Kvalifiserte feilansettelser

Jeg står på referanselisten til en bra mann i nettverket mitt, vi var kollegaer for noen år siden og nå er han klar for noe nytt etter å ha jobbet i et rekrutteringsselskap. En bra mann som kan rekrutteringsfaget, jeg oppfatter han som en sånn fyr som jeg ville hatt med meg i krigen.
Hmm.
Ved nærmere ettertanke så er dette et begrep som det blir færre og færre som forstår i det norske arbeidslivet, men la meg formulere det på den måten at dette er en som du ville tatt med deg på spa.
– «Tiden er inne», smilte han for ikke så lenge siden.
– «Nå skal jeg snart finne på noe annet …»

Han spurte meg om jeg hadde søkt på den samme stillingen. Jeg svarte nei, men la til at jeg hadde sett stillingsannonsen fra virksomheten som skulle ansette en senior rekrutteringsrådgiver. Han vet at jeg også er på utkikk etter noe nytt, spurte hvorfor jeg ikke ville være med, og da svarte jeg at jeg ikke hadde så mye til overs for akkurat denne virksomheten som kjennetegnes av høy turnover og lederspirer som er mer opptatt av å vise de glatte trynene sine på sosiale medier i stedet for på alternative plasser i kantina.
– «Nettopp derfor», smilte han.
– «Hvilken utfordring … her er det mye å ta tak i og det er nettopp det som er så spennende!»
Jo.
Jeg kunne være enig i det, men jeg valgte likevel ikke å melde meg på.

Hun ringte i forrige uke, jeg la merke til at hun kalte det referansesjekk og skjønte raskt at hun hadde et ferdigformulert skjema med spørsmål som hun ønsket å få svar på. Vi var langt unna en dialog og dessuten satt jeg sånn til at jeg ikke hadde anledning til å strekke samtalen, noe jeg selvfølgelig sa til henne men fikk høre at det var veldig viktig for henne å bli ferdig med dette nå.
Det var sånn hun sa det.
Bli ferdig med.
Litt senere valgte jeg selvfølgelig å ringe til han som viser meg tillit ved å ha meg på referanselisten sin, fortalte om hun som jeg oppfattet som et nek og spurte om han hadde nevnt flere referanser.
– «Jo», nølte han og fortalte at de var veldig opptatt av å snakke med en leder.
– «Jeg måtte jobbe ganske hardt for å få dem til å skjønne at jeg ikke ønsket å føre opp min nåværende leder, men så viste det seg at de syns det var greit med han som var sjefen min for … ja, hvor lenge er det siden … seks eller sju år … hun visste hvem han var, de hadde vært på et eller annet kurs sammen, spurte om jeg kjente han og det var sånn det kom fram at hun ønsket å snakke med han … han var jo sjef, ikke sant … innrømmer jo at det ikke er noe sjakktrekk, han var jo ikke den skarpeste kniven i skuffen, mener jeg …»
– «Stor dust, spør du meg».
– «Jo», nikket han.
– «Og så jobbet han ikke en gang i samme by som deg», fortsatte jeg.
– «Hvordan kan en person fortelle noe om deg når dere ikke jobber sammen?»
– «Jeg sa det til henne», fortsatte han.
– «Jeg … gadd ikke å ta den diskusjonen».
– «Du får ikke jobben», smilte jeg.
– «Godt forsøk, var det ikke?»
– «Jo …»

Jeg fikk rett, – vi traff hverandre over en kaffekopp i dag hvor han kunne fortelle at de hadde gitt et tilbud til en annen som hadde akseptert.
– «Kred for tilbakemelding», smilte jeg.
– «Nja», flirte han.
– «Den kom fra webcruiter, da … takk skal du faen meg ha, liksom … men vet du hva, jeg gjorde noe som jeg ikke har gjort før …»
– «Fortell».
– «Jeg ringte …»
– «Fortell».
– «Det første de sa var at de har ansatt en som har sertifisering i rekruttering … det var visst veldig viktig for dem, litt rart at de ikke hadde snakket om sånne ting før så jeg kunne fortalt dem hva dette går ut på … men så kom det fram at de hadde funnet en i sine egne rekker som de mente var litt mer formbar».
– «Formbar», snøftet jeg.
– «Jeg trodde de skulle ha en senior rekrutteringsrådgiver?»
– «Det er sånn hun sa det … formbar … det dukket opp en jente som har kjørt BI-studier på kvelden … nå ansetter de en som skal sitte og sortere søknadsbunker … du hadde rett, du sa jo at du ikke hadde så mye til overs for dette selskapet, men jeg tenkte at jeg skulle klare å selge meg inn på det som jeg vet er viktig for dem».
– «Men det vet jo ikke de», innskjøt jeg.
– «Nei», nikket han.
– «Og det er det som er så trist … jeg vet det og får bekreftet det fra kandidatmarkedet … de som tross alt sitter på det beste referansegrunnlaget … dette er et sånt papirmølleselskap, et av mange i den lange rekken med virksomheter som er mer opptatt av prosesser enn resultater … må jo også si at jeg lurer på hvordan det gikk med den andre referansesjekken …»
– «Skal du ringe han?»
– «Nei», svarte han kort og ristet på hodet.
– «Ser ingen grunn til det … dette var dårlig arbeid fra min side … sånn i etterpåklokskapens navn, mener jeg».

Jeg fikk input til en god diskusjon, – hvordan kan man forklare at mange av de som oppfattes som kvalifisert ender opp som feilansettelser.
Jeg vet svaret.
Vet du?

Anbefalte tekster:
Referanser i glass og ramme
Hvordan vil du bli husket
Misbruk av referansesamtaler
Referanser

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s