Pozdravy z Prahy

Jeg har min siste kveld i Tsjekkia, for denne gang, og jeg sitter og terapitaster og venter på at klokka skal bli fem på tid for å gå ned i baren. Jeg har en kald Krusovice (Tsjekkisk pils, red.anm) på den ene siden av skjermen og en statuett på den andre siden, en pris som jeg har fått som «Årets samarbeidspartner».

Jeg ble invitert ned til en prat om et nytt rekrutteringsprosjekt og så jobbet vi litt med utforming av budskap og kanalvalg, forutsetninger for å få tak i de riktige menneskene, det vil si målgruppen – ting som er minst like viktig for oss som sitter på denne siden som de som sitter på den andre siden og som skal fortelle hvem de er og hva de kan bidra med. Stor søkermengde er som kjent identisk med dårlig rekrutteringskommunikasjon.

Jeg fikk vite at det skulle være et arrangement på kvelden, en slags årsfest hvor de digger seg selv og sitt, jeg fikk tilbud om å bli med og valgte å takke ja, selvfølgelig med visshet om det det kunne bli litt for internt for mitt vedkommende. Vanligvis bruker jeg kveldene på meg selv i rollen som turist, – når man jobber med mennesker og skravler så mye som jeg gjør i løpet av en arbeidsdag, så er det faktisk et ganske stort privilegium å få aksept for å få lov til å være alene.

Jeg skjønte de store sammenhengene og klarte å smile og klappe på de rette stedene. Jeg er ikke så god i tsjekkisk og skjønte ikke så mye før jeg så navnet mitt og puslespillbrikken på storskjermen, jenta ved siden av meg dultet borti meg og hvisket noe som jeg oppfattet som «foreign rookie», mulig at det var et lite blunk der også, men skal være forsiktig med å skryte på meg flørt.
Jeg gikk opp for å ta i mot prisen og si noen ord, og vet dere hva som var ekstra kult?
De spilte funk på anlegget, skikkelig old-school shake your booty, jeg kom til å tenke på sånne opplegg hvor man ser en eller annen vinner som blir ropt opp og man zoomer inn et overrasket ansikt og ser hvordan vedkommende jubler seg nedover seteradene og opp på scenen, det er sånn det er på TV og det var litt sånn på denne lørdagen, også.
Bortsett fra jubelen.
Jeg er ikke der.
Hun som jeg jobber mest med der nede var på slippfesten til boken min og visste at jeg pleier å kjøre en sånn Ellen-greie på egne arrangementer, men likevel, – jeg er ikke der når det kommer til overraskelser. Jeg har egentlig aldri vært så begeistret for overraskelser, liker ikke å være midtpunkt, og her måtte jeg opp på scenen og si noen ord, som en sånn takketale på TV bortsett fra at dette ikke var på TV.
Jeg står på scenen titt og ofte, men da snakker jeg om alt det andre.
Jeg og meg og mitt er bare så kjedelig …

Jeg tror jeg klarte meg bra, takket for tillit og hyggelig samarbeid og la inn noen rader om viktigheten av nettverk og hvordan vi hadde funnet hverandre gjennom LinkedIn og her er vi.
Sammen.
Děkuji.

Jeg er litt usikker på hva jeg skal bruke en sånn pris til, kanskje det kan være en inspirasjon til de som klager over at det er så vanskelig å selge gammel moro fra gryter som kunne trengt en omgang med stålullen.

Nå må jeg gå.
Pozdravy z Prahy.

Old-school shake your booty?
Her er JIMMY BO HORNE med «Dance Across the Floor»

2 comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s