Overgangen fra student til jobbsøker

Jeg kjører en del samlinger og foredrag på skoler hvor jeg snakker om overgangen til det virkelige livet, alt fra nisjepregede LinkedIn-sesjoner til noe som er tett opp til noe som ligner på jobbsøkerkurs.
Dette er kanskje noe av det morsomste jeg gjør.
Noen vil kanskje reagere på at jeg bruker et begrep som «morsomt», men det har ikke noe med at jeg ler meg i hjel av publikum eller noe sånt, det handler om å jobbe med noe som man trives med.
Det er det som er morsomt.

Jeg treffer en del av disse som tror de er noe når studietiden nærmer seg slutten, de som til stadighet får høre det på jobbmesser og karrieredager hvor utskremte medarbeidere fra ulike bedrifter får lov til å leke karriererådgiver for en dag mens de forsøker å forføre naive studenter med kulepenner og sukkertøy.
Grøss.
Det er først når de har ligget i CV-basen deres en god stund at det går opp for dem at de begynner å bli kalde, i hvert fall hvis de kjenner etter. Litt usikker, de er jo ikke så vant til å kjenne på seg selv og spørre seg selv hvordan de egentlig har det …
Løsningen ligger i nettverk, det er i hvert fall det de har fått høre, aner antageligvis ikke hva dette går ut på siden de velger å invitere til nettverkstreff med likesinnede på studentkroa hvor de diskuterer videre framdrift for karrieren, – det som får dem inn i den onde sirkelen hvor de ser at de ikke får jobb som rimer med deres påståtte kvalifikasjoner og velger å ta opp fag for å forbedre karakterene sine …

Det er i sammenheng med disse foredragene at tematikken har en tendens til å endres mot det viktigste i en jobbsøkerprosess, det pleier ikke å gå lang tid før en eller annen rekker opp hånda og spør hva jeg ser etter når jeg skal ansette en nyutdannet, hvis jeg må trekke fram en ting og bare en.
Personlig egnethet, svarer jeg kort og direkte.
Definisjon på personlig egnethet har selvfølgelig sammenheng med arbeidsoppgavene som skal utføres, og da er dette synonymt med forutsetninger og muligheter, kanskje til og med begrensninger. Det handler om en totalpakke som ligger hos den personen som gir inntrykk av å vise forståelse for bedriften og som presenterer de konkrete egenskapene som skal til på akkurat det stedet i den stillingen i den bedriften.
Det handler om å bruke virkeligheten som referanse for utvelgelseskriteriene.

Min egen definisjon på dette med «personlig egnethet» er at dette er noe som går litt ut på at det er noe med deg som gjør at du får til det du skal gjøre på en måte som gjør at det bare faller seg sånn helt naturlig.

Historiefortelling er den viktigste oppgaven du har, du har et budskap og dette skal du fortelle til noen – aller helst de som forteller at de har behov for en som deg – og da må du være trygg på din egen historie og fortelle den med en viss sosial innlevelsesevne. Jeg treffer studenter som gir inntrykk av å ha pugget et fremmed manus som de forsøker å fremføre på intervjuet, noen av dem har til og med manuset foran seg og dette er ikke nødvendigvis noe som handler om å skjule at de er nervøse.
De har ikke peiling på hva de skal si.
De kjenner ikke sin egen historie.
Det er ikke bra.
Det er trist å treffe mennesker som er preget av standardiseringen og indoktrinering som ikke skaper noe annet enn patetiske nikkedukker uten kontakt med virkeligheten, trist når de er så usikre på kompetansen sin at de sitter og klamrer seg til papirene sine og håper de snakker for seg selv, spisser ører og lytter til ord som ingen andre hører.
De trenger å få høre noe annet.
Dersom jeg får en henvendelse fra en nyutdannet finansberte som søker jobb som virksomhetsanalytiker, så er jeg faktisk ikke så interessert i å vite om hun har jobbet som spinninginstruktør eller negledesigner på fritiden. Jeg er interessert i å vite hvordan hun har tenkt å gå løs på oppgavene som står foran henne i den aktuelle stillingen og hvordan hun ser for seg den første tiden i det virkelige arbeidslivet som dreier seg om tilpasning og kompetansepåfyll og dette som gjør henne til en verdifull medarbeider.
Det er det som er interessant.
Det er dette du skal snakke om i intervjuet.
Alt annet kan du bare glemme, alt dette som skaper fuss og fjas rundt hvordan du skal «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.
Legger inn et grøss til, jeg.
Grøss.

Det er trist å treffe mennesker som er så preget av standardiseringer at de ikke klarer å fylle inn en CV, og senest i forrige uke var det en hyggelig gutt som lurte på hva som det var viktig å skrive under punktet som handlet om «IT-kompetanse».
– «Hvilket punkt?»
– «Punktet på CV-malen», svarte han med den største selvfølgelighet og så skjevt på meg, nesten som om han forsøkte å legge seg på en nedlatende mine som indirekte spurte om jeg i det hele tatt hadde skjønt noen ting.
– «Jeg er ikke tilhenger av CV-maler», svarte jeg og trakk på skuldrene mens jeg kjente at jeg måtte slite litt for å ikke virke provokativ i min pragmatiske fremtoning.
– «Og du er jo ikke en som skal jobbe med IT, er du vel?»
– «Nei», smilte han.
– «Men det er et felt i malen hvor det forventes at man skal skrive noe».
– «Hvilken mal er det egentlig du snakker om?»
– «Vi har lastet ned noen maler fra nettet … vi fikk hjelp fra karrieresenteret på skolen … de har tilgang på ulike maler som får det til å se litt proffere ut …»
Jeg så en annen vei, mest som et slags filosofisk maskespill og som et forsøk på å skjule min forakt for de som tjener penger på industrialisering av jobbsøkerprosesser.
– «Du må huske på at CV-maler er konstruert fra de som på forhånd har bestemt seg for hva de tror at de ser etter … sånne som ikke skjønner at det kan vært lurt å tenke utenfor bokser og sjablonger når man skal ha inn nye mennesker, nye mennesker som kan tilføre noe nytt … er du med?»
– «Nei», nølte han.
– «Hør», fortsatte jeg.
– «Det er ikke om å gjøre å ramse opp så mye som mulig på en CV, det finnes en del mennesker som faktisk tror at det er sånne ting som får dem til å virke mer kvalifisert enn alle de andre som er med … det er feil … poenget er at du skal beskrive det du kan i forhold til den aktuelle stillingen som du søker på og helst på en måte som gjør at de som skal lese det skjønner hva du skriver».
– «Jo …»
– «Elektroniske rekrutteringsverktøy og CV-maler er utviklet for å effektivisere en ansettelsesprosess, en greie som jeg syns er rimelig paradoksal siden man snakker om oppgaver som har utgangspunkt i relasjoner mellom mennesker … det blir akkurat som en slags omvendt form for rekrutteringskommunikasjon når du vet at det finnes bedrifter som har glemt å spørre de som de bør spørre hvem de ser for seg i den aktuelle rollen og tilpasse historien i forhold til disse … skjønner?»
– «Men alle gjør det», forsøkte han.
– «Gjør hva?»
– «Bruker en CV-mal …»
– «Så alle blir klin like i jakten på å skille seg ut», smilte jeg.
– «Det … det er jo sånn det har blitt, er det ikke?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Latskap kommer i mange former … det som er noe dritt, er jo at de som selger dette og de som tjener penger på å utvikle dette er sånne som av en eller annen merkelig grunn får mer spalteplass enn de som velger å fokusere på hva arbeid med mennesker egentlig handler om … neste generasjon vil nok ikke få anledning til å bli kjent med andre former for hvordan man gjennomfører ansettelsesprosesser … dessverre … det er som om dette legger seg i rekken av mye annet som fratar mennesker muligheten til å være et menneske …»

Tenk på alle de som messer om at man skal skille seg ut i en jobbsøkerprosess, alle disse som egentlig ikke har noen annen intensjon enn å få navnet sitt på trykk, – det er jo ingen som forteller deg hvordan du skal skille deg ut?
Det er jo rimelig symptomatisk med alle de andre «jobbsøkertipsene» og «karriererådene» som finnes der ute, toppen av kaka er studieveiledere som aldri har jobbet utenfor skolebygningen og rådgivere fra akademia som underbygger urettferdigheten i jobbsøkerprosessene.
På tide med et grøss?
Grøss.
Jeg treffer en del mennesker på ulike arenaer som forteller meg at de er møkka lei av disse kjedelige formaningene som umyndiggjør voksne mennesker med jobbsøkertips som begrenser seg til antrekk og håndtrykk og CV på to sider og en hvis du er student, alle disse tipsene som får deg til å se ut akkurat som alle de andre.
Hvis du virkelig skal tro på de som sier at du skal skille deg ut, sånn på ordentlig, så skal du være deg selv.
Hvis det ikke er godt nok for å få jobben, så skal du være glad til.

Når noen spør meg om CV- tips, så vet jeg at det stort sett dreier seg om kosmetikk og emballasje og ikke innhold, – jeg sier at den kan begrense seg til tre ting:
# Kontaktinformasjon
# Nøkkelkvalifikasjoner
# Erfaringsoversikt

Vær klar over at «nøkkelkvalifikasjoner» ikke skal være en tåpelig oppramsing av adjektiver, men en beskrivelse av hva du kan og ikke hvem du er.
Her er det mange som bommer …
Erfaringsoversikten skal beskrive hva du har gjort og hva du har fått til.
Hvis du er i tvil om du skal ha med bilde eller ikke, så syns jeg du skal droppe det.
Lagres og distribueres som .pdf

En ting til, – husk at du blir ansatt et sted for å gjøre en jobb. Det er ingen som ansetter deg fordi du kan få brukt utdannelsen din, og jeg finner det litt overraskende at det finnes så mange som formulerer seg på denne måten i stedet for å finne på noe smart som rimer med rollen som du søker på.
Bruk jeg-form.
Det er du som snakker og ikke papirene fra skolen din.

Her kommer BROODS mes «Bridges»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s