Formal Culture as the Holy Grail?

Jeg må jo få lov til å si at det er rimelig paradoksalt at det renner inn med oppdrag og forespørsler når jeg egentlig har lagt ut en del signaler om at jeg ønsker å finne på noe annet, om ikke noe annet så i hvert fall i andre omgivelser.
Tegn på at man gjør noe riktig.
Tegn på at nettverk fungerer.
Tegn på gode referanser.
Jeg er ikke verdensmester i å skryte, har aldri vært noe flink til det men fikk lyst til å avslutte uken med å digge meg selv før jeg tar helgen.

Jeg kommer fra et møte med noen HR-mennesker som har funnet ut at det kan være smart med god rekrutteringskommunikasjon.
Bazanga!
Jeg gikk rett på, dette er jo noe som jeg digger å jobbe med, tryna rett inn i alle fellene som lå foran meg etter en hyggelig invitasjon full av egomassasje og påstander om gode kildetips.
Ba …
Det begynte med en jente som viste noen slides fra forskning ved Harvard som bekreftet at den største utfordringen for å tiltrekke og beholde ansatte ble underbygget av kultur.
Jeg satt tilbakelent i stolen med god kaffe og forsøkte å oppføre meg pent.
What else is new.
Hun stanset opp ved slide nummer fire som handlet om due diligence og benchmarking, det dukket opp flere kjente virksomhetssymboler som hun hevdet var representative for en positiv kultur. Jeg hadde for lengst lagt merke til at de to andre jentene nikket på de riktige stedene, hun som satt til høyre for meg hadde blitt presentert som trainee og jeg la merke til at hun var skikkelig kjapp på tastaturet, det knatret hele tiden og jeg lurte på om de i det hele tatt hadde snakket sammen før møtet eller om de kom til å snakke sammen etter møtet eller kom til å kjøre en eller annen elektronisk variant med cc til de riktige menneskene.
Jenta på den andre siden var sjefen.
Hun satt med armene i kors og så ut som om hun tenkte hele tiden.
Det er mulig at hun gjorde det.
Jeg hadde for lengst lagt merke til at de var klin like.
Hmm.
Jeg tenkte at det var en bevisst greie med tanke på at de skulle snakke om kultur.
Ba Ba Ba …
Vi hadde kommet fram til slide nummer åtte eller ni som inneholdt en eneste setning:
– Performing Formal Culture Due Diligence is the Holy Grail

Hva gjør de andre?
Hva kan vi lære?
Det er her du kommer inn i bildet.
Yes.
I just can’t wait for the weekend to begin.

Jeg satt på et møte med mennesker som var overbevist om at det er mulig å standardisere en kultur, drevet eller forført av tanken på at industrialisering og effektivisering vil sette rammene for hvordan de kan påvirke bunnlinjen.
Noe sånt.
Jeg fikk meg ikke til å notere.
Jeg hadde lagt merke til at alle så på meg, det var mitt trekk og nå ventet de på rokeringen av mine brikker.
Det var stille.
Det eneste jeg så, var to hvite springere og en bonde. Jeg skal ikke si at tausheten ble pinlig, den varte ikke så lenge, men det var som om det skjedde noe med ansiktene deres når jeg spurte om de hadde snakket med de ansatte for å spørre hvordan de oppfattet arbeidsplassen sin og hvilke bidrag de kunne komme med for eventuelt å gjøre verden til et litt bedre sted å være.
– «Ehh», nølte hun ene, hun som jeg trodde var sjefen.
– «Vi har fått et mandat fra ledelsen … ja, det er vi som skal etablere en arbeidsgruppe og nå sitter vi her».

Kultur på arbeidsplassen handler egentlig om et sett med normer og regler, holdninger og verdier som er gjeldende hos en viss gruppe mennesker – utviklet over tid i rammene som de befinner seg i. Det er helt naturlig at den vil endre seg etter hvert som noen blir borte eller nye medlemmer kommer til og setter sitt preg på den. Du har sikkert sett eller hørt noen som har sagt at det ikke er det samme her etter at Sigrun ble borte – en helt tilfeldig valgt person (red. anm.) – noen går så langt at de tror det er mulig å speile Sigrun når de skal ansette hennes etterfølger eller til og med få noen av de andre til å tre inn i den ubestemmelige rollen som sørget for at Sigrun kunne sette rammene for hvordan de kan påvirke bunnlinjen.
Bazanga?
Det handler også om hvilke utfordringer som kan oppstå når nye mennesker tvinges til å la seg integrere inn i en slik kultur, det stilles forventninger til at man skal tilpasse seg for å bli en velfungerende kollega i et arbeidsfellesskap og får hele pakka i fanget med spilleregler og husordensregler og kall det hva du vil for å bli inkludert i et sosialt samspill som kanskje ikke rimer med deres egne forutsetninger og muligheter eller til og med begrensninger.

Jeg treffer en del folk som ønsker å vise at de har en god bedriftskultur hvor ansatte med softskills som mange ikke tenker på er de som bør oppfattes som avgjørende.
Det er menneskene som gjør forskjellen.
De skjønner det ikke før de ikke lenger er der, eller kanskje aldri har vært der i det hele tatt. Det er som regel de samme menneskene som snakker om virksomhetsvaremerker når de forsøker å tiltrekke seg kandidater eller binder fast de som er der uten å tenke på at det kan være en ide å stikke fingeren i jorda før man stikker den ut i en eller annen uvilkårlig retning.
Vi skal være sånn og sånn, er det noen som sier.
Vi skal være ditt og datt, sier andre.
Og så blir det sånn.
Eller ditt eller datt.
Det er i hvert fall sånn de tror det blir når de sitter i lukkede rom og leker med fine farger og enda finere ord mens ansatte driter på doskåla og skvetter kaffe i gangen uten at det affiserer dem eller noen andre.

Performing Formal Culture Due Diligence is the Holy Fucking Grail.
Særlig …
Get ready for the weekend to begin.

One comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s