Måned: januar 2015

Hull som ikke er … hull?

De som følger med på mine sider, vet at mine satiriske blikk mot arbeidsliv og karriere og liv og død og krig og fred og sånt er ment for å skape refleksjon og diskusjon. Det kan være som en prat rundt lunsjbordet eller i et fagforum eller som en tåpelig debatt i sosiale medier. Denne gangen fikk jeg lyst til å legge inn en … ja, la meg bruke begrepet «betraktning», og den dukket opp i en samtale med en hyggelig dame som innledet relasjonen med sin bekymring for hull i CV. Dette er et tema som jeg har jablet om så mange ganger i ulike fora at jeg egentlig begynner å bli litt lei, mest fordi mange av de som av en eller annen grunn liker å grave i huller egentlig ikke kan oppfattes som annet enn fordomsfulle og uvitende besserwissere.

Det er ikke så rent sjelden at jeg befinner meg i fora hvor jeg sier at hull kan være med på å styrke deg i en jobbsøkerprosess, vel og merke dersom du er ærlig og lojal mot historien din. De som mener noe annet har antageligvis ikke denne viktige erfaringen i livet som et hull i en CV kan «dokumentere» og som gjør deg sterkere og mer motivert og engasjert i forhold til utfordringene du har foran deg.
Si det som det er.
Dersom du tåler det selv, så skal du ikke lide for at personen på den andre siden av bordet ikke skjønner at livet dreier seg om ganske mye annet enn hva som er innenfor deres egen boble.

Mennesker som påstår at man på død og liv skal sparkle alle hull prater piss. Det kan være at du får spørsmål om hva du gjorde i tidsrommet bla bla bla som viser til dette hullet ditt, og du velger å svare at du var arbeidsledig.
Feil svar.
Dette er riktignok et svar som bekrefter omstendighetene og hvorfor du har dette hullet, men lytt til spørsmålet som ber deg fortelle hva du faktisk gjorde i denne perioden. Hvis spørsmålet ikke vinkles på denne måten, så er det sånn du skal gi inntrykk av at du oppfatter det.
Tenk over den.
Jeg er rigget sammen sånn at jeg tør å spørre om alt, jeg har ikke så mange sperrer men har en egen evne til å beherske det som handler om troverdighet, tillit, takt og tone. Det viser seg i de fleste tilfellene at jeg får svar, gode svar som jeg ber dem konvertere til fakta i sin egen historie, som en slags bekreftelse og som en form for avmystifisering.

Anyways, sjekk denne betraktningen og sjekk om du skjønner sammenligningen:
En kvinnelig norsk mellomleder blir gravid, en særdeles hyggelig greie som fortjener positiv oppmerksomhet med tanke på at vi faktisk snakker om et av livets mirakler. Hun kryper inn i et hull og gir sin fulle oppmerksomhet til et lite menneske som fortjener en god velkomst til en tøff verden og vender omsider tilbake til arbeidslivet, dørene står åpne, hun har kanskje til og med gjennomført en del betraktninger og vurderinger mellom bleieskift og ammetåke som har fått henne til å takke ja til noen samtaler med en hodejeger som presenterer nye muligheter, som om dette hullet medførte en slags åpenbaring.
Det er bare det at det ikke er noen som snakker om hull.

Men så, – en annen kvinnelig norsk mellomleder mister jobben sin, nedbemanning og omorganisering og outsourcing og andre forklaringer blir uvesentlige, det skal ikke handle om det. Hun melder seg på NAV og gir sin fulle oppmerksomhet mot et ukjent og uryddig arbeidsmarked som påfører henne en del bivirkninger og fortvilelse som underbygges av fordomsfulle og uvitende besserwissere som for lengst har funnet fram hakke og spade. Hun blir beriket fra livets skole, men blir betraktet og vurdert fra omgivelser som begrenser hennes spillerom, hun blir en kasteball mellom dårlige tiltak fra NAV og en drøss med lukkede dører som bekrefter det som hun ønsker å oppfatte som gode råd fra eksperter og rådgivere og veiledere og andre som tror at de vet hva de snakker om når de kommer med sine formaninger om at man ikke må vise at man har hull i CV’en. Alt er bedre enn et hull, og «alt» er noe som man til og med kan kamuflere med løgner og fluktkommentarer for å komme fram til noen som kan sette døra på gløtt.

Noen av dere vil riste på hodet av sammenligningen jeg presenterer, den dukket opp i denne hyggelige samtalen med en dame som for lengst er ferdig med svangerskapspermisjoner og hyppige fravær i form av festivitas i barnehagen, syke barn og forutbestemte ferieplaner. Jeg håper dere rister på hodet fordi dere ikke liker å fokusere på et hull, uavhengig av årsak, og fordi et menneske fungerer på en arbeidsplass basert på aktuell erfaring og kunnskap i et «her og nå-perspektiv».

Jeg nevner at jeg begynner å bli rimelig lei av fokus på hull i CV og mener at det for lengst er på tide å flytte dette fokuset fra mennesket bak en CV og over til fordomsfulle og uvitende besserwissere som påstår at et hull ikke er noe annet enn et hull, – sett så mye lys i trynet på dem at de blendes av noe annet enn troen på sin egen fortreffelighet.

Du får GELKA med «Soon»

Verdikommisjonen

Visste du at det var på denne dag i 1998 (30. januar, red. anm.) at «Verdikommisjonen» ble oppnevnt av Bondevik-regjeringen for å debattere samfunnets verdier?
Nå vet du det.
De leverte en betydningsløs rapport og det var det.

Verdikommisjonen ble oppnevnt i kongelig resolusjon og inneholdt, foruten mandatet for kommisjonen, en gjennomgang av problemstillinger som Regjeringen oppfattet som særlig sentrale i en slik kommisjons arbeid. Hovedmålet med Verdikommisjonen var at den skulle «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Det ble ifølge mandatet ansett som viktig «å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltagelse og demokrati».

Med utgangspunkt i hovedmålet og i mandatet, fastsatte styringsgruppa følgende delmål for kommisjonens arbeide:
– skape bevissthet og refleksjon om verdispørsmål og etiske problemstillinger
– bidra til analyse kunnskapsformidling om verdimessig utvikling og påvirkning
– identifisere aktuelle verdimessige og samfunnsetiske utfordringer og drøfte mulige svar

Disse målene dannet utgangspunktet for en hel rekke prosjekter som Verdikommisjonen iverksatte eller deltok i iverksettingen av. De jobbet i tre år, arbeidet stanset opp ved en rekke anledninger for å sikre at arbeidet faktisk ble oppfattet som seriøst og at det fikk en eller annen form for lokal forankring som viste at det hadde noe for seg. De hadde ingen forhåndsdefinert mal, men jobbet under parolen som fortalte at veien ble til underveis.
Isolert sett en god greie.
De valgte å operere med en relativt åpen og omfattende definisjon av verdibegrepet for å unngå å gi svar på vegne av andre. De forsøkte å skape nysgjerrighet og begeistring samtidig som de ble møtt med motstand og latterliggjøring, kanskje mest fra de som ikke skjønte at målet ikke handlet om å nå fram til fastspikrede og endegyldige konklusjoner, men at det handlet om å inspirere og motivere til prosesser der verdier ble satt under debatt, basert på troen på at bevisstgjøring og diskusjon best skapes gjennom utfordringer og til og med gjennom provokasjon, alt sammen i tråd med et mandat som ba kommisjonen om å drøfte mulige svar på verdiutfordringer i samfunnet.

Jeg kom til å tenke på dette her om dagen, jeg hjelper et selskap med utforming av virksomhetsvaremerke og rekrutteringskommunikasjon, en spennende greie som har skapt litt engasjement og moro som begynte så smått på et møterom hvor vi var fire personer, en fra HR, en fra marked og en fra innkjøp.
Jeg var litt usikker på hvorfor sistnevnte var med.
Jeg var vel egentlig litt usikker på hvorfor HR og marked hadde sendt de aktuelle representantene sine i stedet for å ta med noen som skjønte litt mer av hva det egentlig dreier seg om, men det er en annen sak.
Det skulle endre seg.
Det gikk ikke lang tid før vi flyttet oss over til et litt større møterom, det var flere som hadde lyst til å komme med konstruktive innspill og ikke som en punktvis liste til linjeleder som måtte grine seg til godkjennelse fra sjefen sin som korrigerte med litt småpirk for å glede styret og toppledelsen.
Det er da det begynte å bli morsomt.
Hun ene fra HR fikk plutselig en del andre ting å gjøre, mens hun fra marked fikk øynene opp for at det kunne være en åpning for å bruke sin iboende kreativitet. Deretter dro vi ikke bare inn en og annen fra linjeledelsen, men mennesker som faktisk satt og jobbet med oppgaver som handlet om kjernevirksomheten deres. Det var som om det gikk opp et lys når de forstod viktigheten av å trekke inn virksomhetens egne ansatte i en ansettelsesprosess i stedet for å lese seg blinde på tall og symboler og nisser og troll på en CV.
Han fra innkjøp ble bare borte, han sluttet i selskapet like etter at vi følte at vi var godt i gang, men det var antageligvis ikke på grunn av dette prosjektet …
Eller, det vet jeg jo egentlig ikke noe om.
Jeg snakket ikke så mye med han.

Det er de ulike virksomhetenes visjon og verdier som definerer inspirasjonskilden for de ansatte. Noen kaller det spilleregler eller husordensregler, det er i og for seg en grei definisjon, men poenget er at du må vite om dem og følge dem.
Det handler om å passe inn.
Det handler også om å bli kjent med en mulig årsak til at du ikke fikk jobben du søkte på.
Ting som funker her funker ikke nødvendigvis der, og valg av ny arbeidsgiver bør henge sammen med hvilke verdier du støtter, det som danner grunnlaget for hvem du er og hva du står for og påvirker hva du liker, tenker, handler, drømmer om og hvordan du gjør jobben din og alt det andre som du foretar deg.
Det er ikke bare pjatt selv om det finnes noen HR-mennesker som får det til å virke som om det er det.
Det er en vesentlig del av hele pakka.
Du må huske på at alt dette som handler om verdier ikke begrenser seg til noe som du kan lese deg til med håp om å tilpasse deg eller skli inn i miljøet bare tittelen er riktig og lønna er god nok. Verdier er det du har med deg basert på oppvekst, miljø og erfaring.

Du har sikkert lest stillingsannonser og personalhåndbøker som beskriver hvordan enkelte virksomheter ønsker å fremstå, ord og setninger som ikke sier så mye om hvordan de faktisk er og blir oppfattet av de som egentlig bestemmer, – de som står på utsiden og som opplever virkeligheten. Kundegruppen min er ganske full av mennesker som føler seg lurt når hverdagens verdigrunnlag viser seg som noe helt annet enn hva de leste om i stillingsannonsen og hva de ble forført med på intervjuet.

Dersom du tar hensyn til dine egne verdier ved valg av jobb, har du større sjanse til å trives i jobben over tid. Det sier seg selv, – en arbeidsplass som ikke tilfredsstiller verdiene dine vil gi deg en arbeidssituasjon som du ikke vil holde ut.

Et godt karrieretips når du skal se deg om etter ny arbeidsgiver er å lage et eget sett med spilleregler eller husordensregler som omhandler deg selv.
Disse skal i størst mulig grad gjenspeile hvordan du er og ikke hvordan du ønsker å fremstå.
Dine egne sett med regler og skikk og bruk, om du vil.
Dersom du klarer å etterleve disse, kalles det integritet og det er noe som forutsetter en nådeløs nulltoleranse i forhold til utfordring av egen identitet.
Dersom du finner en arbeidsplass som matcher disse, vil du få det bra.
Dersom du skjønner hva jeg legger i begrepet «matche» …
Dersom du ikke klarer å identifisere dette på arbeidsplassen din, så foreslår jeg at du finner på noe annet før det er for sent.

Tilbake til Bondevik og gjengen hans, så dukket det opp mange ulike konklusjoner som følge av Verdikommisjonens arbeid, de fleste bekreftet at det hverken var en fiasko eller suksess selv om arbeidet ble oppfattet som relativt overflødig og argumentert som noe som ethvert fornuftig menneske ville ha understøttet på forhånd.

Du får WHITNEY HOUSTON med «I’m Every Woman»

… som en skramme eller et lite arr

Dette er en ganske lang tekst som regelmessige lesere vil dra kjensel på siden den tidligere har blitt publisert i separate innlegg, – nå har den blitt republisert i et karrieremagasin og her får du hele historien.
Forfatteren jobber i dag som direktør i et ledende selskap. Det var for øvrig jeg som ansatte han, men det betyr ingen ting for denne teksten.

Jeg har skrevet en tekst, mest som en slags form for terapi med tanke på viktigheten av å få det ut, men også som en hilsen til andre som sliter litt. Jeg har lagt bak meg noen uker på jobbsøkerkurs i regi av NAV, noe som var ment å vare en god stund, men i morgen skal jeg melde meg ut.
Jeg har fått jobb, men det er definitivt ikke deres fortjeneste.

Jeg har jobbet i næringslivet i ganske mange år, og nå har jeg opplevd hvordan det er å være en kasteball mellom en drøss med mennesker som ikke vet hvordan de skal ta i meg. Det begynte med mitt første møte med NAV og en jente med begrensede norskkunnskaper er ikke akkurat noe som girer opp forventningene til å tro at det kan være hjelp å få. Det eneste inntrykket jeg satt igjen med var at vedkommende hadde et så slapt håndtrykk at jeg tenkte det var jeg som hadde gjort en feil ved å ta initiativ til å håndhilse. Navnelappen hennes fortalte at hun jobbet som «vert» i publikumsmottaket, en rolle som jeg oppfatter som passende til en positiv og imøtekommende person, men dette var ikke en dekkende karakteristikk for denne jenta.
Hun var ikke bare sur.
Hun var dritsur.
Alle kan ha en dårlig dag av og til, og dette var antageligvis en av hennes. Jeg er for øvrig litt usikker på hvorfor de kaller det for et publikumsmottak, kanskje mest på grunn av en dårlig bemanningsmiks av akademiaspirer og sosionomer i stedet for noen som forstår seg på mennesker.
Nei.
Det skulle jo tatt seg ut.
Litt senere fikk jeg for øvrig høre at hun som var så dritsur var på praksisplass fra en tiltaksarrangør, men det måtte jeg ikke fortelle til noen …

Jeg ble henvist til en veileder, men måtte vente på tur.
Jeg spurte hvor lenge jeg måtte vente, og det var ikke særlig smart.
Hun så på meg.
Hun så fortsatt sur ut.
Dritsur.
Det var som om blikket hennes fortalte at jeg ikke hadde så mye annet å foreta meg siden jeg var arbeidsledig.
Jeg spurte om jeg rakk å ta meg en røyk.
– «Da må du ut», svarte hun kort.
Greit.
Jeg kom ikke på noe fornuftig å si, fikk lyst til å si at jeg ikke hadde tenkt å fyre opp her inne, men lot det være.
Jeg rakk å lese gjennom Aftenposten, også.
Det gikk en og en halv time før mitt nummer fra køsystemet ble vist på den lysende tavlen og jeg kunne gå inn på cellen til en jente som satt og smurte hendene sine med håndkrem, kanskje som en slags unnskyldning for at hun ikke ønsket å håndhilse. Jeg har aldri vært så flink til å tippe alderen på jenter, det henger kanskje sammen med at jeg ikke ønsker å bli tatt for å glane eller noe, tror nok ikke at hun var så veldig mye eldre enn fireogtjue år, regnet fra den tiden det tar å komme seg gjennom ett eller annet passende studieprogram, rett fra skolebenken og rett inn i jobb som veileder. Jeg valgte å bli med på dette skuespillet av ren nødvendighet for egen inntektsikring i påvente av at jeg skulle finne meg en ny jobb, noe som jeg visste ville ta litt tid siden jeg er rimelig godt kjent med hvordan mekanismene fungerer.

Noen måneder senere ble jeg innkalt til et informasjonsmøte hvor det var en som snakket om alle mulighetene som var der ute og at vi måtte tenke positivt og at NAV kunne hjelpe. Jeg er åpen for å ta i mot hjelp, men ikke av mennesker som ikke har forutsetninger for å tilby noe som jeg ikke klarer selv. Det var for øvrig den samme personen som like før hadde stått i døra og sjekket legitimasjon på alle som skulle inn og som hadde kommandert en av sine kollegaer til å hente flere stoler siden det så ut til at alle var i ferd med å møte opp.
Litt kluss i logistikken.
Han fortalte at de ikke var vant til at alle møter opp, et ganske betryggende førsteinntrykk som ble forsterket med en innledning om at han egentlig ikke var vant til å holde foredrag for så mange mennesker og at han ikke hadde rukket å forberede seg, vi får bare kjøre på og så ser vi hvor det går.
Det var sånn han sa det.
Det er bare å kjøre på.
Vi var tolv minutter inn i programmet, og han hadde enda ikke servert et eneste smil.
Han hadde ikke en gang ønsket velkommen.
Ikke for det, jeg tror nok at de fleste i salen ønsket at de var et helt annet sted.

Han var ikke vant til å holde foredrag.
Han hadde sagt det selv.
Vi var tolv minutter inn i programmet, og jeg hadde notert at han sa «øhh» for nittende gang, litt usikker om det var til oss i salen siden han plasserte seg sånn at han snakket til det store skjermbildet på veggen.
Øhh, det er jo bare å kjøre på.
Han trykket seg fram til en side som viste til arbeidsmarkedet og en undersøkelse om hvilke jobber som var mest attraktive, jeg la merke til at de fleste stilingene var i kategorier med relativt høye kompetansekrav med mindre han trodde at hvem som helst i salen kunne gå inn i rollen som sykepleier eller ingeniør eller kontraktskoordinator i oljebransjen. Det var nesten så jeg forventet at den neste siden ville inneholde informasjon om et eller annet AMO-kurs som kunne gi et troverdig grunnlag for å slenge inn en søknad.
Øhh, det er jo bare å kjøre på.
Han sa ikke det denne gangen, han sa riktig nok «øhh» og kom til en side som handlet om viktigheten av en god søknad og CV, det var nå jeg rettet meg litt opp og ventet på innkasseringen av et veddemål jeg hadde gjennomført med sidemannen før vi hadde gått inn, han hadde vært like tidlig ute som meg og vi ble kjent over en sigg på utsiden.
– «Informasjonsmøte?»
Jeg nikket.
– «Andre gangen», fortsatte han og pekte på seg selv med tommelen som for å vise at han var veteran.
– «De kommer sikkert til å si de samme tingene som de sa til meg for et halvt år siden …»
– «Vært ledig lenge?»
– «Ett år … cirka … alt som blir sagt på dette møtet ligger jo på nettsidene deres, dette er ikke noe annet enn en form for maktdemonstrasjon, en form for umyndiggjøring av voksne mennesker».
– «Jobbsøkerkurs?»
– «Nja», nølte han.
– «Det blir neste runde, hvis du er så uheldig å komme så langt … her handler det bare om forventninger og plikter».
– «Skal vedde på at vi får formaninger om søknad på en side og CV på to … uten hull».
– «Ja», flirte han.
– «Men de rekker ikke å komme inn på det i dag …»
– «Skal vi vedde?»
– «Hva vedder vi?»
– «Sigg på utsiden».
– «Den tar jeg uansett».
– «Vedder for å vedde, da …»
– «Greit».
Jeg hadde rettet meg opp i stolen, så at sidemannen gjorde det samme før midtpunktet åpnet seg.
– «Øhh … dere må for all del ikke vise fram huller i en CV …»
Jeg fikk tommel opp fra fanget til sidemannen, nikket tilbake og kjente at jeg fikk en rykning i armen som var initiert av et ønske om å slippe løs dette spørsmålet som begynte å kaste på seg rundt i hodet mitt:
– «Syns du ikke det er litt paradoksalt å si noe sånt til en gruppe arbeidsledige som tross alt sitter og hakker på dette hullet i dette øyeblikket?»
Jeg lot det være og ventet på fortsettelsen, flyttet blikket mot jenta på den andre siden som satt og skrev på en tekstmelding og typen ved siden av som spilte dette spillet som jeg ikke vet hva heter men som har alle disse små firkantene i forskjellige farger som raser nedover.
– «Da er det bedre å si at dere er hjemme med barn eller hva som helst … øhh, bare ikke hull for de som leser en CV liker ikke å se hull …»
Noen ganger så lurer jeg på hvorfor det er sånn at «de som leser en CV» oppfattes som noe helt annet enn hva eller hvem de virkelig er.
– «Men så», fortsatte han.
– «Øhh … hvis dere skal på intervju … der må dere være klar over at det kan komme mange vanskelige spørsmål som dere kan oppfatte som … øhh … som dere i hvert fall må forberede dere på … det kan være en ganske tøff påkjenning å være på intervju … øhh … men dere får bare kjøre på, det er jo kjempebra hvis dere kommer så langt …»
Jeg fikk lyst til å rekke opp hånden på nytt, men lot det være.
Det var ti minutter igjen av den planlagte tiden, og den brukte han til å snakke om seg selv og sine arbeidskollegaer og alt de hadde å gjøre. Jeg er sikker på at det jobber mange flinke mennesker i NAV, men jeg vet ikke helt om det er riktig at de som befinner seg der burde få lov til å snakke om et arbeidsliv som de ikke har vært en del av selv.
Det siste han sa før vi fikk gå hjem var å tenke positivt.

Deretter gikk det ikke så lang tid før jeg ble meldt på dette jobbsøkerkurset. Jeg forsøker å ikke overdrive når jeg forteller at hun som ledet kurset var «litt alternativ», det var veldig mye farger og te og de første dagene gikk med til å male på ark for at vi skulle visualisere hvordan vi følte det og hvor vi var og hvor vi ville, hver dag startet for øvrig med å «meditere» i stor ring for å samle tankene. Det hadde kanskje ikke noe med meditasjon å gjøre, jeg har ikke peiling på sånt, men det var antageligvis et forsøk på å skape en eller annen form for energi, menneskene du ser på «åndenes makt» er godt sammenligningsgrunnlag, men nå er det en gang sånn at det ikke er så mange mennesker i arbeidslivet som fanger opp all energien som produseres av mennesker som står i ring rundt en dame som slår på tromme …

Jeg ble ganske fort ferdig med malingen siden jeg malte hele arket svart, hun sa at det var interessant og spurte om det var flere som tenkte i de samme baner. Det var en som rakk opp hånda, og vet dere hva han sa?
– «Det var ikke mer svart igjen, for han hadde brukt opp alt …»
Han var i dette tilfellet meg.
Jeg syns det hersket en slags barnehagestemning hvor vi hele tiden fikk formaninger om å hjelpe hverandre, vær en venn, noen av kursdeltagerne gikk til og med inn i forskjellige roller hvor de tydeligvis konkurrerte om hvem som kunne printe ut flest sitater med bilder av søte dyr som de hang opp på det som fantes av ledig plass mellom store tavler hvor navnene våre var skrevet med tusj og som vi skulle sette kryss hver gang vi sendte en søknad eller ble kalt inn til intervju.
De som får jobb får en rød stjerne.
Nå var det ingen som fikk det i den korte tiden jeg har vært der, men det var noe som vi ble fortalt.
Jeg antar at det vil stå en rød stjerne ved navnet mitt i morgen.
En av kursdeltagerne kunne fortelle at hun hadde så mye å gjøre at hun ikke hadde tid til å sende så mange søknader, hun gikk rundt og vannet blomster og ryddet på kjøkkenet og pludret med alle og ga inntrykk av at hun egentlig hadde det ganske bra. Noen av de andre på kurset var brennsikre på at hun jobbet der, enten som en arbeidsledig på tiltak eller som en makaber konspirasjon.

Det var på den tredje dagen jeg bestemte meg for å sjekke opp hun som var leder på kurset, ikke «sjekke opp» på den måten som noen kan få seg til å tro når jeg skriver det på den måten, men sjekke hva hun hadde av relevant erfaring og kunnskap for å forsvare noe av det hun holdt på med. Joda, hun hadde jobbet i barnehage for mange år siden og inntil nylig hadde hun jobbet som instruktør på et treningssenter mens hun tok noen kurs for å bli sertifisert som coach og et eller annet med mindfulness. På dette tidspunktet hadde jeg for øvrig startet på et privat prosjekt for å slutte å røyke, men valgte å begynne igjen for å få en anledning til å snakke med likesinnede i fred og ro, vi kalte det nettverksbygging og fikk svarte plusser på tavla.

Etter den andre uka hadde det kommet en person fra NAV for å spørre hvordan det gikk med oss, hvordan vi hadde det og om vi var flinke til å tenke positivt. Det siste spørsmålet ble for øvrig stilt direkte til hun som ledet kurset og hun svarte at vi var en hyggelig og inspirerende gjeng å jobbe med. Like etter fortalte han fra NAV at vi ikke var arbeidsledige lenger men at vi var på tiltak, det var i forbindelse med utfylling av meldekortene at dette kom fram som svar på et spørsmål fra en i salen, en som jeg ble fortalt skulle betrakte som en kollega siden det var viktig at vi klarte å bygge opp forståelsen av å være tilbake på jobb og at jobbsøking var en viktig jobb. Jeg lurer på om det finnes noen som har dette på CV’en sin og som tør å sitere han på det i et seriøst intervju. Det var visst noe med at de politiske målene og krav til bedre ledighetsstatistikk som skulle forklare dette, noe som tydelig viser seg ved ambisiøse saksbehandlere som får lønnshopp og avansement ved å sende arbeidsledige rundt som kasteballer fra det ene tiltaket til det andre.

Det kom også en dag hvor jeg fortalte at jeg skulle på intervju. Det var egentlig ikke et intervju, men snarere en generell samtale med en bra mann i nettverket mitt, men det var sånn jeg fortalte det.
Da spurte hun som ledet kurset om jeg var nervøs.
Jeg svarte nei, jeg klarer meg bra i sånne settinger, og da sa hun først at det bare var fint å være nervøs før hun fulgte opp med å fortelle at det er mange som blir kvalme og syke og får hetetokter.
Hun sa at det var viktig å snakke om det.
Jeg svarte at det ikke var like viktig for meg, og da tror jeg hun ble litt sur …

Jeg så en stillingsannonse fra NAV her om dagen hvor det sto «gjør en forskjell jobb i NAV», det første jeg tenkte på med tanke på hvordan jeg har blitt kjent med denne virksomheten var hvordan i all verden de tror at de kan stå inne for en sånn setning. Jeg har til og med lest undersøkelser som bekrefter at de ansatte ikke kjenner arbeidslivet, litt for mange av dem har heller ikke vært i noen annen jobb, noe som nesten er like skremmende som vissheten om at mange ansatte i sentrale posisjoner er utplassert på praksisplass og vikarierer for vikarene som har blitt sykmeldt på grunn av arbeidspress. Jeg er som nevnt sikker på at det jobber noen flinke mennesker i NAV, ett eller annet sted, det er bare det at vi som ikke kjenner denne virksomheten og som heller ikke ønsker å bli kjent med denne virksomheten får oppleve den gjennom mennesker som burde jobbe med noe helt annet enn å betjene publikum.

Det begynner å bli en stund siden jeg sendte over denne teksten til Morten, jeg har for lengst blitt varm i trøya i min nye jobb og fikk lyst til å legge til noen ord om at jeg hadde noen intervjuer i forrige uke, denne gangen var det jeg som satt på den andre siden av bordet. Jeg som skal ansette en person, en markedsdirektør, jeg kom inn i tredje runde med tre gode kandidater og så var det som om det skjedde noe i møtet med den siste, noe ubestemmelig, det er jo sånn det ofte kan bli når et menneske møter et annet menneske. Han hadde kommet et ganske godt stykke ut i historien sin og snakket om nedbemanning og tupp i rævva, han satt og smilte og det fikk meg til å tenke at det måtte være noe, ett eller annet, de to første var minst like bra men han hadde det lille ekstra som det ikke er så lett å definere.
Jeg avbrøt han og spurte om han røyket.
Jo, han måtte innrømme at han hadde en og annen last. Litt senere fortalte han at han trodde det var en test, at han burde formulert svaret på en annerledes måte, vi sto på taket og så på utsikten og snakket om strategi og samfunnsansvar og alle mulighetene som lå foran oss.
– «Vi matcher kanskje ikke lønnsforventningene dine», begynte jeg på veien ned.
– «Lønnsforventninger», sukket han.
– «Vi har da ikke snakket om det?»
– «Burde vi gå opp igjen?»
– «Nei …»

Jeg har mange år igjen i arbeidslivet.
Jeg har mange år bak meg.
Summen av alle disse årene får beskrivelsen av dette lille hullet til å virke som en skramme eller et lite arr, en greie som var kjip der og da men som i ettertid ikke er noe annet enn en bekreftelse på at smerte er et bevis på at man faktisk lever.

– Takk for at jeg fikk dele min historie, håper noen finner glede og inspirasjon.

Du får RØYKSOPP med «Poor Leno»

CV-tips: Tjue sekunder, du liksom …

Det florerer med tips og råd om hvordan man skal skrive en CV, men det er ikke så mange som skriver om hvordan man bør lese det som står der når noen først har skrevet noe. Det blir akkurat det samme som å tolke alle andre former for salg og markedsføringsbudskap, skrevet med visshet om at jeg egentlig ikke liker den terminologien i sammenheng med mennesker, men det handler om å se noe som man gjenkjenner som interessant på en arena hvor du oppfatter deg som komfortabel.

Det finnes noen som tror at en som er «proff» bruker tjue sekunder på å avgjøre om en CV er bra eller ikke, noe jeg kaller bullshit siden det er en påstand som underbygger tvangstanker og valgte sannheter.
Det råder samtidig en stor usikkerhet rundt hvem disse «proffene» egentlig er …
Det er en stor misforståelse at en CV bare skal gi en oversikt over det du har gjort hittil i livet. Når du har skjønt det, så må du være klar over at det bare finnes en person som kan si om en CV er bra eller ikke, og det er den som skal ansette noen akkurat der og akkurat her og nå. Den som leser en CV og får seg til å hive den ut etter tjue sekunder har ikke sett noe som er interessant for vedkommende her og nå, det betyr ikke at den ikke er bra nok for andre som jobber med et annet rekrutteringsprosjekt.

Jeg har ikke tall på hvor mange søknadsdokumenter jeg kan ha lest gjennom en lang karriere som rekrutteringsrådgiver og karriereveileder. Jeg får en drøss med mailer med vedlegg fra de som tror jeg kan vurdere om det er bra eller ikke.
Bra i forhold til hva?
Det finnes mange som spør og svarer på dette som handler om å skille seg ut i en ansettelsesprosess, hva som skal til, og selv om det finnes side opp og side ned og en drøss med eksempler på tekster som handler om en eller annen som har gjort noe som bare funker en gang, så koker det ned til et poeng og det er å vise at man er riktig for den aktuelle rollen.
Så enkelt er det med den saken.
Jeg blir fremdeles overrasket over mangelen på kreativitet fra en del jobbsøkere, da tenker jeg mest på innholdet, selve historien og budskapet, og ikke om den er printet ut på en juicekartong eller som en bildeserie på instagram. Nå skal det også sies at mange spennende rekrutteringsprosjekter blir ødelagt av elektroniske rekrutteringsverktøy og sånne som sorterer søknadsdokumenter etter tall og symboler og nisser og troll på en CV, men jeg lurer likevel på hvorfor det er så få som tør å vise seg fram ved å fortelle gode historier fra deres egen virkelighet. Jeg savner de som kan beskrive opplevelsene fra reiseveien, fortelle hva de har sett og gjort og få med noe som gjør at jeg retter meg opp i stolen og får meg ut av lesemodus.
Jeg vil se noe annet enn et omriss av en eksistens.
Jeg vil fornemme et menneske som ikke tenker at jeg kommer til å google deg uansett, det er jo det som blir sagt av alle disse som mener at de har noe de skulle ha sagt, men det er ingen som forteller dem at jeg ikke googler alle.
– «Du trenger ikke skrive så mye, for de googler deg …»
Man kan jo lure på hvor de har det fra.
Jeg savner den virkelige forskjellen, en forskjell som blir rimelig utvisket når de fleste tror at de har lært at de skal skrive om det i søknadsdokumentene sine uten at de viser hva de egentlig mener.
– «Jeg har en master i fjatt og fnas og nå ønsker jeg å bruke min kunnskap til å gjøre en forskjell i deres organisasjon».
Grøss.
Jeg er ganske lei av disse «innovative og lidenskaplige lagspillerne» som ikke en gang klarer å fortelle hvilken farge de har på drakta eller hvilken posisjon de har på banen, de som gjemmer seg i sine egne skygger og som ikke forstår garderobepraten.
– «De googler meg uansett … da ser de hvor flink jeg er».

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg hiver søknadsdokumenter etter tjue sekunder fra de som gir inntrykk av at de ikke har opplevd noen verdens ting, men jeg innrømmer at det ikke er så lett å vite om vedkommende faktisk har et liv når jeg ikke fornemmer noe annet enn et ekko fra en dårlig stillingsannonse eller en oppramsing som bekrefter at vedkommende har latt seg lure av «eksperter» som oppfordrer til å legge inn attraktive nøkkelord for å bli funnet av tåpelige trackingsystemer.
Tjue sekunder, du liksom …
Ha, det er ikke så lenge siden at det dukket opp en dame som viste meg en CV som var printet ut fra Webcruiter eller et annet søplesystem som ligner, det var så drita dårlig at jeg sa det til henne mer eller mindre umiddelbart.
– «Men den er jo laget i et profesjonelt verktøy», forsøkte hun.
– «Sier hvem?»

Teksten er publisert i et karrieremagasin.
Regelmessige lesere drar kjensel på noe av innholdet.