Hvorfor tør de ikke å kalle det for feilansettelser?

Det dukket opp en invitasjon i romjula, et seminar med en overskrift som spør om dine ansatte har mål og mening. Referansen til en undersøkelse fra en amerikansk lederutviklingsekspert ville normalt sett blitt oppfattet som en default mot delete-knotten, men dette var en dag hvor jeg allerede var godt i gang med planleggingsfasen for noen foredrag som straks skulle få kreativt oppsop fra spamfilteret mitt.

Introduksjonen listet opp en del tall som fortalte at det bare var 37% av respondentene som hadde en klar forståelse av hva virksomheten hadde som mål og hvorfor, det var bare 20% som var entusiastiske med tanke på mål og mening og som skimtet konturene av troverdighet, tillit, takt og tone, mens det siste punktet kunne fortelle at det bare var 15% som mente at virksomheten gjorde dem i stand til å gjennomføre arbeidet sitt basert på manglende tilbakemeldinger og dårlig oppfølging.

Statistikk og undersøker gir de svarene man forventer på forhånd, som man spør får man svar, og det er derfor jeg ikke har så mye til overs for sånne selskaper som tjener pengene sine på å manipulere fordommer og valgte sannheter. Jeg syns det er litt trist at det finnes noen som får seg til å publisere noe av dette og som tror at det finnes noen som finner glede av å lese det og sist men ikke minst, – vissheten om at det faktisk finnes noen som gjør det. Like før jeg klikket meg inn på denne konkrete invitasjonen så hadde jeg lest en tekst på LinkedIn om norske bedrifter som mangler helhetlig systemer for å integrere sine nye ledere, de blir overlatt til seg selv og slutter kort tid etter oppstart på grunn av manglende verktøy og hjelp til å etablere seg som ny leder i bedriften. Det var en tekst som rettet seg spesielt mot ledere, men det kan godt handle om alle andre. Jeg leste om lederskap og strategi og alle punktene som ramses opp i lignende tekster, alle disse ordene som treffer en masse som liker å fortelle til alle andre som liker å vise at de liker å høre på hvordan andre forteller om dette, som regel etter at en eller annen «fremtredende» person finner sitt snitt til å referere til en sjelden historie fra egne rekker.
Der er bare det at det egentlig handler om noe helt annet.
Det handler om feilansettelser.
Det handler om en skremmende fremvekst av selskaper som hevder at de kan gå inn og rydde opp i alt sølet, det er mulig at de kan det for alt jeg vet, men det som er skremmende er at det er så mange virksomheter som belager seg på at all denne oppryddingen er så lett tilgjengelig i stedet for å rette fokus på å gjøre det riktig med en gang, virksomheter som forherliger prosessen foran resultatet.
Takk for innspill, sier jeg.
Dette er nyttig lærdom til de som ikke tør å bruke et begrep som «feilansettelser» av frykt for å synliggjøre sitt tåkete virksomhetsomdømme og dårlige rekrutteringskommunikasjon, en masse som skjuler manglende forretningsforståelse og erfaringsbasert kunnskap ved å gjemme seg i mengden som underbygger myter og konstruert hokus pokus og lar seg forføre av de som tjener pengene sine på å selge «verktøy» til de som ikke vet hvordan de skal selektere kandidater basert på virkelige faktorer.

Jeg fikk nesten lyst til å melde meg på dette seminaret for å treffe noen av de som ikke er redd for å stå fram for å innrømme at de er så jævlig dårlig til å ansette mennesker. Dessuten hadde det også vært artig å sjekke en virksomhet som hevder at de er gode på lederskap og strategi og alle de påfølgende punktene som ramses opp i lignende tekster og som egentlig handler om relasjoner mellom mennesker, men som ikke bryr seg om at budskapene deres faktisk havner i et spamfilter …
Hmm.
Jeg har ikke tid eller kapasitet, men regner med at det kan finnes noen smartinger der ute som forstår seg på kreativ leadsgenerering.
Sjekk spamfilteret ditt.
Invitasjonen ligger sikkert hos deg, også …

Du får BOB DYLAN med «Most of the Time»

3 comments

  1. Coachteam House of Leadership, et søplefirma som sertifiserer husmødre så de kan lære mennesker i arbeidslivet hvordan de skal bli mer effektive.
    Ufattelig at det ikke er flere som gjennomskuer sånne svindlere.

    //Harald

    Lik

  2. Fra en annen bransje og synsvinkel:
    «På grunnlag av empiriske undersøkelser trekker Mark A. Hubble, Barry L. Duncan og Scott D. Miller fram fire hovedfaktorer – «The big Four» – som de mener er de viktigste for å forklare forandring hos folk som går i psykoterapi (1999). Disse hovedfaktorene har ulik relativ betydning:
    Klienten selv og utenom-terapeutiske faktorer (betyr 40 %)
    Relasjonen (betyr 30 %) (Terapeut/klient)
    Håp og forventninger (betyr 15 %)
    Teknikk eller terapimodell (betyr 15 %)
    (Røkenes & Hansen, Bære eller briste, Fagbokforlaget, Bergen, 2010:18f)

    Lik

  3. No har eg hatt meg ei lang stund med å høyre fleire av Bob Dylan feamføringar,-det, det er sjeldan feil :)
    Ha ein god dag!

    Feilansettelsar skjer heile tida. Håpar at eg ikkje er ein av dei, dei angrar på at dei tilsette :)
    Marieklem

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s