Verdikommisjonen

Visste du at det var på denne dag i 1998 (30. januar, red. anm.) at «Verdikommisjonen» ble oppnevnt av Bondevik-regjeringen for å debattere samfunnets verdier?
Nå vet du det.
De leverte en betydningsløs rapport og det var det.

Verdikommisjonen ble oppnevnt i kongelig resolusjon og inneholdt, foruten mandatet for kommisjonen, en gjennomgang av problemstillinger som Regjeringen oppfattet som særlig sentrale i en slik kommisjons arbeid. Hovedmålet med Verdikommisjonen var at den skulle «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet». Det ble ifølge mandatet ansett som viktig «å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltagelse og demokrati».

Med utgangspunkt i hovedmålet og i mandatet, fastsatte styringsgruppa følgende delmål for kommisjonens arbeide:
– skape bevissthet og refleksjon om verdispørsmål og etiske problemstillinger
– bidra til analyse kunnskapsformidling om verdimessig utvikling og påvirkning
– identifisere aktuelle verdimessige og samfunnsetiske utfordringer og drøfte mulige svar

Disse målene dannet utgangspunktet for en hel rekke prosjekter som Verdikommisjonen iverksatte eller deltok i iverksettingen av. De jobbet i tre år, arbeidet stanset opp ved en rekke anledninger for å sikre at arbeidet faktisk ble oppfattet som seriøst og at det fikk en eller annen form for lokal forankring som viste at det hadde noe for seg. De hadde ingen forhåndsdefinert mal, men jobbet under parolen som fortalte at veien ble til underveis.
Isolert sett en god greie.
De valgte å operere med en relativt åpen og omfattende definisjon av verdibegrepet for å unngå å gi svar på vegne av andre. De forsøkte å skape nysgjerrighet og begeistring samtidig som de ble møtt med motstand og latterliggjøring, kanskje mest fra de som ikke skjønte at målet ikke handlet om å nå fram til fastspikrede og endegyldige konklusjoner, men at det handlet om å inspirere og motivere til prosesser der verdier ble satt under debatt, basert på troen på at bevisstgjøring og diskusjon best skapes gjennom utfordringer og til og med gjennom provokasjon, alt sammen i tråd med et mandat som ba kommisjonen om å drøfte mulige svar på verdiutfordringer i samfunnet.

Jeg kom til å tenke på dette her om dagen, jeg hjelper et selskap med utforming av virksomhetsvaremerke og rekrutteringskommunikasjon, en spennende greie som har skapt litt engasjement og moro som begynte så smått på et møterom hvor vi var fire personer, en fra HR, en fra marked og en fra innkjøp.
Jeg var litt usikker på hvorfor sistnevnte var med.
Jeg var vel egentlig litt usikker på hvorfor HR og marked hadde sendt de aktuelle representantene sine i stedet for å ta med noen som skjønte litt mer av hva det egentlig dreier seg om, men det er en annen sak.
Det skulle endre seg.
Det gikk ikke lang tid før vi flyttet oss over til et litt større møterom, det var flere som hadde lyst til å komme med konstruktive innspill og ikke som en punktvis liste til linjeleder som måtte grine seg til godkjennelse fra sjefen sin som korrigerte med litt småpirk for å glede styret og toppledelsen.
Det er da det begynte å bli morsomt.
Hun ene fra HR fikk plutselig en del andre ting å gjøre, mens hun fra marked fikk øynene opp for at det kunne være en åpning for å bruke sin iboende kreativitet. Deretter dro vi ikke bare inn en og annen fra linjeledelsen, men mennesker som faktisk satt og jobbet med oppgaver som handlet om kjernevirksomheten deres. Det var som om det gikk opp et lys når de forstod viktigheten av å trekke inn virksomhetens egne ansatte i en ansettelsesprosess i stedet for å lese seg blinde på tall og symboler og nisser og troll på en CV.
Han fra innkjøp ble bare borte, han sluttet i selskapet like etter at vi følte at vi var godt i gang, men det var antageligvis ikke på grunn av dette prosjektet …
Eller, det vet jeg jo egentlig ikke noe om.
Jeg snakket ikke så mye med han.

Det er de ulike virksomhetenes visjon og verdier som definerer inspirasjonskilden for de ansatte. Noen kaller det spilleregler eller husordensregler, det er i og for seg en grei definisjon, men poenget er at du må vite om dem og følge dem.
Det handler om å passe inn.
Det handler også om å bli kjent med en mulig årsak til at du ikke fikk jobben du søkte på.
Ting som funker her funker ikke nødvendigvis der, og valg av ny arbeidsgiver bør henge sammen med hvilke verdier du støtter, det som danner grunnlaget for hvem du er og hva du står for og påvirker hva du liker, tenker, handler, drømmer om og hvordan du gjør jobben din og alt det andre som du foretar deg.
Det er ikke bare pjatt selv om det finnes noen HR-mennesker som får det til å virke som om det er det.
Det er en vesentlig del av hele pakka.
Du må huske på at alt dette som handler om verdier ikke begrenser seg til noe som du kan lese deg til med håp om å tilpasse deg eller skli inn i miljøet bare tittelen er riktig og lønna er god nok. Verdier er det du har med deg basert på oppvekst, miljø og erfaring.

Du har sikkert lest stillingsannonser og personalhåndbøker som beskriver hvordan enkelte virksomheter ønsker å fremstå, ord og setninger som ikke sier så mye om hvordan de faktisk er og blir oppfattet av de som egentlig bestemmer, – de som står på utsiden og som opplever virkeligheten. Kundegruppen min er ganske full av mennesker som føler seg lurt når hverdagens verdigrunnlag viser seg som noe helt annet enn hva de leste om i stillingsannonsen og hva de ble forført med på intervjuet.

Dersom du tar hensyn til dine egne verdier ved valg av jobb, har du større sjanse til å trives i jobben over tid. Det sier seg selv, – en arbeidsplass som ikke tilfredsstiller verdiene dine vil gi deg en arbeidssituasjon som du ikke vil holde ut.

Et godt karrieretips når du skal se deg om etter ny arbeidsgiver er å lage et eget sett med spilleregler eller husordensregler som omhandler deg selv.
Disse skal i størst mulig grad gjenspeile hvordan du er og ikke hvordan du ønsker å fremstå.
Dine egne sett med regler og skikk og bruk, om du vil.
Dersom du klarer å etterleve disse, kalles det integritet og det er noe som forutsetter en nådeløs nulltoleranse i forhold til utfordring av egen identitet.
Dersom du finner en arbeidsplass som matcher disse, vil du få det bra.
Dersom du skjønner hva jeg legger i begrepet «matche» …
Dersom du ikke klarer å identifisere dette på arbeidsplassen din, så foreslår jeg at du finner på noe annet før det er for sent.

Tilbake til Bondevik og gjengen hans, så dukket det opp mange ulike konklusjoner som følge av Verdikommisjonens arbeid, de fleste bekreftet at det hverken var en fiasko eller suksess selv om arbeidet ble oppfattet som relativt overflødig og argumentert som noe som ethvert fornuftig menneske ville ha understøttet på forhånd.

Du får WHITNEY HOUSTON med «I’m Every Woman»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s