Måned: januar 2015

CV-tips: Det er sluttsummen som teller

Jeg traff en kompis i helgen som stusset litt over en tilbakemelding han hadde fått fra en dame i bemanningsbransjen.
Det handlet om kontinuitet.
Eller mangel på sådan.
Han jobber litt her og litt der og trives i rollen som konsulent, kanskje mest fordi han har en del andre ting som tar plass i livet sitt.
– «Jeg så en stilling på nettet», begynte han.
– «Jeg la merke til at den virket … ja, la meg si litt generell, men jeg ringte og snakket med en dame … hun var i og for seg hyggelig, hun … skjønte jo fort at hun ikke hadde peiling på faget mitt, men hun ba meg sende CV … så skjedde det ikke så mye mer, jeg ringte på nytt etter to uker og lurte på om vi burde ta en prat, om det var noe som var uklart … men nei, da hadde de funnet en annen … en som kunne vokse i stillingen, litt usikker på hva som egentlig menes med det siden det dreide seg om et kort vikariat … men så, nå skal du høre, hun sa at jeg hadde en CV som ikke var særlig innbydende … kan du tenke deg, innbydende … hun mente at det ikke så bra ut at jeg hadde så mange korte oppdrag … sa hun, hun som jobber i bemanningsbransjen med korte oppdrag … eh, hva syns du om det?»
– «Vet du», sukket jeg.
– «Er det lov å si paradoksalt?»
– «Si hva faen du vil», flirte han.
– «Jeg er jo konsulent og jobber på den måten, men greia er jo at hun undergraver sin egen virksomhet … hyggelig dame, for all del … kunne sikkert fått jobb på kundeservice eller noe … men dama kaller seg senior rekrutteringsrådgiver, måtte jo sjekke henne opp på LinkedIn … har jobbet i selskapet i to år og det er det … begynner å skjønne meg på en del av utfordringene du skriver om i denne bransjen, for å si det sånn …»
Jeg nikket.
– «Det er litt for mange som ikke vet hvordan de skal lese en CV», begynte jeg.
– «De har lest i eventyrene sine at proffe rådgivere bruker tjue sekunder på å avgjøre om en CV er bra eller ikke, skummer seg nedover til de ser noen tall eller symboler og nisser og troll som de kjenner fra før … hvis de ikke finner noe, så er det ut … jeg spurte en fyr på et foredrag en gang om det rett og slett var fordi de ikke er gode nok til å selge varer som ikke kommer fra samlebåndet eller fra alternative leverandører … nei, den kunne han ikke svare på i plenum, gitt … kom bort til meg i pausen og hvisket at vi måtte holde sammen og ikke røpe hemmelighetene … for en dust …»
– «Hva syns du jeg skal gjøre?»
– «Med hva?»
– «Med oppsettet», svarte han.
– «Jeg lister opp prosjektstillingene mine i tidsintervaller … som separate prosjekter, ikke sant … for det er jo sånn det bør se ut, er det ikke … forskjellige kunder og forskjellige rammer og omstendigheter … dama leste seg blind på seks måneder her og fire måneder der og så videre … lengste prosjektet jeg har hatt de siste fire årene er på åtte måneder … vet ikke hva hun tenkte, jeg … eller om hun tenkte noe i det hele tatt … hvordan skulle jeg ellers ha skrevet det?»
– «Jeg syns det er sånn det skal være», begynte jeg.
– «Som du skriver det, mener jeg … nå vet jeg jo hvordan din CV ser ut og at du er god til å beskrive erfaringen din … alternativet blir å samle det i en stor diversepost og ha prosjektreferanser som vedlegg, men det oppfattes som … tungvint … det viktigste er jo å få fram hva du har gjort og ikke hvor du har vært, akkurat her tror jeg det er mange som bommer … ikke minst med tanke på dette som handler om gjenkjennelseseffekt, at det skal være noe kjent som gjør det enklere for dem å booste salget … som regel det som man tror oppfattes som interessante eller såkalte velrenommerte virksomheter».
– «Enig», nikket han.
– «Jeg syns det er rart at det er så få som ikke ser den … de fleste av de såkalte velrenommerte virksomhetene jeg har vært hos har ikke gitt meg like mye som når jeg har vært hos de små … det er jo der de spennende utfordringene ligger, for ikke å snakke om hardt arbeid og vissheten om at det ikke er alt som er tilrettelagt … ja ja, nå er jo ikke dette et selskap som er kjent for IT-stillinger, heller … jenta gjorde sikkert så godt hun kunne … eller som hun fikk beskjed om … jeg bare syns det er litt rart … at de får holde på, mener jeg … det slår jo tilbake en dag …»

Det finnes en del mennesker der ute som vil kaste deg ut hvis du ikke ser ut sånn som de vil at du skal se ut.
Det er bare sånn det er, og i denne sammenheng er ditt utseende synonymt med din CV.

Jeg har inntrykk av at det er mange fra de såkalte velrenomerte virksomhetene som har mest fokus på alt dette andre som ikke handler om det som er viktig her og nå og dette som egentlig ikke har noe på en CV å gjøre, ting som man kan snakke om i en samtale. Jeg hører om de som vil at man skal skrive opp informasjon om virksomheten de har jobbet for, bransjen og størrelsen og hvem de rapporterte til og sånne ting.
Hva er poenget, sier jeg.
Bortsett fra å få info som de kan legge inn i basene sine.
Bruk plassen på det som er viktig, – det vil si hva du har gjort og hva du kan og hva du kan brukes til i sammenheng med det som befinner seg på den andre siden. Alt annet er emballasje og emballasjen skal skrelles av på et intervju.

Teksten er publisert i et karrieremagasin.
Regelmessige lesere drar kjensel på noe av innholdet.

Rock the Casbah

OK … publisering av denne teksten har sittet litt langt inne, ikke fordi jeg bryr meg om hvem den handler om men fordi den kan gi en oppfatning av meg som kanskje ikke rimer med den som jeg er i virkeligheten.
Av og til får man nok.
Nå holder det.
Noen ganger kan man ikke ro seg unna med ord.
Noen ganger smeller det.
Jeg er sikker på at du har hatt en eller annen opplevelse hvor du … ja, la meg bruke begreper «klikker».

Jeg skrev en tekst for en stund siden om en fyllik fra bemanningsbransjen som ikke var så veldig begeistret for meg og min virksomhet.
Nå har jeg truffet en til.
Denne gangen må jeg innrømme at jeg ikke hadde kjennskap til årsakene til tumultene der og da, men fikk vite i ettertid at dette er en fyr som sliter litt med å finne seg til rette med arbeidsoppgavene sine.
– «Han er kanskje misunnelig …»
Det var sånn hun sa det, jenta som forsøkte å glatte over noe som kanskje hadde utspring i manglende julebonus og dårlige resultater i den interne møtebookerkonkurransen.
Spiller ingen rolle.
Jeg hadde allerede ønsket han velkommen til livets skole, en fremmed verden hvor studiepoeng og karakterer defineres av gradene i topplokket ditt og ikke som en blanding av tall og symboler på en utskrift, vel og merke som et svar på tiltale etter at denne ferskpressede miksen av en bitter cocktail hadde lagt ut på en målrettet ferd på sju skritt som endte rett bak meg hvor han helte en halvliter med øl over hodet mitt.
Eller, – det blir litt feil å si det på den måten, det var bare 0,4 …
Jeg tenkte først at han kanskje var provosert av at jeg hadde på meg en hettegenser med Charlie-motiv, folk er jo så rare og fryktsomme, men så viste det seg at han bare følte seg fornærmet av en av tekstene mine.
Ja ja, neste gang tror jeg nok at han nøyer seg med å trolle i kommentarfeltet, for å si det på den måten …

Det så rimelig dust ut, – jeg er sikker på at du har sett noe som ligner på TV, kanskje du har sett det i virkeligheten for alt jeg vet, kanskje du til og med har opplevd det, enten som den som heller eller den som blir våt. Jeg pleier å reagere litt på reaksjonen til vedkommende som blir våt når jeg ser sånne på TV, for jeg må innrømme at jeg ikke er i miljøer hvor dette forekommer, og da ser jeg at han eller hun blir sittende eller stående, like rolig, men med et måpende uttrykk i ansiktet, til nød slå ut med armene mens det trekker inn.
Menneskene rundt måper på den samme måten.
Noen peker og ler.
Noen gjemmer seg bort i en blanding av frykt og avsky.
Min reaksjon var litt annerledes.

Jeg vet forskjell på en fjott og en dott og en tusseladd og en dust.
Livets skole har et ganske avansert pensum.
Denne personen som nettopp hadde helt null komma fire liter øl til en pris på over sytti kroner over meg var i en kategori som gikk langt utenfor de jeg nevner, nå var det like før han skulle sette en finger i ansiktet mitt.
Det var i hvert fall sånn jeg oppfattet det.
Det liker jeg ikke.
Jeg liker ikke at noen heller øl over meg heller, men akkurat den klarte jeg ikke å avverge.
Jeg kjørte et kne opp i balla på han før jeg tok venstrearmen hans, den som ikke holdt et tomt halvlitersglass som hadde vært fylt med null komma fire liter øl til en pris på over sytti kroner som han nettopp hadde helt over meg, vred den rundt på ryggen hans i et ganske enkelt grep som jeg har lært av en kamerat som underviser på politihøyskolen. Jeg valgte å skyve han foran meg mot veggen, så at det skjedde noe med ansiktet hans når han luktet på veggpanelet, det var kanskje noe med all den spennende historien som lå i de brune veggene, jeg vet ikke. Noen vil sikkert kritisere meg for at jeg ikke klarte å telle til ti når han helte null komma fire liter øl til en pris på over sytti kroner over meg eller begynte å vifte med fingeren sin i ansiktet mitt, det var kanskje derfor jeg valgte å kompensere med å telle til fem før jeg slapp han og lot han gli mot gulvet som en potetsekk.
Jeg fikk et håndkle av bartenderen som spurte om jeg ville ha en ny øl.
Jeg takket nei.
Jeg kjører.
– «Jeg tenkte mest på han», flirte han.
– «Tenkte at du skulle kjøle han ned …»

Jeg innrømmer også at jeg nå, sett i ettertid, angrer på at jeg ikke gjorde noe mer ut av denne episoden, som for eksempel å ta telefonen hans og ikke bare nøye meg med å sjekke leg fra lommeboken hans, tror at denne teksten kunne blitt litt morsommere hvis jeg kunne legge til noen ord om hvordan han oppfattet livet sitt når han var tvunget til å treffe meg på nytt.
Vri det inn, liksom.
Ikke for det, nå har jeg for lengst funnet profilen hans på LinkedIn og ble ikke overrasket over hvilket bemanningsselskap han representerer, kjenner de godt etter mange tilbakemeldinger fra kandidatmarkedet og fra noen virksomheter som spør hvorfor de faktisk får lov til å holde på …

Jeg kom til å tenke på om han virkelig trodde at jeg lar en sånn episode påvirke min glede over å publisere satiriske tekster rundt et fag som han selv ikke har peiling på, tenkte på hva som skjedde i hodet hans og om han innerst inne trodde at jeg bryr meg om fylliker som skal kjekke seg på byen?
Noen irriterer seg over enkelte som heier på andre lag, noen irriterer seg over de som sniker i køen og de som ikke vet hvordan man oppfører seg på offentlige områder. Jeg kom til å tenke på når jeg sist ble provosert, som et begrep som betyr at man er litt mer enn uenig i noe som en annen mener eller gjør, jeg leste om oljebarna på VG og syns det er kvalmt at det finnes sånne mennesker, slenger de i samme kategori som religionsfanatikere og rosabloggere men er likevel ikke typen som går til fysiske angrep hvis jeg skulle være så uheldig å treffe på noen av dem.
Men denne gangen smalt det.
Eller, – litt feil å si det på den måten for det var jo bare de nærmeste som fikk det med seg, stemningen i lokalet var rimelig høy med en atmosfære så stinn at den kunne skjæres opp med kniv og kjøres bort i store trillevogner, dessuten var det gode lyder fra stereoanlegget som serverte «Rock the Casbah» med The Clash, jeg ville ha med meg hele før jeg takket ja til en tørr genser fra sheriffen bak disken, la merke til at han som hadde søla bort et glass med null komma fire liter øl til en pris på over sytti kroner hadde kommet seg ut.
Takk for meg, liksom.
Jeg tar neste runde …

Konklusjon

Jeg har hatt en hyggelig samling med en gjeng som ønsket et innlegg som innledning til deres egen tekst, – jeg har nevnt før at jeg har blitt kjent med en gruppe studenter som skriver masteroppgave om jobbsøkertips hvor de har kartlagt hvem som står bak og hvordan rådene legitimeres og forankres mot den virkelige verden. Det er nå en gang sånn at de fleste rådene som fyller mediabildet og ulike karrierefora pleier å handle om det som jeg kaller «alt dette andre» som inkluderer skreddersydd søknadstekst på en side og CV på to uten hull, litt om antrekk og håndtrykk og hvordan man skal unngå å vise at man er nervøs og mye annet vås. Men det er et spørsmål som fremstår som den største grublisen av dem alle, og det er dette som handler om hvordan man skal skille seg ut.
Jeg har en ting å si om dette:
Grøss.
Deretter vil jeg legge til at de som tror at de kommer med gode tips som handler om nettopp dette, de som forhåpentligvis har en god hensikt selv om det er lett å se at noen benytter anledningen til å forherlige egen virksomhet, må slutte med å gi inntrykk av at en jobbsøkerprosess handler om hvordan man skal «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.
Det finnes bare en måte å skille seg ut på, og det er å være riktig person til den aktuelle rollen.
Det er det man skal snakke om.
Det er det som skal fram.

Alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv.
Det som ikke funker på et sted kan funke som bare det på et annet.

Min innledning kan egentlig oppfattes som en konklusjon hvor det ikke finnes noe fasitsvar på noen av disse spørsmålene som stilles av jobbsøkere. Det finnes ingen «eksperter» eller «veiledere» eller «instruktører» eller «coacher» som kan fortelle deg noe som du antageligvis bør vite fra før.
Det handler om deg.
Det handler bare om deg.
Det er ikke sånn at du «vinner» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben når leser noe av dette.
Det er ikke så enkelt.
Det er ikke enkelt i det hele tatt.
Det handler bare om en ting, og det er at det er du og ingen andre som må finne ut hvordan du kan fortelle historien din med et profesjonelt og åpent inntrykk. Hvis du tror at du ikke kommer fram fordi du er for gammel eller for feit eller har feil hudfarge eller feil navn eller noen andre tvangstanker, så skal du tenke som så at det er lurt å få dette avklart med en gang. Jeg tør påstå at det ikke er noe av dette som gjør at du eventuelt ikke kommer videre i prosessen, men jeg vet også at dette er vanskelig å forstå for de som sliter.
Tenk som så, – hvem vil jobbe på et sted hvor man ikke kan få lov til å være seg selv?

Gode søknadsdokumenter sier ikke en dritt om hvordan man vil lykkes i en jobb, jeg er fristet til å si at det nesten er tvert i mot når jobbsøkere oppfordres til å ikke vise til mer kreativitet enn å kopiere ord og setninger fra dårlige stillingsannonser, tenke positivt og stå i rollen som et ekko i et intervju.
Seriøse jobbsøkere vet at det er innholdet som er viktig.
Alt annet er emballasje.
Jeg strekker den litt lenger enn langt, og påstår at det er de som skal ansette noen som har de største utfordringene i disse prosessene, kanskje med litt «hjelp» fra de som tjener pengene sine på industrialisering av jobbsøkerprosesser.

Husk at en potensiell ny arbeidsgiver må få et inntrykk av at du har forstått omfanget og innholdet i den utlyste stillingen for at du skal bli oppfattet som en aktuell kandidat.
– Hvorfor ønsker du å begynne i dette selskapet?
– Hva motiverer deg?
– Hva kan du tilføre?

Vær imøtekommende i ditt møte med nye mennesker, legg igjen positive visittkort og hold din sti ren og sist men ikke minst, – la dørene stå på gløtt og gi inntrykk av at det er noen hjemme …

Og du, – hvis du er en av dem som fortsatt tror at det finnes noen som kan gi gode råd for en jobbsøker, så bør du vurdere den ultimate jobbsøkerboken

Du får TEARS FOR FEARS med «Famous Last Words»

Mission accomplished when the shit hits the fan

Det finnes mange grunner til at noen syns det er artig å publisere artikler på nett, jeg heier på de som har en stor interesse for noe og som syns det er morsomt å skrive om det så andre skjønner det. Noen av mine egne tekster har blitt republisert her og der, som regel er det positivt, spesielt når det kommer på trykk i magasiner, da blir det liksom litt ekstra stas, som noe konkret og ikke bare som lys på en skjerm.

Jeg kjenner en del mennesker som jobber med sosiale medier, alt fra PR og innhold til analyse og statistikk hvor sistnevnte gruppe strides litt om det som handler om levetiden til en publisering, noe som i denne sammenligningen handler om hvor lang tid det tar før noen andre har reagert på det som er publisert.
Noen presenterer et så lavt tall som åtte sekunder.
Noen går litt lenger.
Noen trykker på likerknotten før de i det hele tatt har lest innholdet og skjønt hva som står der, kanskje mest for å vise seg fram til andre at de følger vedkommende og legger seg på ryggen for den minste bevegelse.
De om det.
Fluer har faktisk en misjon selv om enkelte oppfatter dem som irriterende …

Jeg syns det er fint med meninger om mangt og fint at det fortsatt finnes noen som tør å publisere noe om ett eller annet uten at budskapet trenger en gjennomgang fra kommunikasjonsrådgivere, jeg liker det spontane uttrykket som gjerne kan ha utspring fra en eller annen form for affekt.
Det handler om ærlighet og identitet og ikke minst integritet.
Jeg syns ikke det er like fint at vi har konstruert et samfunn hvor det er akseptert å trekke ting ut av sin sammenheng og republisere bruddstykker av en samtale, et intervju eller en publisering. Nyhetsbildene inneholder en del av dem, jeg syns det er betenkelig når man ser en eller annen bli intervjuet på TV hvor vedkommende fremmer en eller annen påstand før lyden blir borte mens vedkommende fortsetter å snakke uten at vi som ser og hører får med oss en eventuell argumentasjon eller påstandsunderbygging.
That’s when the shit hits the fan.

Jeg har selv opplevd å få mine egne kommentarer og meninger videreformidlet på Twitter fra noen som har konvertert innholdet og gitt budskapet en annen betydning siden de blir tatt ut av sin sammenheng.
– Hodejeger sverger til trynefaktor
– Karriereveileder undermåler kvalifiseringsbegrepet
To artige eksempler som handler om noe av det viktigste i en ansettelsesprosess, det som handler om å være brikken som passer inn i puslespillet og beskrevet som artige eksempler siden de blir videreformidlet av noen som viser at de ikke forstår innhold og sammenheng, setter på sin egen etikett og skaper en alternativ diskusjon til egen fordel. Jeg har selvfølgelig flere eksempler, men det betyr egentlig ikke så mye for denne teksten.

Nå har jeg en sånn automatisk greie i WordPress som sender ut tekstene mine gjennom Twitter, en kanal som jeg ikke bruker til noe annet enn akkurat det og som jeg i skrivende stund vurderer å kutte ut.
Twitter er som å spise bokstavkjeks og plystre samtidig.
LinkedIn er bra.
LinkedIn er en arena som man ikke kommer unna når man jobber med det som jeg jobber med, – det er like interessant hvordan en eller annen som finner på å kommentere et innlegg kan få hele budskapet til å vri seg rundt og handle om noe helt annet, noe som allokerer nye meninger og argumenter og så er man i gang.
Jeg har noen eksempler på dette, også.
Noen ganger går jeg inn i debatten og setter den tilbake på sporet.
Noen ganger lar jeg det være, rett og slett for å se hvor lenge enkelte klarer å leve med lukta.
Noen ganger er jeg ikke en gang kjent med at det foregår en debatt.
Det er kanskje derfor jeg liker å holde vifta i gang, – jeg er en fyr uten viktige sosiale sperrer og tror at jeg har en slags indre hippie som tipser meg om meninger om mangt, jeg treffer jeg en del folk og opplever en del ting i møte med andre mennesker som legitimerer ord og setninger som underbygger innholdsgrunnlaget, jeg kan godt provosere og vet at det er mange som mener at jeg gjør det, spesielt de som ikke ser forskjellen på provokasjon og satire hvor hensikten er å utfordre fordommer og skape en form for refleksjon.
Mission accomplished.
Easy peasy.
Innerst inne har jeg en greie med at jeg oppfatter diskusjoner på sosiale medier like primitivt som å gå ut i bakgården og rydde opp.

Det er endelig fredag, folkens – det er i hvert fall det i skrivende stund selv om det kanskje ikke er det når du sitter og leser dette. Jeg nevner i en rekke tekster at jeg tror at verden kan bli et bedre sted å leve hvis man tør å danse til alternative rytmer og ikke sitte på rævva og nynne til de samme kjedelige sangene.
Det er endelig fredag og jeg skal gi dere en god og gammeldags huskestue fra en eller annen svunnen sydentur som … ja, skal spare dere for detaljer men er sikker på at jeg har lesere på disse sidene som husker at de danset på den samme måten som i videosnutten nedenfor.

Ta hintet og husk at en tekstforfatter er som en DJ.