… som en skramme eller et lite arr

Dette er en ganske lang tekst som regelmessige lesere vil dra kjensel på siden den tidligere har blitt publisert i separate innlegg, – nå har den blitt republisert i et karrieremagasin og her får du hele historien.
Forfatteren jobber i dag som direktør i et ledende selskap. Det var for øvrig jeg som ansatte han, men det betyr ingen ting for denne teksten.

Jeg har skrevet en tekst, mest som en slags form for terapi med tanke på viktigheten av å få det ut, men også som en hilsen til andre som sliter litt. Jeg har lagt bak meg noen uker på jobbsøkerkurs i regi av NAV, noe som var ment å vare en god stund, men i morgen skal jeg melde meg ut.
Jeg har fått jobb, men det er definitivt ikke deres fortjeneste.

Jeg har jobbet i næringslivet i ganske mange år, og nå har jeg opplevd hvordan det er å være en kasteball mellom en drøss med mennesker som ikke vet hvordan de skal ta i meg. Det begynte med mitt første møte med NAV og en jente med begrensede norskkunnskaper er ikke akkurat noe som girer opp forventningene til å tro at det kan være hjelp å få. Det eneste inntrykket jeg satt igjen med var at vedkommende hadde et så slapt håndtrykk at jeg tenkte det var jeg som hadde gjort en feil ved å ta initiativ til å håndhilse. Navnelappen hennes fortalte at hun jobbet som «vert» i publikumsmottaket, en rolle som jeg oppfatter som passende til en positiv og imøtekommende person, men dette var ikke en dekkende karakteristikk for denne jenta.
Hun var ikke bare sur.
Hun var dritsur.
Alle kan ha en dårlig dag av og til, og dette var antageligvis en av hennes. Jeg er for øvrig litt usikker på hvorfor de kaller det for et publikumsmottak, kanskje mest på grunn av en dårlig bemanningsmiks av akademiaspirer og sosionomer i stedet for noen som forstår seg på mennesker.
Nei.
Det skulle jo tatt seg ut.
Litt senere fikk jeg for øvrig høre at hun som var så dritsur var på praksisplass fra en tiltaksarrangør, men det måtte jeg ikke fortelle til noen …

Jeg ble henvist til en veileder, men måtte vente på tur.
Jeg spurte hvor lenge jeg måtte vente, og det var ikke særlig smart.
Hun så på meg.
Hun så fortsatt sur ut.
Dritsur.
Det var som om blikket hennes fortalte at jeg ikke hadde så mye annet å foreta meg siden jeg var arbeidsledig.
Jeg spurte om jeg rakk å ta meg en røyk.
– «Da må du ut», svarte hun kort.
Greit.
Jeg kom ikke på noe fornuftig å si, fikk lyst til å si at jeg ikke hadde tenkt å fyre opp her inne, men lot det være.
Jeg rakk å lese gjennom Aftenposten, også.
Det gikk en og en halv time før mitt nummer fra køsystemet ble vist på den lysende tavlen og jeg kunne gå inn på cellen til en jente som satt og smurte hendene sine med håndkrem, kanskje som en slags unnskyldning for at hun ikke ønsket å håndhilse. Jeg har aldri vært så flink til å tippe alderen på jenter, det henger kanskje sammen med at jeg ikke ønsker å bli tatt for å glane eller noe, tror nok ikke at hun var så veldig mye eldre enn fireogtjue år, regnet fra den tiden det tar å komme seg gjennom ett eller annet passende studieprogram, rett fra skolebenken og rett inn i jobb som veileder. Jeg valgte å bli med på dette skuespillet av ren nødvendighet for egen inntektsikring i påvente av at jeg skulle finne meg en ny jobb, noe som jeg visste ville ta litt tid siden jeg er rimelig godt kjent med hvordan mekanismene fungerer.

Noen måneder senere ble jeg innkalt til et informasjonsmøte hvor det var en som snakket om alle mulighetene som var der ute og at vi måtte tenke positivt og at NAV kunne hjelpe. Jeg er åpen for å ta i mot hjelp, men ikke av mennesker som ikke har forutsetninger for å tilby noe som jeg ikke klarer selv. Det var for øvrig den samme personen som like før hadde stått i døra og sjekket legitimasjon på alle som skulle inn og som hadde kommandert en av sine kollegaer til å hente flere stoler siden det så ut til at alle var i ferd med å møte opp.
Litt kluss i logistikken.
Han fortalte at de ikke var vant til at alle møter opp, et ganske betryggende førsteinntrykk som ble forsterket med en innledning om at han egentlig ikke var vant til å holde foredrag for så mange mennesker og at han ikke hadde rukket å forberede seg, vi får bare kjøre på og så ser vi hvor det går.
Det var sånn han sa det.
Det er bare å kjøre på.
Vi var tolv minutter inn i programmet, og han hadde enda ikke servert et eneste smil.
Han hadde ikke en gang ønsket velkommen.
Ikke for det, jeg tror nok at de fleste i salen ønsket at de var et helt annet sted.

Han var ikke vant til å holde foredrag.
Han hadde sagt det selv.
Vi var tolv minutter inn i programmet, og jeg hadde notert at han sa «øhh» for nittende gang, litt usikker om det var til oss i salen siden han plasserte seg sånn at han snakket til det store skjermbildet på veggen.
Øhh, det er jo bare å kjøre på.
Han trykket seg fram til en side som viste til arbeidsmarkedet og en undersøkelse om hvilke jobber som var mest attraktive, jeg la merke til at de fleste stilingene var i kategorier med relativt høye kompetansekrav med mindre han trodde at hvem som helst i salen kunne gå inn i rollen som sykepleier eller ingeniør eller kontraktskoordinator i oljebransjen. Det var nesten så jeg forventet at den neste siden ville inneholde informasjon om et eller annet AMO-kurs som kunne gi et troverdig grunnlag for å slenge inn en søknad.
Øhh, det er jo bare å kjøre på.
Han sa ikke det denne gangen, han sa riktig nok «øhh» og kom til en side som handlet om viktigheten av en god søknad og CV, det var nå jeg rettet meg litt opp og ventet på innkasseringen av et veddemål jeg hadde gjennomført med sidemannen før vi hadde gått inn, han hadde vært like tidlig ute som meg og vi ble kjent over en sigg på utsiden.
– «Informasjonsmøte?»
Jeg nikket.
– «Andre gangen», fortsatte han og pekte på seg selv med tommelen som for å vise at han var veteran.
– «De kommer sikkert til å si de samme tingene som de sa til meg for et halvt år siden …»
– «Vært ledig lenge?»
– «Ett år … cirka … alt som blir sagt på dette møtet ligger jo på nettsidene deres, dette er ikke noe annet enn en form for maktdemonstrasjon, en form for umyndiggjøring av voksne mennesker».
– «Jobbsøkerkurs?»
– «Nja», nølte han.
– «Det blir neste runde, hvis du er så uheldig å komme så langt … her handler det bare om forventninger og plikter».
– «Skal vedde på at vi får formaninger om søknad på en side og CV på to … uten hull».
– «Ja», flirte han.
– «Men de rekker ikke å komme inn på det i dag …»
– «Skal vi vedde?»
– «Hva vedder vi?»
– «Sigg på utsiden».
– «Den tar jeg uansett».
– «Vedder for å vedde, da …»
– «Greit».
Jeg hadde rettet meg opp i stolen, så at sidemannen gjorde det samme før midtpunktet åpnet seg.
– «Øhh … dere må for all del ikke vise fram huller i en CV …»
Jeg fikk tommel opp fra fanget til sidemannen, nikket tilbake og kjente at jeg fikk en rykning i armen som var initiert av et ønske om å slippe løs dette spørsmålet som begynte å kaste på seg rundt i hodet mitt:
– «Syns du ikke det er litt paradoksalt å si noe sånt til en gruppe arbeidsledige som tross alt sitter og hakker på dette hullet i dette øyeblikket?»
Jeg lot det være og ventet på fortsettelsen, flyttet blikket mot jenta på den andre siden som satt og skrev på en tekstmelding og typen ved siden av som spilte dette spillet som jeg ikke vet hva heter men som har alle disse små firkantene i forskjellige farger som raser nedover.
– «Da er det bedre å si at dere er hjemme med barn eller hva som helst … øhh, bare ikke hull for de som leser en CV liker ikke å se hull …»
Noen ganger så lurer jeg på hvorfor det er sånn at «de som leser en CV» oppfattes som noe helt annet enn hva eller hvem de virkelig er.
– «Men så», fortsatte han.
– «Øhh … hvis dere skal på intervju … der må dere være klar over at det kan komme mange vanskelige spørsmål som dere kan oppfatte som … øhh … som dere i hvert fall må forberede dere på … det kan være en ganske tøff påkjenning å være på intervju … øhh … men dere får bare kjøre på, det er jo kjempebra hvis dere kommer så langt …»
Jeg fikk lyst til å rekke opp hånden på nytt, men lot det være.
Det var ti minutter igjen av den planlagte tiden, og den brukte han til å snakke om seg selv og sine arbeidskollegaer og alt de hadde å gjøre. Jeg er sikker på at det jobber mange flinke mennesker i NAV, men jeg vet ikke helt om det er riktig at de som befinner seg der burde få lov til å snakke om et arbeidsliv som de ikke har vært en del av selv.
Det siste han sa før vi fikk gå hjem var å tenke positivt.

Deretter gikk det ikke så lang tid før jeg ble meldt på dette jobbsøkerkurset. Jeg forsøker å ikke overdrive når jeg forteller at hun som ledet kurset var «litt alternativ», det var veldig mye farger og te og de første dagene gikk med til å male på ark for at vi skulle visualisere hvordan vi følte det og hvor vi var og hvor vi ville, hver dag startet for øvrig med å «meditere» i stor ring for å samle tankene. Det hadde kanskje ikke noe med meditasjon å gjøre, jeg har ikke peiling på sånt, men det var antageligvis et forsøk på å skape en eller annen form for energi, menneskene du ser på «åndenes makt» er godt sammenligningsgrunnlag, men nå er det en gang sånn at det ikke er så mange mennesker i arbeidslivet som fanger opp all energien som produseres av mennesker som står i ring rundt en dame som slår på tromme …

Jeg ble ganske fort ferdig med malingen siden jeg malte hele arket svart, hun sa at det var interessant og spurte om det var flere som tenkte i de samme baner. Det var en som rakk opp hånda, og vet dere hva han sa?
– «Det var ikke mer svart igjen, for han hadde brukt opp alt …»
Han var i dette tilfellet meg.
Jeg syns det hersket en slags barnehagestemning hvor vi hele tiden fikk formaninger om å hjelpe hverandre, vær en venn, noen av kursdeltagerne gikk til og med inn i forskjellige roller hvor de tydeligvis konkurrerte om hvem som kunne printe ut flest sitater med bilder av søte dyr som de hang opp på det som fantes av ledig plass mellom store tavler hvor navnene våre var skrevet med tusj og som vi skulle sette kryss hver gang vi sendte en søknad eller ble kalt inn til intervju.
De som får jobb får en rød stjerne.
Nå var det ingen som fikk det i den korte tiden jeg har vært der, men det var noe som vi ble fortalt.
Jeg antar at det vil stå en rød stjerne ved navnet mitt i morgen.
En av kursdeltagerne kunne fortelle at hun hadde så mye å gjøre at hun ikke hadde tid til å sende så mange søknader, hun gikk rundt og vannet blomster og ryddet på kjøkkenet og pludret med alle og ga inntrykk av at hun egentlig hadde det ganske bra. Noen av de andre på kurset var brennsikre på at hun jobbet der, enten som en arbeidsledig på tiltak eller som en makaber konspirasjon.

Det var på den tredje dagen jeg bestemte meg for å sjekke opp hun som var leder på kurset, ikke «sjekke opp» på den måten som noen kan få seg til å tro når jeg skriver det på den måten, men sjekke hva hun hadde av relevant erfaring og kunnskap for å forsvare noe av det hun holdt på med. Joda, hun hadde jobbet i barnehage for mange år siden og inntil nylig hadde hun jobbet som instruktør på et treningssenter mens hun tok noen kurs for å bli sertifisert som coach og et eller annet med mindfulness. På dette tidspunktet hadde jeg for øvrig startet på et privat prosjekt for å slutte å røyke, men valgte å begynne igjen for å få en anledning til å snakke med likesinnede i fred og ro, vi kalte det nettverksbygging og fikk svarte plusser på tavla.

Etter den andre uka hadde det kommet en person fra NAV for å spørre hvordan det gikk med oss, hvordan vi hadde det og om vi var flinke til å tenke positivt. Det siste spørsmålet ble for øvrig stilt direkte til hun som ledet kurset og hun svarte at vi var en hyggelig og inspirerende gjeng å jobbe med. Like etter fortalte han fra NAV at vi ikke var arbeidsledige lenger men at vi var på tiltak, det var i forbindelse med utfylling av meldekortene at dette kom fram som svar på et spørsmål fra en i salen, en som jeg ble fortalt skulle betrakte som en kollega siden det var viktig at vi klarte å bygge opp forståelsen av å være tilbake på jobb og at jobbsøking var en viktig jobb. Jeg lurer på om det finnes noen som har dette på CV’en sin og som tør å sitere han på det i et seriøst intervju. Det var visst noe med at de politiske målene og krav til bedre ledighetsstatistikk som skulle forklare dette, noe som tydelig viser seg ved ambisiøse saksbehandlere som får lønnshopp og avansement ved å sende arbeidsledige rundt som kasteballer fra det ene tiltaket til det andre.

Det kom også en dag hvor jeg fortalte at jeg skulle på intervju. Det var egentlig ikke et intervju, men snarere en generell samtale med en bra mann i nettverket mitt, men det var sånn jeg fortalte det.
Da spurte hun som ledet kurset om jeg var nervøs.
Jeg svarte nei, jeg klarer meg bra i sånne settinger, og da sa hun først at det bare var fint å være nervøs før hun fulgte opp med å fortelle at det er mange som blir kvalme og syke og får hetetokter.
Hun sa at det var viktig å snakke om det.
Jeg svarte at det ikke var like viktig for meg, og da tror jeg hun ble litt sur …

Jeg så en stillingsannonse fra NAV her om dagen hvor det sto «gjør en forskjell jobb i NAV», det første jeg tenkte på med tanke på hvordan jeg har blitt kjent med denne virksomheten var hvordan i all verden de tror at de kan stå inne for en sånn setning. Jeg har til og med lest undersøkelser som bekrefter at de ansatte ikke kjenner arbeidslivet, litt for mange av dem har heller ikke vært i noen annen jobb, noe som nesten er like skremmende som vissheten om at mange ansatte i sentrale posisjoner er utplassert på praksisplass og vikarierer for vikarene som har blitt sykmeldt på grunn av arbeidspress. Jeg er som nevnt sikker på at det jobber noen flinke mennesker i NAV, ett eller annet sted, det er bare det at vi som ikke kjenner denne virksomheten og som heller ikke ønsker å bli kjent med denne virksomheten får oppleve den gjennom mennesker som burde jobbe med noe helt annet enn å betjene publikum.

Det begynner å bli en stund siden jeg sendte over denne teksten til Morten, jeg har for lengst blitt varm i trøya i min nye jobb og fikk lyst til å legge til noen ord om at jeg hadde noen intervjuer i forrige uke, denne gangen var det jeg som satt på den andre siden av bordet. Jeg som skal ansette en person, en markedsdirektør, jeg kom inn i tredje runde med tre gode kandidater og så var det som om det skjedde noe i møtet med den siste, noe ubestemmelig, det er jo sånn det ofte kan bli når et menneske møter et annet menneske. Han hadde kommet et ganske godt stykke ut i historien sin og snakket om nedbemanning og tupp i rævva, han satt og smilte og det fikk meg til å tenke at det måtte være noe, ett eller annet, de to første var minst like bra men han hadde det lille ekstra som det ikke er så lett å definere.
Jeg avbrøt han og spurte om han røyket.
Jo, han måtte innrømme at han hadde en og annen last. Litt senere fortalte han at han trodde det var en test, at han burde formulert svaret på en annerledes måte, vi sto på taket og så på utsikten og snakket om strategi og samfunnsansvar og alle mulighetene som lå foran oss.
– «Vi matcher kanskje ikke lønnsforventningene dine», begynte jeg på veien ned.
– «Lønnsforventninger», sukket han.
– «Vi har da ikke snakket om det?»
– «Burde vi gå opp igjen?»
– «Nei …»

Jeg har mange år igjen i arbeidslivet.
Jeg har mange år bak meg.
Summen av alle disse årene får beskrivelsen av dette lille hullet til å virke som en skramme eller et lite arr, en greie som var kjip der og da men som i ettertid ikke er noe annet enn en bekreftelse på at smerte er et bevis på at man faktisk lever.

– Takk for at jeg fikk dele min historie, håper noen finner glede og inspirasjon.

Du får RØYKSOPP med «Poor Leno»

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s