CV fra min morfar

Jeg nevnte i en tidligere tekst en gang at jeg liker TV-programmet «Hvem tror du at du er?» hvor ymse kjentfolk får nøstet opp røttene sine, – en programserie som minner meg på at jeg ikke vet så mye om min egen familie. Jeg har visst at det er «noe» der som ingen ville snakke om, noe som mine egne barn finner litt spesielt siden vi lever i et samfunn som legger opp til at det skal være vanligere å snakke om alt og alle enn om ingenting og at vi har dingser og data som tilrettelegger for at man kan finne ut det meste om de fleste.

Jeg husker mormor, men har bare kjent livet som hun levde etter at morfar meldte seg ut. Jeg husker juleselskapene og kaffeselskap på 17. mai med en drøss med mennesker som jeg ikke kjente og heller ikke ble kjent med, mennesker som tilhørte livet til hennes nye mann som jeg måtte kalle «onkel» og som tilhørte en rikmannsklasse som jeg ikke identifiserte meg med. Hun hadde blitt tvunget til å sette strek for sitt opprinnelige liv og gikk inn i sin nye rolle som passet bildet til sin nye mann og hans omgivelser. Jeg kjenner ikke alle detaljene, men føler at de henger sammen med den vanskelige tiden etter krigen og at hun på denne måten klarte å komme seg videre.

Hun må ha spilt rollen sin utrolig godt, og jeg lurer på om hun noen gang tenkte tanken på at hun ofret sitt virkelige jeg eller om hun oppfattet dette som en slags redning. Jeg har nok mest tro på det siste, man vet jo ikke hva man eventuelt har ofret før det er borte. Livet hennes ebbet ut når «onkel» døde og menneskene som var underlagt han og hans liv presset henne ut, hun hadde ikke lenger noen verdi for noen av dem og like etter klikket det i hodet hennes.
Det er jo ikke sånt man skal snakke om …

Jeg har fått vite at mormor var revyartist, skuespiller og sanger, en kreativ og levende kvinne, et midtpunkt som sikkert skapte en del oppstandelse blant livets glade gutter. Det er nesten så jeg kan forestille meg hvordan hun traff morfar, en gladgutt som kom til Norge på nittentrettitallet etter noen år på tur, det sies at han hadde gjort det ganske bra i Amerika og at han måtte rømme fra lovens lange arm.
Man kan jo lure på hva han gjorde der borte.
Dritspennende, spør du meg …
Andre vil sikkert riste på hodet.

Mormor bodde bak slottet og leiligheten hennes fungerte som gjemmested under krigen hvor mange av gutta pleide å stikke innom for en kopp kaffe og kanskje en brødskive, kanskje litt sang og spill og noen timer på en sofa og ikke minst en anledning til å gjemme seg bort fra de som hele tiden var etter dem.
Min mormor var med andre ord en «helt».
Det gjør meg litt stolt, men jeg skulle gjerne hørt noen av disse historiene fra henne.
Det fikk jeg aldri.
Det var kanskje fordi hun følte en form for lojalitet og at hun ønsket å være konfidensiell i forhold til hva hun var forpliktet til å gjøre, samtidig er jo sannsynligheten stor for at hun så og hørte ting som ikke var noe hyggelig å høre for en liten godgutt som meg.
Jeg vet ikke.
Jeg vet ikke en gang hvor mye hun fortalte til moren min.
Det var i hvert fall ikke noe som man skulle snakke om.
Det var sånn det var i en tid hvor man visste hva som var best for alle å vite eller ikke vite.
Det har nok også en viss sammenheng med aktivitetene til min morfar som også var rimelig aktiv under krigen, han har vært en godt bevart hemmelighet, mamma ville aldri snakke om han men det lille jeg hørte var at han fikk store problemer med livet sitt etter krigen, problemer som vi i dag antageligvis ville ha diagnosert som Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) men som de fleste menneskene på den tiden valgte å forkorte til fyllik.
Sånn ble han bare borte …

Jeg har fått vite at morfar var en rottejeger, det vil si at han jobbet med likvidering av angivere og personer som ble sett på som en farlig trussel for Hjemmefronten.
Dritspennende, spør du meg …
Andre vil sikkert riste på hodet.

– «De som utførte likvidasjonsdrapene påtok seg en risikabel og ubehagelig nasjonal plikt. Det bør ikke uten nødvendighet skje at de som takk for innsatsen blir gjenstand for offentlig diskusjon og utsatt for de etterlevendes og deres meningsfellers hat …»

Nå var det ikke alle som ble knertet.
Noen fikk bare besøk.
Noen ganger kunne det være nok …
Jeg har fått vite at han var en av de rottejegerne som valgte den utakknemlige jobben med å fortsette arbeidet gjennom de glade maidagene i ’45 når det dukket opp en del mennesker som sto fram og sørget for å bli sett når de vinket på de riktige stedene, mennesker som hevdet at de meldte seg inn i NS for å spionere for Hjemmefronten.
Særlig.
Noen av dem fikk besøk.
Noen av dem fikk kanskje noe annet.
Noen ting trenger man ikke å vite om …

Min morfar var en «helt» selv om det sikkert finnes en del som betrakter han på en annen måte, de som ikke ser sammenhengen i det store bildet og som ikke klarer å sette seg inn i ulike situasjoner hvor resolutt handling er det eneste som funker. Jeg skulle gjerne hørt historien fra han, regner med at den hadde vært litt annerledes enn hva jeg har hørt og lest siden han har referanser som påstår at han var rett fram og rett på, sikkert derfor han var en av de utvalgte til en sånn rolle som var viktig for å vinne krigen, for det er jo nå en gang sånn at det er krigens vinnere som får lov til å fortelle historien. Jeg vet ikke om han var kompis med de andre gutta, – Gregers Gram og Max Manus, Edvard Tallaksen, Kolbein Lauring og Gunnar Sønsteby og en rekke andre som visste hva som måtte gjøres og som gjorde det. Mange av disse gutta hadde jo så mange ulike identiteter at man ikke vet hvor de har vært og hva de gjorde.

– «Selv om hans navn forekommer i meldinger om likvidasjoner, må man ut fra en helhetsvurdering slutte at dette dreier seg om interne oppgjør med røtter i et allerede belastet miljø …»

Det ligger selvfølgelig tunge lokk over dette arbeidet, både av hensyn til personvern for de som utførte handlingene og famliene til de som ble knertet. Jeg kom også over en del tekster fra de som etterlyser beskrivelser av hvor levningene befinner seg, sånne som mener at de som visste noe om dette burde si fra slik at de døde kan komme i viet jord.
Jeg oppfatter det som ganske drøyt.
Dessuten er det vel litt i seineste laget, er det ikke?

Jeg har ikke tall på hvor mange CV’er jeg kan ha lest gjennom min lange erfaring som hodejeger og karriereveileder, men dette er kanskje den mest spennende. Nå er jeg klar over at et begrep som «spennende» kan leses på mange måter, men det er kanskje det mest spennende arbeidet jeg har gjort.
Snakk om å vise til arbeid med resultater.
Snakker om morfar og ikke om meg.
Uten sammenligning for øvrig, men det er ikke så lenge siden jeg hadde en kar på den andre siden av bordet i en intervjusetting som har tjenestegjort på Balkan og i Afghanistan, et eneste stort svart hull som han ikke har lov til å snakke om …
Jeg visste hva han snakket om.
Jeg visste hva han ikke kunne snakke om, og litt senere – når han for lengst hadde gått inn i en lederposisjon hos en ledende virksomhet – så fortalte han over en lunsj at det var denne tilliten som fikk han til å være med på reisen.
Jeg vet ikke hva man kan si til noe sånt.
Jeg vet ikke om det er noe å si …

Når det er jeg som sitter på den andre siden av bordet i en intervjusituasjon og får spørsmål om hva jeg gjorde i 2014, så føles det litt rart å snakke om det som gledet meg mest, jobben med å finne ut litt mer om hvem jeg tror at jeg er, en tid som aldri kommer tilbake og som blir vanskeligere å finne ut av etter hvert som tiden går og referansepersonene forsvinner, en tid som har gitt en historie som ikke rimer med hva de som sitter på den andre siden av bordet liker å høre.
Det blir som en krig man er dømt til å tape.
Det blir som om kroppen er en festning hvor hjertet er et våpen og følelser er kuler.
Med en Judas i blodet er jeg i ferd med å tape en borgerkrig …

Hele historien kommer senere, – her kommer VINNI:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s