Måned: februar 2015

You Are What You Are

Jeg fikk lyst til å rette en tekst til alle dere som er uenig med meg og mitt, det er på tide med en tekst som burde vært publisert for lenge siden og som kanskje kan være som en slags opplysning til de som ikke forstår seg på synergi og metamorfose i kjemiske spill hvor mennesker er den viktigste delen av ingrediensene.
Formelen finnes ikke.
Det som finnes, er mange mennesker som tror at den gjør det.

Jeg får en del kommentarer fra de som jeg sikter til, men de er liksom ikke så uenig, bare litt, helt greit liksom – det er jo ikke så mange som tør å blåse ut og si hva de virkelig mener av falsk frykt for å legge fra seg negative spor som de er redd for at noen andre som de kanskje ikke en gang vet hvem er kan bruke mot dem.
De som er så opptatt av å bli likt at det ender opp med at ingen liker dem.
Hvilket paradoks.
Jeg opplever at det er litt for mange pyser, rævslikkere og ja-mennesker der ute. Diskusjoner i sosiale medier har jo en tendens til å bli oppfattet som rimelig patetiske og tåpelige, men det som jeg syns er litt kult, morsomt eller kall det hva du vil, er når jeg hilser på nye mennesker på faglige samlinger og bransjetreff og ulike steder som forteller at de leser tekstene mine og liker at jeg tør å skrive det på den måten som jeg gjør.
– «Takk for det», svarer jeg da.
– «Jeg er meg selv og står for mine meninger …»
Men for all del, jeg treffer også de som sier noe helt annet og dette skal jo handle om dem.
Jeg takker dem, også.
Det skulle bare mangle.
Det er jo et godt tegn på at jeg har oppnådd det jeg ønsker.
Noen av dem går til og med litt lenger, – sjekk disse:
Rock the Casbah
Du er du med hele deg – alltid

Jeg har truffet en hyggelig fyr som fortalte at han pleide å skrive tekster som lignet på mine, – jeg kjenner han ikke og har heller ikke lest tekstene hans, men han fortalte at han valgte å slette bloggen sin med forklaringen at han følte at han hadde gjennomført et karriereselvmord.
Ganske sterke ord, spør du meg.
Jeg sa til han at jeg kaller det noe helt annet.
Jeg kaller det integritet.
Jeg har oppvekst fra Oslo Øst og har et ganske bra arsenal med alternative ord og begreper som beskriver de som presset han til dette karriereselvmordet, men det betyr ikke noe for denne teksten bortsett fra at mye av dette som jeg fanger opp på ulike arenaer er med på å styrke lysten til å gå over kanten. Jeg vet at jeg er ganske nære noen ganger og vet også at jeg sitter på en del data som kan skape ganske mye liv og røre, noe som isolert sett er en god ting i de fleste tilfeller men som i denne sammenhengen handler om det helt motsatte …

Når jeg retter en tekst som dette til alle dere som er uenig med meg eller som ikke liker hva jeg skriver, så er det med vissheten om at det er en del av hele greia.
Det vil alltid være noen som ikke liker deg og det du står for.
Det er bra.
Det er dette som kalles identitet, og dette er noe som må foredles.
Det er dette som handler om å være seg selv, og når jeg messer om at alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv så er det i sammenheng med at noe som kan ekskludere deg på et sted kan inkludere deg på et annet. Det gjelder i aller høyeste grad på sosiale medier hvor jeg treffer mennesker som er mer opptatt av å vise at de er noe enn å være noe, ofte de samme menneskene som tror det er smart med stor følgeportefølje for å vise at de er med på ett eller annet som de håper kan gi dem en eller annen fordel. Noen av dem produserer egne greier som jeg oppfatter som så klinisk og kjønnsløst at jeg kan forestille meg at budskapet er skrellet gjennom runder med forståesegpåere som tror de kan kvalitetssikre publikasjonen for å unngå at den kan oppfattes som støtende for en eller annen som de heller burde ta lang fart og drite i.
Grøss.
Tenk om ingen liker meg.
Tenk om noen ikke liker det jeg skriver.
Slenger på et grøss til, jeg.
Grøss.

Hvis du overfører det til tematikken på disse sidene, så kan du forestille deg hvordan det oppfattes når det går opp for deg at du ikke kommer med i en rekrutteringsprosess fordi du er som du er.
Da skal du bare være glad til.
Hvis du får jobben og ikke er deg selv, så er du like langt.
Du vil ikke trives og må rykke tilbake til start.
Jeg oppfordrer deg med andre ord til å gjøre det riktig med en gang – også med vissheten om at det kan oppfattes som feil fra andre, de som er uenig i det du står for og det som bekrefter hvem du er.

En ting til, – tenk at det finnes mennesker som viser at de digger sånne som driter seg ut på det som finnes av skjermer, men som ikke ønsker å inkludere noen som har bremsespor på andre flater – mennesker som ikke vet bedre og som hele tiden ser seg rundt for å statusbekrefte at de er innenfor …

Du får THE OTHER ONES med «We Are What We Are»


.

Anbefalt tekst:
Folk ofrer identiteten sin for å passe inn

Love all

Jeg bruker litt tid på å snakke med ulike virksomheter med tanke på å etablere en form for samarbeid, allianse, partner og hva man ikke kan kalle det. Noen av dere er kjent med mitt lille krypinn som jeg kaller Karriereverkstedet hvor jeg kan vise til gode resultater gjennom positive møter med flinke folk som oftere og oftere stiller spørsmål om hvorfor jeg ikke gjør mer ut av virksomheten min. Jeg har ikke noe fornuftig svar bortsett fra at jeg ikke oppfatter meg som denne «gründer-typen», – det er derfor jeg ser etter lekekamerater som kan ta de administrative tingene som tilrettelegger for at jeg kan være den operative tusenkunstneren.

Jeg jobber smått.
Smått og godt.
Jeg velger mine kunder og sier til og med nei til butikk, noen ganger basert på vissheten om at døgnet bare har tjuefire timer og den andre vissheten om at det rett og slett finnes både virksomheter og mennesker hvor jeg og mitt kommer til kort. Jeg vet om ganske mange som nikker og takker og bukker for deretter å klage på et stramt marked når de ikke leverer.
Jeg er ikke sånn, men en gang fikk jeg faktisk høre at jeg er lat.
Greit nok.
Folk kan tro og mene hva de vil, men dette var fra en fyr som har en tendens til å skryte av hvor mye han jobber og hvor mye han strekker døgnet i alle bauger og kanter, fyller på med lite respons og samarbeidsvilje fra andre, jeg oppfattet ikke den direkte til meg og mitt siden jeg vet at han er en fyr som tar alt og alle i en eneste stor jafs, men en gang sa jeg til han at det kunne jo være en mulighet for at det var han det var noe galt med.
Jeg tror ikke han skjønte den, men nå er han ute av alt etter at han gikk på en smell.
Uforskyldt, selvfølgelig.
Det er alle andre som det er noe i veien med …
Nok om han og nok om det, jeg er for øvrig ikke lat men akkurat nå sitter med en kopp kaffe og regner med at du gjør det samme, taster på en tekst hvor jeg innrømmer at jeg er fristet til å gjøre litt mer ut av meg og mitt. Det er da jeg viser fram min dårlige side, eller mitt forbedringsområde som enkelte også kaller det, og det er at jeg ikke er flink til å snakke om det som handler om meg og mitt. Noen vil sikkert si at det er et aldri så lite paradoks med tanke på hva jeg klarer å formidle til andre og for andre.
Skomakerens barn er dårligst skodd.
Jeg har for øvrig en kompis som gjør det stort i rengjøringsbransjen, men leiligheten hans bærer definitivt ikke preg av det, – det er bedre med litt himmelfallende rot her og der enn et rent helvete.
Det er sånn han sier det.
Det er ikke mine ord.

Nå har jeg vært i et møte med noen hyggelige mennesker i mørke dresser som lignet på sånne menn fra reklamefilmene til Dressmann og Gillette bortsett fra at dette er mennesker som har mange tanker om hva man kan gjøre med penger. Det var for øvrig en dame der også, hun gjorde ikke så mye annet enn å spille rollen som distraherende superbabe med sexy outfit og trendy akademikerbriller som fikk henne til å minne om karrierekvinnene som frembyr glitrende smil i optikervinduer eller annonser for kredittkort.
Hun forsøkte å utstråle kontroll og den jobben klarte hun ganske bra.
Digresjon.
Jeg gjorde den store feilen med å spille på et begrep som omtales som CSR, – det finnes noen som definerer dette som en slags integrasjon av sosiale og miljømessige hensyn i sin daglige drift på frivillig basis og det er kanskje det som fikk meg til å tenke at det kunne være en god salgspitch.
Det var feil.
Jeg kom i skade for å si at mye av min virksomhet er tuftet på idealisme hvor tretti prosent av arbeidet mitt, det som dreier seg om rekruttering og search, er med på å funde alt det andre som gir meg større inntjening i hjertet enn i lommeboken. Det var da jeg fikk jeg en oppløftende kommentar i retur, og jeg må jo også få lov til å innrømme at det var dette jeg ønsket å høre:
– «Alle skal være sikret utkomme gjennom sitt arbeide …»

Noe av det første som skjer når du blir registrert som arbeidsledig, er at du blir invitert til et informasjonsmøte hvor du får en drøss med formaninger og forpliktelser for deretter å bli overlatt til deg selv men mindre det er noe med deg som gjør at du har «spesielle behov». Du skriver under på at du klarer deg selv og at du søker på alt over alt, fyller ut aktivitetsplaner og får oppfordringer om å tenke positivt mens du stanger og stanger. Tiden går og den går kanskje så fort at du rekker å bli invitert til et nytt informasjonsmøte hvor du får frisket opp alle formaningene og forpliktelsene fra det forrige møtet.
En jobbsøkerprosess tar tid, og i de fleste tilfeller mye lenger tid enn hva både du og NAV tror.
Noen mennesker tror at de kommer raskt inn i ny jobb.
Noen mennesker tror at de vet hva de skal gjøre, eller de tror at de vet det men får det likevel ikke til.
Noen mennesker klarer det, men dette handler ikke om dem.

Den neste invitasjonen som kommer i postkassen din forteller at du er meldt på et jobbsøkerkurs, du blir plassert på tiltakskarusellen og det er nå du får bekreftet hvem du er.
Du er et tilfelle.
Du har blitt en person som passer inn i sjablongen som definerer hvem som inkluderes i det som kan kategoriseres som deltagere for aktører som hevder at de jobber med CSR – Corporate Social Responsibility. Jeg skal ikke fremstå som stygg eller rasistisk eller noe, jeg vet at det finnes mange mennesker som hever noen av disse «kortene» når man skal debattere omstendighetene, men jeg sitter med et inntrykk av at du enten må være handikappet eller innvandrer eller sosialklient med spesielle behov, det er noe som det er vanskelig å skrive om og sikkert vanskelig å lese om, men det er som nevnt en tung tanke som spinner ut fra hva jeg har fått høre fra forskjellige mennesker som vet hva de snakker om siden de har kjent utfordringene på kroppen.
Seriøse jobbsøkere som blir frustrert av alt dette.
Seriøse jobbsøkere som stanger og stanger og stanger og som tvinges til å tenke positivt fra mennesker som egentlig ikke skjønner hvordan de virkelig har det og hva de faktisk sliter med. Tiden går og den går kanskje så fort at du rekker å bli invitert til et nytt informasjonsmøte hvor du får frisket opp alle formaningene og forpliktelsene fra det forrige møtet.

Opplevelsene fra dagens møte fikk meg til å tenke på noe som dannet grunnlag for denne teksten som du leser nå, – arbeid med samfunnsansvar dekkes ikke for «vanlige folk». Det er en dristig påstand, ikke minst med tanke på hva som oppfattes som «vanlig» siden vi har konstruert et samfunn hvor alt skal oppfattes som vanlig, til og med i all sin uvanlighet. Den kan også være en feil oppfatning av samfunnsansvarsbegrepet fra min side, jeg vet ikke – kanskje det bare er en slags tvangstanke eller en vrangforestilling eller at jeg rett og slett ikke vet nok om dette.
Jeg innrømmer det.
Jeg kan ikke alt.
Jeg kan noe, men ikke alt.
Men – for det er som nevnt alltid et «men» – det finnes opplegg som driftes av noen som tror at de har kontroll på disse tingene, akademiaspirer og spinninginstruktører som tror at de drifter jobbsøkerkurs med å lese fra gamle tekster om antrekk og håndtrykk og annet vås som de fleste av de som jeg snakker med er rimelig lei.
For å si det mildt.
Mitt spørsmål er ganske enkelt, – det må da kunne være mulig å gjøre noe for arbeidsledige som ikke har kommet så langt som dette?

Jeg vet som nevnt ikke nok om alle disse reglene og retningslinjene og forutsetingene og nå skal jeg heller ikke være stygg mot NAV i denne teksten, men spørsmålet som jeg stiller lenger opp handler om hvorfor enkelte mennesker må vente så lenge før de kan få alternative tilbud om opplegg som faktisk funker i all sin enkelhet.
Nja, – enkelhet og enkelhet, men alt ser enkelt ut når man ser på mennesker som vet hva man gjør. Det er bare å se på en proff snekker som alltid vet hvor de riktige verktøyene befinner seg og som schmakk scmakk setter opp lister som er kuttet på presise øyemål og solid erfaring.
Jeg fikk spørsmål i går fra en dame som lurte på hvordan hun kunne bli som meg.
Hvilket kurs og hva slags form for sertifisering burde hun velge.
Hun skal ha kred for sin åpenbare interesse og tilsynelatende vilje, men i likhet med denne snekkeren som jeg refererer til så handler det mer om å bruke sine egenskaper på en måte som har blitt tilpasset over tid og i riktige omgivelser.

Jeg nevnte i den forrige teksten min at jeg skal i gang med et nytt kurskonsept på privat initiativ sammen med en bransjekollega som har med seg en del av de samme tingene i kompetansesekken sin, fylt opp over tid med hardt arbeid som foredler og utvikler kunnskap og metodikk i riktig retning.
Riktig for oss, men minst like riktig for de som vi skal hjelpe.
Det er jo tross alt de som det handler om.
Det vet vi.
Sjekk bloggen hans for info om Det Unike Jobbsøkerkurset.

Ja ja, det var det egentlig.
Terapitimen min er over og jeg skal ut i den virkelige verden.
Jeg håper du får en god helg.

Her kommer THOMAS DYBDAHL med «Love Is Here To Stay»

Maskespill og lipsync

Når jeg arrangerer foredrag og jobbsøkerkurs og karrieresamtaler og sånne ting som jeg liker å holde på med, så har jeg fokus på en ting og det er deg. Jeg gjør ikke den feilen som alt for mange i denne bransjen som jeg befinner meg i gjør ved å tro at jeg har et slags mandat eller et verktøy som spyr ut en formel som kan fortelle hvem du er og hvem du skal være eller hva dette som handler om deg og ditt egentlig burde handle om.
Du er den beste til å vite hvem du er.
Da mener jeg både deg som står på utsiden av arbeidsmarkedet og vil inn eller deg som står på innsiden og vil over til noe annet – det handler ikke om noe annet enn din egen historie og hvordan du formidler opplevelsene dine til en definert målgruppe.
Det handler ikke om hvordan du skal tilpasse deg en fremmed sjablong.
Det handler om deg.

Jeg vet ikke hvor mange mennesker jeg kan ha snakket med gjennom en lang karriere.
Jeg vet at det er mange som er opptatt av å telle, måle og analysere.
Jeg er ikke sånn.
Jeg har en lang liste i min egen samvittighet som strekker seg fra unge studenter som har valgt feil eller blitt lurt av falske studiekataloger og til seniorer som har blitt overbevist om at de har gått ut på dato. Her og der finner jeg en og annen innflytter og enda flere som er på feil sted i egen karriere og til riktig tid for arbeidsgiveren sin, de som blir kastet ut og som ikke vet hvor de skal gjøre av seg og som havner i klypene til de som finner sitt snitt til å utnytte dem til sin egen vinning.
Det har blitt laget ganske mange eventyr om historier som ligner …

Jobbsøkere har en tendens til å bli preget og påvirket av de som underbygger stigmatisering og umyndiggjøring, noe som konstruerer vrangforestillinger med «valgte sannheter» og «uklare trusselbilder». Dette er noe som jeg plukker fra hverandre på et tidlig stadium i møter med flinke folk som har havnet i et slags vakum hvor det er vanskelig å skille mellom hva man vil og hva man kan, noe som jeg strekker litt lenger med en dristig oppfordring om å slette alle tanker og forventninger om hva jobbsøkertips egentlig handler om.
Det handler om å foredle din egen identitet og gjøre deg i stand til å være «den som skiller seg ut» hvor det viktige stikkordet i den setningen er «å være» og ikke forsøke å fremstå som noe, alle disse tingene som egentlig ikke handler om noe annet enn emballasje …

Når jeg snakker om at du skal formidle denne historien hvor det er du og ingen andre som spiller hovedrollen i oppsettingen av ditt eget liv, så skal dette presenteres på en scene hvor det er samspill mellom fire T’er:
Troverdighet, tillit, takt og tone.
Det handler som nevnt ikke om hvordan du skal tilpasse deg en fremmed sjablong.
Det handler som nevnt om deg, og da er du den beste til å vite hva det egentlig handler om.

Men vent litt, – det er jo ikke så jævlig enkelt. Det sitter noen i salen som skal se på forestillingen din, da tenker jeg på de som sitter i mengden og ikke familie og venner på første rad, de klapper jo uansett, men det er de som sitter i mengden som skal overbevises og det er klin umulig å vite hvordan de tenker, hva de ser etter og hvorfor de i det hele tatt befinner seg der de er.
Det er da det begynner å bli vanskelig.
Det er da det går opp for deg at det kan være lurt med maskespill og lipsync.
Det er da du forsøker å gjøre deg til.
Det er da du glemmer å være deg selv, fordi arbeidsmarkedet og alt du leser om jobbsøking bekrefter at publikum vil ha lunken listepop og brus og boller og bling. Hvis du skulle være så «heldig» at du får jobben, så er det ikke «du» som får den men denne andre, den som ikke er deg men den som du har forsøkt å late som du er. Det tar litt tid før det går opp for deg men du vet at hundre millioner fluer ikke kan ta feil, – bæsj er godt.
Jeg vet som nevnt ikke hvor mange mennesker jeg kan ha snakket med gjennom en lang karriere, men i mitt daglige virke så er det denne gruppen som er i flertall.
De som ikke har fått lov til å være seg selv.

Alternativet er enkelt siden det betyr at du ikke får jobben.
Du kommer ikke en gang til et intervju.
Sannheten svir.
Jeg kan tilby statistroller til alternative forestillinger og oppfordre til nye grep som får deg til å forsøke bakveien, men det hjelper lite når den som sitter på innsiden har lyst til å gjøre alt annet enn å se på deg. Vedkommende vil sikkert klappe på den første forestillingen din, men det er for å vise til alle de andre som sitter der at de klapper på de riktige stedene.
De er raske til å finne veien ut når sceneteppet senkes og lysene settes på.
Jeg traff en fyr en gang som mente at det var bra for sånne som meg.
God butikk, ikke sant.
Mye penger i sånne ting.
Jeg vet at han har mange likesinnende og gremmes ved tanken.

Akkurat nå har jeg en del andre ting som tar plass i hodet mitt og hjertet mitt, men når disse brikkene lander på ett eller annet sted, så skal jeg i gang med et nytt kurskonsept sammen med en bransjekollega som tenker i de samme baner som meg. Vi har rett og slett lyst til å revolusjonere jobbsøkerkursene og fortelle om det vi kan og det vi vet og hvordan jobbsøkere skal bli gode ambassadører for seg selv.
Jeg har allerede fått signaler om at det finnes aktører som skjelver i buksene.
Det er bra.
De kan kjøre sine gamle innspillinger i reprise og invitere de som ikke vet hva ansettelse av riktig person handler om, – de som ikke bryr seg om hvem som står på scenen …

Denne teksten er for øvrig skrevet som en form for terapi for meg i en vanskelig tid.
Takk for at du leser.

Du får QUEEN med «The Show Must Go On»

Hønemor – krystallklar rekrutteringskommunikasjon

Jeg har en kompis som skal ansette en administrasjonssjef, det er tittelen han omsider landet på selv om stillingen ikke bare inkluderer ting som handler om administrasjon og heller ikke sjef på den måten som det er alt for mange som oppfatter en sjef. Han hadde fått nesten trehundre søkere og ikke nok med det, – han hadde fått en del henvendelser fra bemanningselskaper som fortalte at de kunne hjelpe til med å spille inn flere gode kandidater for å øke utvalget.
– «Det var da det virkelig slo meg», begynte han.
– «Hva er det egentlig man betaler for når man handler med sånne?»
Jeg svarte ikke.
Jeg visste at han ville komme til å svare selv.
– «Jo», fortsatte han.
– «De kopierer stillingsannonsen … min egen stillingsannonse … og publiserer den på nytt, kanskje med noen andre ord … og så plukker de navn fra CV-basen sin og sender bunken til meg for at jeg skal velge … jeg er da ikke interessert i å betale for å øke utvalget … jeg skal ansette en person … seriøst, hvis jeg først skal betale for disse tjenestene så vil jeg ikke betale for noe som jeg allerede er i full gang med … det er det jeg sa til en som ringte meg fra et av disse selskapene og som på død og liv ville ha et møte med meg, jeg spurte hva vi skulle snakke om og da bare flirte hun og sa at det skulle jeg få høre i møtet … jeg tenkte, hva faen er dette for noe tull men så var det vinterferie, ikke sant … da er det ganske stille hos oss og jeg sa at hun kunne komme på besøk og det … ble som fryktet … »
– «Ikke så veldig givende?»
– «Ikke givende i det hele tatt».

Litt senere satt vi og sorterte de mest relevante kandidatene fra søknadsbunken, snakket løst og fast om rollen og hva som var viktig for å velge riktig person som ville klare oppgavene og ikke minst omgivelsene og omstendighetene, alle disse tingene som må inkluderes i god rekrutteringskommunikasjon.
– «Jeg ser at du har en utfordring mot kandidatmarkedet», begynte jeg.
– «Du har ikke vært klar nok på hvem du ser for deg i den aktuelle rollen, og det er derfor det kommer inn så mye rart».
– «Skjønner det», smilte han.
– «Skjønner det nå …»
– «Vet du», smilte jeg og lente meg tilbake i stolen, straks klar for en kaffepause.
– «Det er i sammenhenger som dette at man kan oppfattes som diskriminerende».
– «Diskriminerende», fnyste han.
– «Er det noe vi ikke er, så er det i hvert fall ikke det …»
– «Hør», fortsatte jeg.
– «Tenk på alle sjablongslavene som sitter med elektroniske rekrutteringsverktøy som siler ut de som ikke har riktige titler og mastergrader og nisser og troll i tekstene sine, de som virkelig sitter og diskriminerer basert på uvitenhet om hva en utvelgelse faktisk går ut på … men likevel så er det sånne som oss som oppfattes som diskriminerende siden vi vet hvordan vi skal identifisere riktig person … hvilket paradoks … operativ arbeidstid fra åtte til fire vil ekskludere over halvparten av søkerne som ligger foran oss på bordet og vissheten om at vedkommende skal fungere som en slags hønemor for gutta på gulvet stiller rimelig høye krav til kommunikasjonsferdigheter og integritet …»
– «Det er en del ting som det kan bli litt vrient å få med i en stillingsannonse», nølte han.
– «I hvert fall hvis man skal følge normene, mener jeg … jeg ser for meg en dame, men det kan vi jo ikke skrive … jeg ser for meg en voksen dame som vet hvor alle kyllingene befinner seg og hvorfor de befinner seg der de er, en som har sterk integritet og er trygg i kaos … gutta på gulvet er utfordrende nok i seg selv, her snakker vi kultur og sånne ting som du digger … den må hun skjønne seg på … men så er det kunder i resepsjonen og innkjøpsansvar og bindeledd mot regnskap og alt dette andre … sørge for at det ser ordentlig ut i lokalene og være den som tør å nappe fjær … hønemor er nok et passende begrep, men kanskje ikke som tittel i en offisiell stillingsannonse?»
– «Nei», smilte jeg mens jeg bladde meg mot slutten av søknadsbunken.
– «Du sier noe … det er jo lover og regler for alt og det er jo det som er den største utfordringen for oss som utvikler god rekrutteringskommunikasjon … tenk på all den skjulte diskrimineringen som forekommer der ute, den som publiseres av sånne som tror at man må ha master for å betjene en snøfreser og som oppfattes som rimelig diskriminerende for de som faktisk veit hvordan den funker … men du, jeg blir ikke så veldig imponert av søknadskokumentene her, må jeg si … bort bort bort … se på dette, jeg sitter igjen med to kandidater som kan virke aktuelle for en prat … regner med at du er glad for at du ikke betaler for denne papirbunken?»
– «Ha», smilte han raskt.
– «Dama fra bemanningsselskapet ville jo ikke snakke om hva jeg eventuelt skulle betale for … det var bare en masse svada om gode CV-baser og tester og tidsbesparelser og bla bla bla … jeg spurte tre ganger om hva jeg betalte for og ventet på svaret om å få ansette riktig person … that’s it … det virket som om hun var mer interessert i å snakke om prosesser og referanser og gammel moro enn å gi meg det jeg ville ha … hun hadde med seg en drøss med eksempler på stillingsannonser som fikk meg til å være rimelig sikker på at hun ønsket å bruke oss som alibi mot et kandidatmarked som skal fristes til å holde liv i CV-basen deres i tilfelle det plutselig skulle dukke opp en match … hun ville jo ikke svare på spørsmålet om hva jeg eventuelt skulle betale for så jeg vridde spørsmålet og spurte om alt dette egentlig handlet om en form for dyr annonseringstjeneste … nei, det var et dumt spørsmål … hun fikk en halvtime og strøyk etter de første fem, for å si det sånn … jo, det glemte jeg å si … jeg har til og med fått henvendelser fra NAV og noen jobbklubber som hevder at de sitter med noen som kan passe inn … og hvem kan så det være, spurte jeg og fikk høre om høyt utdannede innvandrere som ikke slipper til gjennom de vanlige kanalene … hva skal man si … jeg kom ikke på noe annet å si enn at jeg får eventuelt komme tilbake til dem hvis det blir aktuelt … på toppen av alt dette kommer de som ringer på alt og som ikke har noe annet å si enn at de kan utføre jobben, jeg er kvalifisert … noen av dem kan ikke norsk en gang … nei du, jeg innrømmer at jeg har vært uklar i budskapet mitt … kaffe?»

Det finnes en del tekster som gir inntrykk av at rekrutteringskommunikasjon handler om nye medier og teknologi og global konkurranse om de beste talentene, mas og fjas som gjør en rekrutteringsprosess mye vanskeligere enn den faktisk er.
Det finnes ikke så mange tekster om de andre tingene, de som virkelig betyr noe.
Det som handler om ferdigheter som får deg til å ansette riktig person.
Sånn på ordentlig, mener jeg …
– «Du», begynte jeg etter å ha drukket opp kaffen.
– «Vet du hvem du skal snakke med?»
– «Du … sa at du hadde funnet fram til … to?»
– «Nei», smilte jeg.
– «Dropp disse som har søkt på stillingsannonsen din … du skal snakke med kusina til Terje».
– «Nina?»
– «Nina?»
– «Ja», nølte han.
– «Heter hun ikke Nina?»
– «Trodde det var Mona … samme det, hun hadde tatt denne rollen på strak arm … jeg snakket med henne i sommer om en annen rolle, med det var sånn PA-pjatt … sånne som masterspirene har en tendens til å kaste seg på for å vise venninnene sine at de menger med fiffen … hun har jobbet med alt dette som du ser etter og kan språket og alt maset … voksen dame, snart femti … du slipper syke barn og karriereforventninger og jenter som tror at de kan dra på treningsenter i arbeidstiden, du får en dame som kommer på jobb og som vet hva hun skal gjøre og ikke minst hvorfor hun skal gjøre det hun gjør uten at noen trenger å fortelle det til henne og vise tommel opp hver gang hun løfter på rævva … ring Mona».
– «Kan ikke du … gjøre det?»
– «Du må ringe», poengterte jeg.
– «Du kjenner rollen og omgivelsene og hele pakka … du kjenner historien og kan snakke om den og det er det rekrutteringskommunikasjon handler om».

Anbefalte tekster:
Moro i hverdagen – sortering av søknadbunken …
Smøret i gryta

Du får smellvakre ANDY ALLO med en sexy cover av «Let’s Get It On» …