En god tredjepartsleverandør velger sine lekekamerater

Det dukket opp en henvendelse fra et utenlandsk rekrutteringsselskap som ønsket nødhjelp til å finne dyktige IT-ressurser hos sin norske oppdragsgiver.
Greit.
Dette kan jeg.
Jeg spurte hvem vi snakket om, men så kom svaret som jeg ikke ville høre:
Hemmelig.
Dette er ikke en måte som jeg jobber på, svarte jeg og fulgte opp med å si at jeg må fortelle en historie til kandidatmarkedet som underbygges av troverdighet, tillit, takt og tone, – en setning som ikke blir like kul på engelsk og en setning som hun snart skulle bekrefte at hun ikke identifiserte seg med.

Hun fortalte at hun skulle vise kandidater til kunden sin, ingen hvilken som helst kunde men en stor og kjent kunde, og så spurte hun hvor mange jeg kunne skaffe.
Ingen, svarte jeg da.
Jeg jobber som nevnt ikke på den måten.
Det var da hun spurte om jeg jobbet med rekruttering …

Jeg vet at det finnes kandidater som strekker seg litt lenger bare tittelen er riktig og lønna er høy nok.
En jobb er en jobb.
Jeg vet at det finnes folk i rekrutteringsbransjen som plukker uvitende kandidater fra en CV-base basert på matchende søkeord og kjente stillingspreferanser.
En jobb er en jobb.
Jeg vet også at det finnes virksomheter i dette landet som lar bemanningsbrølere bli administrert av mennesker som tror at den største utfordringen med å finne kandidater ligger i hvor lavt de klarer å presse pris fra leverandører, et prispress som får dem til å åpne øya for utenlandske aktører som ler seg ihjel av den norske godtroendheten.

Jeg var ganske tidlig ute med å si at rekruttering ikke handler om hokus pokus filiokus og det er en del år siden jeg begynte å irriterte på meg en del superglatte blærer og traineespirer som gikk rundt og frydet seg i sitt eget hemmelighetskremmeri, sånne som er så glad i hemmeligheter at de tror de klarer å holde det så hemmelig at de har kvalifiserte hemmeligheter, sånne som man innerst inne må røpe at man sitter med for ellers er det jo ingen som vet at de har hemmeligheter.
Skjønner du?

Jeg hadde tatt den siste kaffeslurken og hørte at hun droppet navn på noen virksomheter som jeg jobber med, fortalte at hun hadde hørt at jeg var flink til å identifisere gode kandidater. På dette tidspunktet hadde jeg fått opp LinkedIn-profilen hennes og så bilde av en jente som kanskje ikke poserte i pornografisk forstand selv om det var nærliggende å tenke tanken der hun viste seg med vekten på det ene benet og en svai i ryggen som fikk rumpa til å strutte på den ene siden og puppene på den andre mens en iPhone var klistret til det ene øyet.
Hun minnet meg om en rosablogger, og det er definitivt ikke noe som det er kult å minne om.
Hun minnet meg også om en jente som var vant til å få det som hun ville ha det.
Jeg vet ikke hva som er verst av de to.
Jeg tenkte mest på kunden hun jobbet for, det var som nevnt ikke en hvilken som helst kunde men det var en stor og kjent kunde, jeg lurte på hvordan et selskap som ble oppfattet som en ikke hvilken som helst kunde men en stor og kjent kunde valgte å gå fram når de valgte sine strategiske samarbeidspartnere, nå snakket jeg med en av dem som ikke en gang ville ha sin egen logo på et budskap som preges av forutsetninger.
Grøss.
Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle si det, ved nærmere ettertanke så var jeg usikker på om jeg i det hele tatt ville si noe som helst selv om jeg visste at hun ville ringe noen andre når jeg straks skulle si at jeg ikke var interessert, noen som ikke går av veien for å føkke opp kandidatmarkedet med tull og tøys.

Hun fortsatte med noe som lignet på en god mulighet til å vise dem hvor flink jeg var til å identifisere gode kandidater og at dette kunne danne grunnlag for et fremtidig samarbeid med mange spennende oppdrag, flyttet blikket fra LinkedIn-profilen hennes til den tomme kaffekoppen og sa at jeg måtte avslutte og gå tilbake til arbeidet mitt. Jeg hørte at hun fortsatte å snakke i det jeg trykket på det røde ikonet, hørte ikke hva hun sa og lurte på hvor lenge hun ville holde på før det gikk opp for henne at det ikke var noen i den andre enden …

Jeg innrømmer at jeg fikk lyst til å sette noen av bøndene mine på saken for å finne ut hvem denne kunden som ikke var en hvilken som helst kunde men en stor og kjent kunde virkelig var og samtidig foreslå en anbefaling om at de i stedet burde tegne en avtale med den lokale tilbyderen på hjørnet.
De vet hva det dreier seg om.
De er i hvert fall kjent med fjøslukta …

Du får LEVTHAND med «Cadillac Track»

2 comments

  1. Jeg vet at vi har brukt noen selskaper i UK noen ganger, det kommer fint lite ut av det.
    Det er mulig at de klarer å kjøre en prosess, men det hjelper jo fint lite når de ikke har noen som kan gå inn i prosessen.

    Håper flere våkner!
    God tekst :)

    Likt av 1 person

  2. Jeg får en del henvendelser fra sånne som du skriver om, de vil aldri si hvem de jobber for men er veldig interessert i cv’en min, det er alltid en spennende kunde og det er alltid en spennende mulighet, de minner meg om telefonselgere og det er en dårlig ting å bli minnet om.

    LL

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s