling, – jeg fikk lyst til å dele en artig historie fra en fersk forespørsel, de skrev at de likte en spesifikk tekst og ønsket å legge den ut på sin egen nettside, for all del svarte jeg, hadde aldri hørt om dem før og siden jeg er kjent som en fyr som ikke gjør forskjell på folk så klinte jeg på med litt snert og humor i tilbakemeldingen min, selvfølgelig med smilefjes, men likevel fikk jeg en påminnelse om at skriftanalyse og tolkning ikke har blitt noe enklere enn hvordan jeg husker det fra den gangen vi satt i klasserommet og funderte på hva som skjedde i hodene på norske diktere som skriblet i fylla. Jeg har nemlig begynt å svare til de som spør at jeg setter pris på et «honorar» i form av et frivillig bidrag til en av aktørene som jeg selv sponser og som jeg linker mot i bunnen på egne sider.
Den gikk ikke hjem.
De jobbet med content marketing, må vite.
De mottar penger.
De gir ikke.
Jeg innrømmer at jeg ble litt usikker på om jeg skulle gidde å gå flere runder, men kom fram til at det kanskje kunne tenkes at det var noen av deres lesere som kunne bli trigget av å gi et bidrag til en god sak, vil ikke si at jeg krøyp til korset eller noe sånt, men forklarte at jeg oppfattet det sånn at tilbakemeldingen min hadde kommet litt skjevt ut.
Blir jo spennende å se om den kommer seg videre …
Teksten, mener jeg.
Syns det var litt morsomt.
Ikke noe mer enn det, egentlig.

Jeg er kjent som en fyr som ikke har noen viktige sosiale sperrer, og skjønner at det er mange, veldig mange, som sliter med publiseringssperrer. Jeg forventer ikke at alle er like greie mot sin indre hippie som meg, den som tipser meninger om mangt og pusher viktigheten av å få det ut med en gang i stedet for en omstendelig korrektur fra en kommunikasjonsrådgiver som kjøler ned latinerblodet, men jeg tror det er ganske mange mennesker der ute som kan få det litt bedre med seg selv hvis de tør å slippe ut noe av det som de har inni seg, det som noen kaller råskap og som andre kaller spontanitet eller vittighet, kall det hva du vil, men få det ut før det setter stygge spor på innsiden.
Husk at det er bedre å prompe enn å sprenge en tarm.
Husk at «sånne som meg» har røntgenbriller på jobb, og vi vet hva vi skal se etter når du snakker.
Vi får til og med betalt for det.
Sånn på ordentlig, mener jeg.

Jeg skal straks avrunde med toner som pleier å dukke opp på disse sidene i tiden før jul.
Same procedure as every year.
Jeg er ikke religiøs, men innrømmer at dette musikkstykket kan få Faen selv til å tro at det kan være mulig å få til noe positivt – her er MARIAH CAREY med «Joy to the World»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s