Jeg kom over en tekst på en svensk næringslivside som forteller at unge mennesker i Norden er minst interessert i å gjøre rask karriere og bli sjef. Det vises til en verdensomspennende undersøkelse på unges syn på lederskap.

Det første som slår meg når jeg leser en tekst som dette, er denne opphausingen av unge ledertalenter som renner over i det som finnes av norske karrieremedier, deretter tenker jeg at denne undersøkelsen er positiv lesing – hvis det er sant – siden jeg oppfatter lederskap som noe helt annet enn noe som kan måles i tall og symboler eller som man kan lese seg til.
Det handler om egenskaper.
Noen har det.
Noen har det ikke.

Ledelse og ledelsesfilosofi er så mangt, men den nest dårligste lederen etter min oppfatning er den flinke fagpersonen som «forfremmes» for å underbygge tittelkosmetikk og bling og boller og brus.
Den dårligste beskrives litt lenger ned.
Flinke folk klarer fint å gjøre jobben sin i fred, men så er det dessverre alt for mange av de som egentlig burde oppfattes som en feilansettelse som enkelte virksomheter paradoksalt nok sender bort på ulike «programmer» og «samlinger» med forventninger om at det er mulig å utvikle dem til å bli sånne som jeg oppfatter som de dårligste, de som har mer fokus på å etterleve sin egen sjefs forventninger for styring og måling til glede for dennes videreformidling til de som sitter enda høyere opp i systemet.

Evnen til å motivere og vilje til å inspirere og engasjere er kanskje de viktigste egenskapene for en sjef, men igjen, – hvis man har ansatte som ikke vet hva man skal gjøre på arbeidsplassen sin og hvorfor man skal gjøre det, så grenser det faktisk tett opp til en feilansettelse.
Det er alt for mange sjefer som bare er sjef og ikke noe annet.
På den annen side er det alt for mange flinke folk som har lederegenskaper, men som ikke slipper til …

Denne teksten som jeg refererer til ble fulgt opp med en kommentar fra en berte som syns det er bekymringsfullt at det ikke er flere unge som vil bli sjef før hun spurte hva man kan gjøre for å lokke dem inn i disse rollene.
Jeg valgte å legge inn en kort replikk:
– «Dum fråga, – varför ska någon lockas till något som de inte vill eller kan hända inte har förutsättningar för at lyckas med?»

Her kommer BOB MOSES med «First to Cry»