Bestefarsamtalen

Jeg er sikker på at det finnes noen som mener at jeg forherliger min egen bransje og gir uttrykk for at det meste går på skinner.
Det er feil.
Jeg jobber med mennesker.
Det hender at jeg treffer mennesker som hevder at omstendigheter og tilfeldigheter ikke påvirker hvis man har gode prosesser og rutiner og retningslinjer. Det hender at jeg lurer på hva som bor i sånne mennesker, men på den annen side så bruker jeg ikke nok tid på dem til å finne det ut.

Omstendigheter og tilfeldigheter er en del av pakka, noen kaller det x-faktor. Jeg kaller det ikke for noe annet enn at jeg jobber med mennesker, og her sitter jeg i sluttfasen for et spennende rekrutteringsprosjekt for en kunde som skal ansette en ny direktør.
Det er tid for den siste samtalen.
Han har vært gjennom tre runder, og den siste skal være med Styret. Han var klar for det som jeg kaller bestefarsamtalen, den som er litt løsere men som er desto mer fokusert på indre verdier og kultur.
Tirsdag klokka halv fem.
Alt vel.

Jeg fikk en tekstmelding tidlig mandag morgen, så tidlig at jeg kanskje bør skrive natt til mandag, han skrev at han hadde mistet moren sin i helgen, ringer senere, må utsette. Jeg lot det gå noen timer før jeg ringte min kontakt på HR og fortalte hva som hadde skjedd i familien til kandidaten og at hun måtte finne ny tid.
– «Eh», nølte hun.
– «Er han klar for jobben eller ikke?»
– «Han er klar», svarte jeg raskt og visste selvfølgelig hvor hun ville, glattet over skrammen med å skjule mistanken om at hun ikke var noe annet enn en nikkedukke som ikke forstod seg på de vanskelige samtalene, også kjent som de viktige samtalene.
– «Det … er jo bare ikke … det er ikke bare så enkelt å utsette et møte med styret».
– «Jo», svarte jeg.
– «Det må du få til, ring meg når du har ny tid».
Jeg avsluttet.
Jeg ble sittende å vente på at hun skulle ringe tilbake mer eller mindre umiddelbart, regnet nesten med at hun var litt forundret og ikke så rent lite opprørt over å finne seg i å bli brutt på denne måten fra en som hun oppfattet som en underleverandør og ikke som en samarbeidspartner.

Jeg rakk å hente meg en kopp kaffe, leste litt om den nye superspissen som var på vei inn til møkkalaget som jeg heier på, hentet en kaffe til og bestemte meg for å innfinne meg med at initiativet lå hos henne.
Kanskje jeg hadde tatt feil av henne.
Kanskje hun virkelig gjorde en innsats for å få det til.
Jeg har tatt feil før.
Jeg jobber tross alt med mennesker.
Kanskje de andre som jeg snakket med hos denne virksomheten også hadde tatt feil av henne, en feil som ville rette opp feilen med å definere henne som en feilansettelse.
Hun virket ikke som den sikreste hjemmekampen på kupongen, for å si det sånn …

Senere på dagen, to timer og fire minutter over det som det fortsatt finnes noen som kaller normal arbeidstid, tikket det inn en tekstmelding hvor hun spurte om jeg hadde klart å overtale kandidaten til å gjennomføre møtet med Styret.
Regner med at han vil ha jobben prikk prikk prikk.

Jeg har jobbet så lenge med dette faget at jeg vet at det kan være lurt å ta høyde for omstendigheter og tilfeldigheter og denne ubestemmelige x-faktoren, jeg jobber tross alt med mennesker og hadde for lengst snakket med en kar i styret som kunne fortelle at en av de utfordrende oppgavene til den nye direktøren ville være å restrukturere en del av prosessene og rutinene og retningslinjene for enkelte enheter som hadde fått lov til å holde på litt for lenge.
Jeg likte måten han sa det på.
Holde på litt for lenge.
– «Fin fyr du har kommet opp med», fortsatte han.
– «Jeg stakk hodet innom på forrige runde, vi kjenner hverandre litt fra før og jeg innrømmer at jeg ble litt overrasket over at han var klar for å være med i en prosess med oss … trodde ikke at han likte oss, vi er jo ikke akkurat kjent for å være … hvordan skal jeg si det … nei forresten, det er jo noe av dette han skal få jobbe med når han kommer inn … få litt sving på kulturen vår … tror det blir bra».
– «Kanskje du får trommet sammen styret ditt til et møte i neste uke», begynte jeg.
– «Da har han fått summet seg og kommet i gang med noen av de tingene som må gjøres … i de triste omstendighetene, mener jeg …»
– «Nja», nølte han.
– «Vi haster ikke med det … jeg sender en mail til du vet hvem på HR og ber henne utforme tilbudet, du må gjerne nevne det for han mot slutten av uka eller når det passer … både Astrid og Jon Harald er overbevist om at han er mannen … og de veit hva de snakker om … fagfolk, ikke sant … sosialdemokratiet funker ikke alltid når beslutninger må tas og du må huske på at frøken flink på HR er en bokorm som har sittet innelåst i reptariet sitt i alt for mange år … vi må kvitte oss med dette … ja, vi oppfattes jo som en sjuende far i huset og det er et stempel vi må kvitte oss med, det kan vi ikke være bekjent av … han fremstår som en type som er god på det han gjør og som tør å si det … tror det skal bli fint å få inn noen som er litt bedre enn oss på akkurat sånne ting … dette blir spennende».
– «Petter Stordalen», nikket jeg.
– «Hvor?»
– «Nei», smilte jeg.
– «Petter Stordalen som eksempel … han sier akkurat det samme … han er ikke redd for å ansette noen som er bedre enn seg selv og det er derfor tingene funker».
Han svarte ikke.
Han ble sittende å se ut i luften.
Jeg tror han tenkte.


Folk flest er mer komfortable med gamle problemer enn med nye løsninger.
– Charles Brower

PS: Teksten er for øvrig godkjent og publisert med styrets velsignelse …

2 comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s